Denne siden er under arbeid og ikke kvalitetssikret. Du finner alle plansjer og tegninger som et galleri her.

 

ANVENDT KUNSTANATOMI DEL 3

MUSKULATURENS LAGVISE OPPBYGNING

Som tidligere nevnt (s. 86), er muskulaturen bygd opp lagvis. Skjematisk kan vi regne med tre lag: 1. INDRE MUSKLER. 2. MELLOMLIGGENDE MUSKLER og 3. OVERLIGGENDE MUSKLER. Musklene går imidlertid sjelden helt i samme retning. De kan til og med krysse hverandre. Det beror på utspring, feste og virksomhet. Ofte trenger en indre muskel seg mellom utenforliggende, slik at deler av den markerer seg på yttersiden. Disse er tidligere tatt med i tekst og plansje under overflateanatomi. De indre musklene vil selvsagt mer eller mindre være med på å forme overflatemusklene, som i flere tilfeller nok er dekkende, men svært tynne i forhold til underliggende. Når vi snakkerom overflateanatomi, så er det selvsagt ut fra de former vi møter overflatisk hos modellen. Det er alltid viktig å føle kontakt med det som ligger under. Om ikke annet, så nærer det fantasien ut fra den enestående mangfoldighet musklene i sitt samarbeid utretter samtidig på en brøkdel av et impuls-sekund. Impulsene skjer så raskt at det er unødvendig å kopiere modellens stillstand. Det gir liv om man får med bevegelsen like før eller like etter det som er der. På den måten vinner vi faktisk en dimensjon – tiden. Alle muskler som behandles i tekst og plansje er i slutten av tekstavsnittet forsynt med norske navn og tilsvarende nummer, som også finnes i sin helhet bak i boken, sammen med fyldige opplysninger om latinske navn, fester og virksomhet. Dette gjelder også knoklenes norske og latinske navn og nummer (s. 168).

Mer om halsens muskler

1. Indre muskler. Endel av disse følger stort sett halsvirvlene parallelt og har ingen innflytelse på overflateformen. FREMRE, MIDTRE og BAKRE RIBBEI lOLDER, som har utspring i halsvirvlene og feste i første og annet ribben på brystsiden, bidrar til å stramme halsens nedre del. 2. Mellomliggende muskler TOBUKETE UNDERKJEVEMUSKEL -GR1FFEI.-TUNGEBENSMUSKELEN – KJEVE-TUNGEBENSMUSKELEN – BRYSTBEN-TUNGEBENSMUSKELEN – SKULDERBLAD-TUNGE-BENSMUSKELEN – BRYSTBEN-SKJOLDBRUSKMUSKELEN. Disse musklene kommer i første rekke luftveis- og fordøyelsesorganene til gode (s. 92). De deles i øvre (de tre første) og nedre (de tre neste). 3. Overliggende muskler. SKRÅ HALSMUSKF.L – HALSENS MUDMUS-KEL. Den første er den mest dominerende halsmuskelen. Hudmuskelen er meget tynn og påvirker underliggende former uvesentlig. (Bakre halsmuskler behandles sammen med rygg-nakke s. 127.)

De tre ribbeholdere

Fremre ribbeholder. Utspring: tredje til sjette halsvirvel. Feste: første ribbes fremre overkant. Virksomhet: hever første ribbe (pustemuskel). Bøyer hodet til siden. Midtre ribbeholder. Utspring: seks til sju fliker fra halsvirv-lenes tverrtagger. Feste: første ribbe bak overstående. Virksomhet: samme som over. Bakre ribbeholder. Utspring: fra de tre nederste halsvirv-ler. Feste: til annen ribbes øvre rand. Virksomhet: samme som over. SKULDERBLADLØFTLREN. På en måte både hals- og nakkemuskel. Utspring: fra de fire første halsvirvlene. Feste: skrått ned- og bakover til skulderbladets mediale hjørne. Virksomhet: løfter skulderbladet.

Tungebensmusklene (tre øvre og tre nedre)

Tobuket underkjevemuskel. Utspring: bakre hodet fra øreknuten, fremste fra underkjevens hakespiss. Feste: midtsenen festet til tungebenet. Virksomhet: trekker underkjeven ned og tungebenet opp. I Jjelper til ved tygging. Griffel-tungebensmuskei. Utspring: fra griffeltaggen. Feste: til tunge-benets hode. Virksomhet: trekker tungebenet opp og bakover. Virksom under svelging. Kjevetungebensmuskel. Utspring: fra innsiden av kjeve-benet. Feste: til senestriper i midtlinjen og til tungebenet. Virksomhet: danner bunnen i munnhulen. Hever tungebenet og tungen og trekker underkjeven ned. Brystben-tungebensmuskel. Utspring: fra brystbenets bakside og kravebensleddet. Feste: tungebenet. Strupehodet er synlig mellom musklene. Virksomhet: trekker tungebenet nedover. Skulderblad-tungebensmuskel. Utspring: øvre rand av skulderbladet. Feste: tungebe-nets indre rand. Virksomhet: spenner midtre halsfascier og drar tungebenet nedover. Brystben-skjoldbruskmuskel. Utspring: baksiden av brystbenet. Feste: til skjoldbrusken. Virksomhet: drar skjoldbrusken nedover.

