Monochromatic Underpainting (Norwegian)

Print Friendly, PDF & Email

Please have a look at the Sitemap where you will find more nice resources about drawing.

«Jomfru i bønn» av Sassoferrato (73×57,7 cm)

Kvaliteten og finishen som utmerket de gamle mestrenes malerier står ofte i sterkt kontrast til de problemer som de fleste amatører har, bare med å håndtere fargen. En årsak til dette er at de eldre maleriene ble bygget opp metodisk. Man løste ett problem av gangen på enklest mulig måte og benyttet et hurtigtørrende bindemiddel som gjorde at man unngikk klusset og forsinkelsene som følger med raffinert linolje. Følgende eksempel viser en mulig rekonstruksjon av en metode som ble brukt av de gamle mestrene, men med moderne materialer.

Materialer

Et lerret ble tonet med et lag titanhvitt og brent umbra. Dette sjiktet gir en umiddelbar mellomtone for modelleringen av formene og tar også bort det altfor sugende elementet i grunderingen, slik at fargen kan bevege seg på flaten på en behagelig måte. Venetian Medium fra Lafranc & Bourgeois er et hurtigtørrende gelbindemiddel som inneholder litt voks, noe som reduserer glansen når fargen tørker. Bindemidlet fortynnes med terpentin.

Motivet tegnes

Figuren ble tegnet nøye med mårhårpensel i brent umbra, fortynnet med terpentin, og en anelse bindemiddel. En foreløpig skyggelegging ble lagt inn med samme farge.

Undermaling

En lysegrå farge av titanhvitt og elfenbensort med litt fargebase ble malt over ansiktets lysere partier. Ved skyggekantene ble fargen malt ut tynnere ved å øke trykket på penselen, slik at den mørkere grunnen lyste gjennom og dannet overgangs- valører eller halvtoner som deretter ble gjort mykere og smeltet sammen ved hjelp av en tørr pensel. Titanhvitt ble lagt inn i det grå for å gi høy- lys. De sterke skyggene og andre mørke partier ble formet med en mørkere grå blanding, og til slutt ble refleksene gjenopprettet med den opprinnelige lysegrå fargen.

Det første stadiet med modellering i grått, opplyst med hvitt, på huden og hodebekledningen. Grunnfargen og tegningen ses i bildets nedre del og er gjennomskinnelig for å danne halvtoner i de malte partiene.

Hodebekledningen ble malt på samme måte: Først noen skygger, deretter hvitt, bredt pålagt og presset tynnere inn i lerretet av penselen her og der, slik at grunnen kunne lyse igjennom og automatisk skape modellering. Å smelte fargene inn i hverandre med tørrpensel for å få myke overganger var lett gjort, da bindemidlet raskt stivnet til en klebrig konsistens som var ideell for fargehåndtering uten at den ble løftet bort fra lerretet.

De mørke tonene bestod av ulike blandinger av titanhvitt og elfenbensort.

Drapering

Draperingen ble behandlet på samme måte, men med meget lyse varianter av de egentlige fargene. Skyggene på det røde ble først lagt på med meget tynn Caput mortuum: De lyse partiene ble malt opakt med en blanding av hvitt, kadmiumgult og Scheveningen Red Scarlet, mens mellomtonene ble skapt ved å legge på samme farge, tynnere, slik at den mørkere grunnen kunne skinne igjennom. Dette er en enklere og ofte mer effektiv prosess enn å blande en rekke harmoniserende valører spesielt, og deretter la dem gå over i hverandre. Den blå kappen ble bearbeidet på lignende måte med blåfarger og hvite høylys.

Hudfarge

Når fargene fra det første stadiet tørket, ble det malt en lys hudfarge bestående av neapelgult, lys kadmiumrødt, titanhvitt og litt Mars Yellow på den belyste siden av ansiktet, og en mørkere versjon av samme farge ble lagt på og omhyggelig jevnet ut med en tørr svinebustpensel. Sterkere skygger ble fremhevet med en blanding av Transparent Brown og rød umbra (denne blandingsfargen ligner brent umbra), og med samme blandingen ble trekkene forbedret og tydeliggjort der de begynte å gå tapt.

Hvitt og neapelgult tilsatt til den opprinnelige hudfargen, ble lagt som høylys og smeltet sammen. Skyggene rundt øynene og øyenbrynene ble forsterket med Transparent Brown og rød umbra, og den normale hudfargen fikk refleksene til å lyse opp på ansiktets høyre side. Kinnene ble gjort litt rødere ved hjelp av en smule lyst kadmiumrødt. Hendene ble behandlet på samme måte.

Huden og den røde drakten som er blitt mer ferdig, kontrasterer mot den blå kappens undermaling, der de hvite høylysene ble malt inn i det blå.

Foto av original “Jomfru i bønn”.

Fargesetting av draperingen

Det røde ble forsterket med Scheveningen Red Scarlet, som er litt mer oransje og klarere enn lyst kadmiumrødt. De gamle mestrene hadde ikke tilgang til så klarrøde farger. Imidlertid hadde deres ekte ultramarin litt større lyskraft enn vår moderne syntetiske. De lyse partiene på den røde drakten ble skapt ved å presse fargen tynt til en lasur over den bleke modelleringen under, ikke ved å blande en lysere farge. Skyggene ble forsterket ved å tilsette en mørkere rød farge.

Det blå ble fremhevet ved ultramarin på samme måte, men de lyse partiene ble utarbeidet ekstra med litt hvitt og ultramarin.

Bakgrunnen ble malt med to sjikt av Transparent Brown med et stenk av ultramarin for å gjøre de lavere partiene enda litt mørkere.

Avslutning

De mørke, skyggefulle partiene av den ultramarine kappen virket fortsatt en smule livløse, og de ble derfor skilt ut med en lasur med litt sort og deretter smeltet sammen med kantene. Hudskyggene ble forsterket, og de lyse partiene, særlig kinnene, fikk en mer rosa farge ved en lasur med lyst kadmiumrødt og Mars Yellow. Til slutt ble øynene markert og øyenbrynene utformet mer detaljert.

Kopi av “Jomfru i bønn”.

Det var behov for kun få farger og lite blanding. Dempningsfarger av de lyse fargene over den mørke grunderingen, etterfulgt av lasering, skaper fargeskiftninger man ellers kun hadde fått til ved svært tidkrevende fargeblanding.