De to overliggende halsmuskler

Skrå halsmuskel. (Hodevenderen.) Denne muskelen dominerer store deler av halsens forside og sider med sin rektangulære, langstrakte form. Sett forfra tegner den halsens yttersider og markerer med sine indre render en V-form fra øreregionene til halsgropen ved brystbenets topp. Utspring: fra øreknuten og øvre nakkelinje. Feste: deler seg i to, fremste del til brystbenets skaft med en rund sene, den andre delen til oversiden av kravebenet med flat sene. Virksomhet: begge siders muskler trekker hodet frem og ned. Boyer hodet opp. og bakover. Dreier hodet til begge sider, og holder hodestillingen stabil. Muskelen syns godt gjennom huden i hele sin utbredelse. Halsens hudmuskel. Denne meget tynne muskelflaten dekker det meste av halsens forside i en utstrekning fra haken til brystet, over skulderen til kappemuskelen på ryggen. Utspring: fra underkjeveranden med fiber fra underansiktet. Feste: over siden og forsiden av halsen, over kravebenet og øverste del av store brystmuskel, deltamuskelen til hudfascier på ryggsiden. Virksomhet: løfter halshuden. Trekker underleppen nedover. Drar underkjeven ned.

Nummererte lister over musklene til plansjene under

 Halsens muskler

Bryst- buk- og skuldermuskler

Underliggende muskler. Hele brystkurven er tettet igjen av MELLOM-RIBBEMUSKLER. De er festet slik at de mest minner om kurvfletting. De tjener i første rekke åndedrettet. Da de har liten betydning for overflate-formen, blir de ikke videre omtalt her.

Mellom- og overliggende muskler

Dette er STORE BRYSTMUSKEL – LILLE BRYSTMUSKEL – DELTAMUSKELEN – YTRE SAGMUSKEL – RETTE BUKMUSKEL – PYRA-MIDEMUSKELEN – YTRE SKRÅ BUKMUSKEL. Bortsett fra skulderens deltamuskel spiller de andre musklene både mellomliggende og overliggende roller da bare deler av dem er overlappet. Et unntak er lille brystmuskel, som i sin helhet dekkes av store bryst-muskel. Den dekker også øverste del av laterale sagmuskel og toppen av rette bukmuskel. Selv blir dens laterale del dekket av deltamuskelen.

Nakke- rygg- og skulderbladmuskler

Dette er BREDE RYGGMUSKEL – KAPPEMUSKELEN – DE DYPE RYGGMUSKLENE (ikke registrert) – NEDRE SMÅ SAGMUSKLER (ikke registrert) – ROMBEMUSKELEN REMMUSKELEN – SKULDERBLAD-LØFTEREN – STORE RYGGSTREKKER – ØVRE SKULDERKAMMUSKEL – NEDRE SKULDERKAMMUSKEL – LILLE RUNDE AKSELMUSKEL – STORE RUNDE AKSELMUSKEL. Underliggende muskler (s. 130 A). Her ligger dype rvggmuskel som består av ryggsøylens MELLOMKNOKKELMUSKLER. Mellomliggende muskler (s. 130 B). Nakken har fått skulderbladløfter, krysset av overliggende remmuskel. Mellom skulderbladene ligger rom-bemusklene og nedover mot bukvirvlene de nedre små sagmusklene. De dype ryggmuskler er dekket av store ryggstrekker. De fire skulderbladmusklene (s. Bl A) er festet direkte på knokkelen, over og under skulderkammen. Det dreier seg om øvre og nedre skulder-kammuskel og lille og store runde akselmuskel. Overliggende muskler (s. 131 B-C-D). Deltamuskelen som er omtalt ovenfor, dekker skulderen, mens kappemuskelen og brede ryggmuskel «pakker inn» mesteparten av nakke og rygg. I trekanten som dannes under skulderkammen ved møtet mellom de tre overflatemusklene, finner vi deler av de tre nederste skulderbladmusklene udekket. De synes godt gjennom huden ved bevegelser og er verdt å merke seg.

Nummerert liste over musklene til plansjene under

Overarmens og underarmens muskler

Overarmen sett forfra (s. 135 A-B-C). To underliggende og en overliggende muskel: RAVNEBENSMUSKELEN – DYPE ARMBØYER – TOHODETE ARMBØYER. Underliggende: (fig. B). Dype armbøver dekker litt av ravnebensmuske-lens nederste del. Overliggende: (fig. C). Tohodete armbøver dekker mesteparten av de underliggende. Underarmen sett forfra (s. 135 D-E-F). LANGE TOMMELFINGER-BØYER – OVERFLATISKE FINGERBØYER – RUNDE INNOVERDREIER RADIALE HÅNDBØYER – LANGE HÅNDFLATEMUSKEL -ULNARE HÅNDBØYER. Underliggende: (Fig. D). Vi ser lange tommelfingerbøyer og dype fingerbøyer (ikke registrert). Mellomliggende: (fig. E). Overflatiske fingerbøyer dekker foregående. Overliggende: (fig. F). Runde innoverdreier, radiale håndbøyer, lange håndflatemuskel og ulnare håndbøyer overlapper det hele. Fig. A viser hele armens forside i sammenheng. I tillegg ser vi deltamuskelens forside, litt av trehodete armstrekker, overarmspolebensmuskelen og litt av overflatiske fingerbøyers senefeste. Overarmen sett bakfra (s. 136 A-B-C). En stor muskel. TREHODETE ARMSTREKKER. På fig. A ser vi indre og ytre hode med det lange hodet kuttet. Fig. B viser hele muskelen. Underarmen sett bakfra (s. 136 D-E). LANGE TOMMELSPRIKER -KORTE TOMMELSTREKKER – LANGE TOMMELSTREKKER – PEKEFINGERSTREKKEREN – ALBUESTREKKEREN – FELLES FINGERSTREKKER – LILLEFINGERSTREKKEREN – ULNARE HÅNDSTREKKER. Disse strekkerne ligger i to sjikt med fire i hvert. Underliggende: (fig. D). Pekefingerstrekkeren og de tre tommelmusk-lene har alle en parallell skråvinkel fra underarmens langsgående akse i retning håndens tommelside. Overliggende: (fig. E). Sammen med albuestrekkeren dekker de tre langsgående finger- og håndstrekkere det meste av de underliggende. Fig. C viser hele armens bakside i sammenheng. Underarmens inn- Og utauerdreiing (s. 137 A-B). Under avsnittet om armens og håndens ledd (s. 47, ill. s. 53) behandlet vi albue- og spolebenets knokkeldreiing en halv gang rundt sin egen akse. dirigert ut fra håndleddet. Her ser vi muskelmekanismen. Korte utoverdreier vrir spolebenet fra kroppen, mens runde innoverdreier henter det tilbake i kryss med albuebenet (fig. A). For øvrig ser vi dreiingen fra overflaten (fig. B).

Nummerert liste over musklene til plansjene under

Mer om håndens muskler

Håndens ryggside

Alle gripemusklene ligger på håndens innside. Håndens ryggside er formmessig lite foranderlig, da den stort sett består av knokler, sener og blodårer.

Håndens innside

Innsiden deles i tre: 1. LILLEFINCERBALLEN, 2. TOMMELBALLEN og 3. HULHÅNDEN, som ligger midt imellom. Mellom lillefinger- og tom-melballen trekker hulhåndens fascier gjennom, og forener seg med senen fra underarmens lange håndflatemuskel (63). Under disse fasciene strekkes senene fra overflatiske fingerbøyer (65), for å feste seg til midtre falang av de fire små fingrene (2.-5. finger). Til hulhåndsfasciene fester den KORTE HULHÅNDSMUSKEL (ikke registrert) seg. Denne hud-muskel trekker huden sammen og danner lillefingerballen.

Lillefingerballens muskler

Dette er LILLEFINCERSPRIKEREN – KORTE IJLLEFINGERBØYER og LILLEFINGERENS MOTSTILLER. Lillefingersprikeren. Utspring: fra ertebenet. Feste: lillefingerens grunn-falang. Virksomhet: strekker lillefingeren utover. Hjelper til ved bøying av grunnfalanget. Korte lillefingerbøyer. Utspring: fra krokbenet og hånd-rotens tverrbånd. Feste: basis av lillefingerens endefalang. Virksomhet: bøver grunnfalanget. lillefingerens motstiller. Utspring: fra håndrotens tverrbånd og krokbenet. Feste: ytre rand av femte mellomhåndsben. Virksomhet: trekker femte mellomhåndsben frem. Gjør håndflaten dypere.

Tommelballens muskler

Dette er TOMMELENS MOTSTILLER – KORTE TOMMELSPRIKER -KORTE TOMMELBØYER – TOMMELENS INNOVERFØRER. Tommelens motstiller. Utspring: fra håndrotens tverrbånd og store tra-pesben. Feste: langs hele første mellomhåndsben. Virksomhet: bøyer og fører første mellomhåndsben innover. Korte tommelspriker. Utspring: håndrotens tverrbånd og båtben. Feste: tommelens grunnfalang. Virksomhet: fører tommelen utover og bøyer grunnfalanget. Korte tommelboyer. Utspring: to hoder. Et fra håndrotens tverrbånd og trapesbenet. Feste: ved basis av tommelens grunnfalang. Virksomhet: boyer tommelleddet og trekker mellomhåndsbenet innover. Tommelens innoverfører. Utspring: to hoder. På utsiden av tredje mellom-håndsben i hele dets lengde og i basis av annet mellomhåndsben. Feste: på innsiden av basis for tommelens grunnfalang. Virksomhet: trekker tommelen inn mot hånden.

Hulhåndens muskler

Dette er HULHÅNDENS MELLOMHÅNDSMUSKEL og ORMMUSKLENE. Mellomhåndsmusklene. Disse små musklene ligger parvis i mellomhånd-benas mellomrom, og er ordnet i to lag, et i hulhånden og et i håndryg-gen. I hulhånden finnes tre muskler, på ryggsiden fire. Utspring: fra mellomhåndbenas sideflater. Feste: i basis for fingrenes grunnfalang. Virksomhet: Hulhåndens muskler bøyer grunnfalangen, strekker midt-og endefalangen og fører fingrene fra sprikende stilling inn mot langfingeren. Håndryggens muskler forer fingrene ut til begge sider av langfingeren og virker sammen med tommel og lillefingersprikeren. Ormmusklene. Fire små spoleformete muskler. Utspring: fra senene av dype fingerbøyer. Feste: grunnfalangene til de fire små fingre. Virksomhet: bøyer grunnfalangene, strekker midt- og endefalangene.

Håndrotens bånd

I likhet med leggens fotrotsbånd dannes også et håndrotsbånd. Under dette strekker senene fra underarmens laterale side seg fremover hånd-ryggen til sine festepunkter. Disse er lett synlige under huden, men har for så vidt ingen grunnleggende betydning for håndryggens form.

Håndens muskeloppbygning

I likhet med forholdene i foten består mesteparten av håndens muskler av en senet muskelforlengelse fra underarmen. De interne håndmusklet er meget små og ligger i håndflaten. De fyller stort sett alle mellomrom som dannes av de indre knokler. Analogt med fotsålens muskler (s. 153) kan vi dele håndflaten opp i tre lag: 1. DYPERE LAG: Tommelens motstiller – Korte tommelbøyer – Lillefingerens motstiller – Korte lillefingerbøyer – Mellomhåndsmusklene. 2. MIDTRE LAG: l.illefingersprikeren Korte tommelspriker – Tommelens innoverfører. 3. ØVRE LAG: Ormmusklene. På side 142 A-B ser vi håndflatemusklenes lagvise oppbygning. Fig. C viser en del av underarmens sener som passerer håndroten og forgrener seg til fingrene (håndflatesidcn). Fig. D illustrerer situasjonen sett fra tommelsiden med håndrotens leddbånd tegnet inn. På side 143 E er situasjonen sett fra håndens ryggside, og fig. F fra lille-fingersiden. Vi nevnte (s. 48) at håndens erteben svarte til fotens hæl. 64 ulnare håndbøyers sene, som er tegnet inn på F, svarer til leggens akilles-sene (130a). Den første er festet til ertebenet, den andre til hælbenet. Fig. G gir et bilde av hvor godt langsgående fingersener er «pakket inn» i kryssbånd for å bevare sin eksakte funksjonelle plass. Nederst på siden og på side 144 ser vi en del eksempler på de utall av bevegelser strekkere og bøyere kan avstedkomme i fellesskap.

Nummerert liste over musklene til plansjene under

Hofte- lår- og leggmuskler

Forfra, lateral side (ill. s. 147): LILLE SETEMUSKEL – STORE SETEMUSKEL MELLOMSTE SETEMUSKEL – LÅRFASCIESPENNER – TARM-BEN-SKINNEBENSDRAGET STORE LENDEMUSKEL TARMBENS-MUSKEL – KAMMUSKEL LANGE INNOVERFØRER – KORTE INNOVERFØRER – STORE INNOVERFØRER INDRE BREDE LÅR-MUSKEL YTRE BREDE LÅRMUSKEL – SKREDDERMUSKELEN -RETTE LÅRMUSKEL. På fig. A og B ser vi hvordan lille setemuskel er dekket av de andre setemusklene og lårfasciespenneren, på fig. C, D og E hvordan kammuskelen og de tre innoverførerne delvis dekkes av overliggende lårmuskler (fig. D). På fig. F. dekkes igjen hele midtre del av brede lårmuskel og deler av indre og ytre lårmuskler av rette lårmuskel, lårfasciespenneren og skreddermuskelen. Legg merke til hvordan skreddermuskelen deler lårets forside i to omvendt gående deler ved en kant parallelt med lårbenet. Tydelig synlig på overflaten. Bak- og rnedial side (ill. s. 148). FLATSENET LÅRMUSKEL – HALVSENET LÅRMUSKEL – TOHODET KNEBØYER – SLANKE LÅRMUSKEL. De andre synlige er nevnt ovenfor. På fig. A ser vi store innoverfører som i fig. B er dekket av flatsenet og halvsenet lårmuskel samt tohodet knebøyer. På fig. C er øverste del igjen dekket av store setemuskel. På fig. D ser vi situasjonen fra medial side.

Leggens muskler, for- og bakside

Dette er LANGE TÅSTREKKER – LANGE STORTÅSTREKKER – FREMRE SKINNEBENSMUSKEL – BAKRE SKINNEBENSMUSKEL -LANGE LEGGBENSMUSKEL – LANGE TÅBØYER – LANGE STORTÅBØYER -FLYNDREMUSKELEN – TOHODET TYKKLEGGMUSKEL – AKILLESSENEN. Forsiden: Fig. A viser lange tåstrekker og lange stortåstrekker som i B er delvis dekket av lange leggbensmuskel og fremre skinnebensmuskel. Baksiden: På fig. C er bakre skinnebensmuskel, lange leggbensmuskel, lange tåbøyer og lange stortåbøyer på plass. På fig. D er samtlige dekket av flyndremuskelen og nedre del av tohodete tykkleggmuskel (avskåret), som i fig. E sammen med akillessenen dekker hele baksiden. Fig. F viser overflaten.

Plansjer

Kneet

Ta en titt på kneleddets knokler (s. 60). Grunnformen, som er satt sammen av lårbenets fot, skinnebenets hode og kneskjellet, danner i hvile-stilling en kloss med fire sider. På leddets forside sitter kneskjellet i legg-benets kneskjellgrop, holdt på plass av lårstrekkernes felles endesene som igjen er festet i skinnebenstaggen under kneet. Et utbredt nett av bånd og fascier fra endesenene av lårets strekkere og baksidebøyere danner en fast kapsel rundt kneets sider. Den indre grunnformen vil allikevel være der, selv om bevegelsene er foranderlige. Med kneskjellet som sentrum vil enhver formforandring være logisk i sammenhengen. Merk: Lårets og skinnebenets knoker syns tydelig ved knebøying (fig. C-D). Se også side 55 og 60.

Plansjer

Mer om fotens muskler

Bånd og kryssbånd

Leggens fascier forsterkes i høyde med FOTRISTEN ved et FREMRE RINGBÅND og et dypereliggende KRYSSBÅND. Under disse båndene strekker senene seg fra leggens forside og fremover FOTRYGGEN til sine festepunkter. Det dreier seg om sener fra 1. fremre skinnebensmuskler, 2. lange stortåstrekker, 3. lange tåstrekker. Disse senene er lett synlige langs FOTROTEN.

Fotryggens muskel

Her er det bare én muskel: KORTE TÅSTREKKER. Utspring: fremre del av hæibenet i furen mellom hæl- og ristben. Feste: ender i fire sener, den mediale til basis for stortåens endefalang, de tre andre smelter sammen med lange tåstrekkers sener og fester seg til annen, tredje og fjerde tå. Virksomhet: strekker tærne.

Fotsålens muskler

Dette er MELLOMFOTSMUSKLENE – ORMMUSKLENE – FIRKANTET FOTSÅLEMUSKEL – KORTE TÅBØYER – KORTE STORTÅBØYER – STORTÅSPRIKEREN – KORTE LILLETÅBØYER – LILLETÅSPRIKEREN. Mellomfotsmusklene. Disse er ordnet på samme måte som mellomhåndsmusklene med et lag fra FOTSÅLEN og et fra fotryggen. Fotryggen. Utspring: fire muskler med to hoder hver, fra de mot hverandre vendte sider av mellomfotsbena. Feste: på de fire små tærnes grunnfalanger. Virksomhet: bøyer tærnes grunnfalang og strekker midt-og endefalang. Fotsålen. Utspring: tre muskler fra tredje, fjerde og femte mellomfots-ben. Feste: til basis av tilsvarende tærs grunnfalang. Virksomhet: trekker tredje – femte tå innover. Ortnmusklene. Som håndens tilsvarende muskler. Utspring: Fire spole-formede muskler fra lange tåbøyers sener. Feste: til annen – femte tås grunnfalanger. Virksomhet: bøyer grunnfalangene. Firkantete fotsålemuskel. Utspring: med to hoder fra hælbenets underside. Feste: til lange tåbøyers sene. Virksomhet: hjelper til å bøye annen – femte tå. Holder den skjeve senen i lange tåbøyer i rett stilling. Korte tåbøyer. Utspring: fra hælbenets store fremspring. Feste: danner fire sener, en til hver av de små tærs midtfalang. Virksomhet: bøyer tærne i mellomfotsledd og første tåledd. Kortestortåbøyer. Utspring: fra tredje kileben. Feste: med en flik på hver side av basis for stortåens grunnfalang. Virksomhet: bøver stortåen i mellomfotsleddet. Stortåsprikéren. Utspring: fra hælbenets store fremspring. Feste: ved basis for stortåens grunnfalang. Virksomhet: fører stortåen utover. Korte lilletåbøyer. Utspring: fra basis av lilletåens mellomfotsben. Feste: til basis av lilletåens grunnfalang. Virksomhet: bøyer lilletåen. Lilletåsprikeren. Utspring: hælbenets lille fremspring. Feste: til basis for femte mellomfotsben, og basis for lilletåens grunnfalang. Virksomhet: fører lilletåen utover.

Fotens muskeloppbygning

Som nevnt innledningsvis består mesteparten av fotens muskler av en senet muskelforlengelse fra leggen. Bortsett fra fotryggens korte tåstrekker, finnes fotens interne muskler utelukkende på fotsålen. De er små, og fyller mellomrommene mellom indre knokler uten å forandre fotens form nevneverdig. Den ligger allerede klar i knoklenes oppbygning (s. 62). Bare de musklene som ligger langs fotens render, gir smale former som syns gjennom huden. De andre er nærmest med på å jevne form-flatene ut. Som håndflaten deles også fotsålens muskler opp i tre lag: 1. dypere lag, 2. midtre lag og 3. øvre lag. DYPERE LAG: Korte stortåbøyer og mellomfotsmusklene. MIDTRE LAG: Ormmusklene og firkantete fotsålemuskel. ØVRE LAG: Korte lilletåbøyer – lilletåsprikeren – korte tåbøyer – stortå-sprikeren. På side 155 A ser vi fotryggmusklene. På fig. B-C-D fotsålens lagvise muskeloppbygning. Fig. F viser hvordan leggens muskelsener passerer fotrotens tverr- og kryssbånd på ryggsiden og sprer seg til tærne. Fig. F viser fotsålens folielignende BINDEVEV som holder det hele på plass. Det er igjen dekket av et fettlag og hud (fig. G). Nederst, og på side 156, ser vi en del skisser av føtter hvor bøyere og strekkere er i virksomhet.

Nummerert liste over muskler til plansjene under

Det vi ser gjennom huden

Det finnes mange kroppstyper. Magre, korpulente, atletiske, fete m.m. Dessuten er det forskjell på kvinne og mann, noe som stort sett dreier seg om skulderbredde i forhold til bekkenbredde og hovde. Kvinnens former er vanligvis mykere og mindre oppstykket enn mannens, som følge av en slankere muskulatur. Knoklenes dimensjoner er også meget variable hos begge kjønn. Men det finnes enda en dimensjon som kan virke distraherende på grunnformene, og det er fettvevenes underligste utslag. Mellom hud og muskulatur har alle et naturlig fettpolster som i tykkelse varierer etter nødvendighet. Det er tykkest i forbindelse med sitteregionene. Av forskjellige grunner kan imidlertid fettpolsteret legge på seg, og ikke nødvendigvis likt over det hele. Med alderen får for eksempel de fleste problemer med <bilringer» rundt hofte- og bukpartiet. Det finnes også et mellomfettvev mellom musklene som kan gi seg utslag, om enn i noe mindre grad. Endelig finnes det et hudvev som har en tilbøyelighet til å fylle ut fordypninger i muskelformene, slik at det langt på vei utsletter markeringene av enkeltformer. Med alderen avtar hudfettet sammen med elastisiteten i huden og det dannes tomrom som resulterer i hudfolder. Når disse tingene omtales, er det fordi fett og hudfolder har en merkelig distraherende virkning på kunststuderende. De stemmer ikke helt med anatomiens noe idealiserte utvalg av standardmodeller, så man lett kan miste kontakten med den indre struktur. En slank, gjerne radmager modell er ofte det mest takknemlige objekt for studium, enten det dreier seg om knokler eller muskler. På ill. s. 159 ser vi to modellcroquiser A og B bakfra og forfra. Begge bærer tyngden på samme ben og støtter seg på det andre. Figurene får derved en S-formet bevegelsesakse som i A følger ryggsøylen, i B brystben-buklinjen. Balanseaksene følger videre lårbenet og legglenet. Tverraksene, som er godt forskjøvet fra hvilestillingens parallellitet, er trukket mellom skulderhøydene og hoftekammene som referansepunkter. For øvrig ser vi tydelig skulderbladene, albuer, kneskål, brystbuen, ankler, hæl og korsben. Det er ikke noe problem å se skjelettet. Legg merke til høyre-venstrekontraster om midtaksen, forskyvninger av formbuenes høydepunkter, konturene arbeider innenfra mot omrisset og kule- kjegle- sylinderfølte lys-skyggeantydninger. Det er ingen «ferdig» tegning, bare en skisse av hva modellen gjør, både fortegnet og lett overdrevet for videre utforming. Rygg- og bryst-bukstudiene C og D i 3/4 profiler behandler kroppens strekk- og bøyeside hos en veltrimmet mann. Vi aner tydelig brystkurven og bekkenpartiet som utgangspunkt om ryggvirvlene, og brystben-buklinje som bevegelsesakser. På ryggsiden ser vi store ryggstrekker, deler av midtre og store setemuskel, brede ryggmuskel, kappemuskelen og deltamuskelen. Selv skulderkam- og akselmuskelen er antydet med sin karakteristiske trekantplassering. På bøyesiden D ser vi store brystmuskel, rette bukmuskel, ytre skrå bukmuskel og laterale sagmuskel. For øvrig er deler av de ovenfor omtalte muskler antydet innenfra og utover i kontur. Når dette er gjort, er omrisset også på plass som følge av prosessen. 111. s. 160 viser endel croquiser i lett vridning. Et utgangspunkt i skjelettet som vist til venstre gir et solid grunnlag for videre utforming. På samme måte er de andre figurene bygd opp. Merk deg overlappinger av former ved forkortninger og vridningen.

Karakteristiske helheter – i plan og eske

Ta en titt på ill. s. 162 og 163. I ler står vi overfor modellene i litt uvanlige stillinger, eller rettere: uvanlige synsvinkler. 1 ler vrimler det av forkort-ninger, vridninger og akseforskyvninger. En god regel å ta med seg for figurtegnere er følgende: Jo mer komplisert, desto større grunn til logisk, konstruktiv forenkling. Den enkleste måten å bli kvitt usammenhengende rot på, er å putte det i esker og sette på lokkene. Når det er gjort, kan man plassere dem i sammenheng, og det hele ser ordentlig ut. Fig. i gruppe A er sett ovenfra og nedenfra. I begge tilfeller blir avstandene mellom tverrgående proporsjonsakser forkortet i samsvar med avstanden fra synsfeltet. Former som rager frem, danner plan, som for eksempel skulder- og bekkenpartiet på nederste figur og bryst-, buk og bekkenparti på øverste. Vridningen om bukvirvlene som akse i fig. B kan oppfattes som en planforskyvning av bekkenpartiet i forhold til bryst-ryggpartiet. Skuldrene og armene kan som helhet sees som sidevegg til ryggplanet og gi en følelse av at hele overkroppen er puttet inn i en eske. Oppfatter vi det forskjøvne bekkenplan tilsvarende, med lår-leggplan som sidevegger, får vi to esker som er vridd i forhold til hverandre. Fig. C viser en vridning etter samme prinsipper. Det gjør også fig. D, E og F på neste side, hvor helhetens plan er samlet i en < kubistisk» forklarende konstruksjon. Når det er gjort slik at alt ligger på plass, kan man arbeide videre i den ytre stil eller trend man -sogner» til. I D og E ser vi utgangspunktet i forenklede skjelettoppbygninger. Finn gjerne din egen form og metode. Poenget er at helhetenes stillinger står i forhold til hverandre slik at det på enkleste måte forsterker stillingens handling og karakter. Når det gjelder prinsipiell bruk av ellipse og kjegler, ser vi at de går igjen i forkortninger. Titt litt på den løftede leggen i fig. E. Der danner tohodete leggmuskels egen form en sylinder som overlapper nederste del av leggen. Summa summarum: Ved studiet av vår indre anatomi lærer vi først og sist om de perfekte funksjoners samarbeid for å gi helheten topp yteevne, logisk handleform og korrekt bevegelsesmønster innenfor alle tenkelige varianter. Prinsippene er enkle. Lån dem og bruk dem. All stor kunst er enkel i sin form.

Kroppens proposjoner

Til alle tider har kunstnere søkt etter den perfekte formel til løsning av den perfekte menneskekropps proporsjoner. Man mente det måtte finnes en matematisk orden på dette naturens mesterverk av fullkomment funksjonelt samspill i fullkommen formmessig harmoni. Man søkte en mønsterfigur, en såkalt KANON (trykk på KA-), som ut fra en målestokk (modul) skulle vise den perfekte sammenheng mellom enkeltdelenes tallforhold. De gamle egyptere fant modulen i langfingeren. Den skulle gå 19 ganger opp i kroppen. Det gammelklassiske Hellas førte egypternes tradisjon videre, og selv om deres opptegnelser er gått tapt, har man gjennom målinger av tidens skulptur, og studier av mer eller mindre nøyaktige tolkninger av romeren Vitruv, funnet modulen. Hodet skulle gå 8 ganger opp i kroppen, og ansiktet 10 ganger. Dessuten fant de ut at et FAVNTAK, det vil si armene strukket horisontalt ut fra skulderhøyde pluss skulder-bredden, gav kroppens høyde. Navlen var for øvrig kroppens midtpunkt. I renessansen benyttet Leonardo da Vinci denne kanon da han konstruerte sin berømte figur med utstrakte armer og skråstilte føtter satt inn I et kvadrat, som igjen var omgitt av en sirkel med navlen i sentrum. Måleforholdene stemte. Leonardo laget dessuten sine egne regler for proporsjonering ut fra det gylne snitt, og Albrecht Durer laget sine. Disse avhandlingene er imidlertid så kompliserte og omfangsrike at de sammen med lignende av Lamazzo, Martinez, Rubens og mange flere har gått over til å bli mer historiske rariteter. Jean Cousin skrev den første korte og meget klare avhandlingen som brukes i dag. Malen er en hodelengde som igjen er delt i fire soner: Panne-, øye-, nese og hakesone. Hodet går 8 ganger opp i kropp og favntak. Skulderbredden er 2 hoder, armen 3, foten ett hode, mens hånden er 3 neselengder osv. For øvrig er det spekulert i andre retninger også, bl.a. med musikk som utgangspunkt. Toneintervallers ters, kvint og oktav skulle bestemme forhold mellom kroppsdeler. Men uansett kanoner finnes det gjennom alle tider avvik fra reglene. Kroppens åttehodersdeling varierer fra 7 3/4 til 7 1/4, alt etter kunstnerens streben etter personlig uttrykk. Dessuten finnes det neppe to helt likt bygde kropper. Vi møter lang- og kortbente mennesker, lang- og kortskaller, smale og brede osv. Og fremfor alt så finnes det neppe to like kunstnere. El Grecos hoder kunne for eksempel gå både 10 og 12 ganger opp i kroppen. Kunstneren bruker selvsagt fritt og uavhengig alle tilgjengelige midler for å berike sitt personlige uttrykk. Han arbeider ikke etter oppskrifter, med mindre de er hans egne, og neppe da heller. Men – skal han kunne gi en fullverdig følelsesmessig essens av sine ideer ved fortegninger, disharmonier, uvanlige sammensetninger og abstraksjoner, må han nødvendigvis ha kjennskap til utgangspunktet: En tilnærmet riktig harmoni. Ch. Blanc var klar over at en åttedelt kropp fra alle tider varierte hos kunstnere et sted mellom 7 og 8 hodelengder. Han kuttet bokstavelig talt midt på hodet og laget en kanon med kroppslengde på 7 1/2 hode, den såkalte «atelierkanon». Om heller ikke den stemmer helt, så appellerer den iallfall til kunstnerens variasjonstrang innenfor en margin. Av de hundrevis av modeller jeg selv har arbeidet med, har jeg kommet godt ut av det med kropp lik 7 1/2 hode. Den atelierkanon som er gjengitt her, er utarbeidet av franskmannen Paul Richer. Som vi ser av plansjen s. 166-167 er hodet modul. Det går 4 ganger fra issen til skrittet. Samme lengde er det fra fotsåle til midt i hofteskålen. Midten, som ligger mellom skrittet og hofteskålen, omgis av et belte på en halv hodelengde. Med hodet som mal er det enkelt å måle alle avstander på plansjene, eller i praksis for øvrig ved avstandsmålinger på modellen. Vi tar likevel med noen det ofte er bruk for. 1/2 HODE: 1. Langfinger fra tupp til oversiden av mellomhåndsknoken, 2. nedre bukhøyde og 3. sittedelen av baken. 1 HODE: 1. Fra hakespissen til brystbengropen, 2. fra brystbengropen til navlen, 3. overarmen fra armhulen til armbøyen, 4. hånden med hånd-roten, 5. sittemusklenes høyde, 6. fra skulderhøyden ved øvre kapperand til nedre skulderbladhjørnet, 7. mellomrommet mellom de to øvre krave-bensgropene. 2 HODER: 1. Leggen fra fotsålen til kneleddet, 2. låret fra kneleddet til lårhalsen, 3. underarmen fra spissen på utstrakt hånd til albuen, 4. kroppen fra kraveben til tarmbensknuten. 3 HODER: 1. Kroppen fra hake til skrittet, 2. fra issen til navlen, 3. armen fra skulder til Iangfingers spiss.

Plansjer

Skjelettet – norske og latinske navn

Angitte muskel-, sene- og håndfester står uten latinske betegnelser. Tall-markeringene blir brukt gjennom hele boken på samme måten som under muskelanatomien. For å unngå sammenblandinger brukes bokstaven K for knokkel foran skjelettets tall.

Muskulaturen – norske og latinske navn – fester og virkning