Denne siden er under arbeid og ikke kvalitetssikret. Du finner alle plansjer og tegninger som et galleri her.

 

ANVENDT KUNSTANATOMI DEL 1

• ALT LIV DIRIGERES FRA EN INDRE STRUKTUR
• STRUKTUREN TJENER LIVETS EKSISTENS
• STRUKTUREN GIR LIVET ENERGI
• ENERGI SKAPER BEVEGELSE
• BEVEGELSE SKAPER UTTRYKK
• BILLEDSKAPEREN GIR SITT MEDIUM LIV
• BILLEDSKAPEREN GIR SITT MEDIUM STRUKTUR
• ANATOMI ER STRUKTURELL OPPBYGGING
• LEVENDE KUNST HAR SIN ANATOMI
• BILLEDKUNST ER BUNDET ENERGI  MED EVNE TIL LIV

Forord

Anvendt kunstanatomi er lagt til rette som en bruksbok, som en følgesvenn under arbeidet. Den er lett å bli kjent med og grei å finne frem i. Enten det gjelder tema, detaljer eller helheter finnes rikelig med henvisninger og mer enn nok med illustrasjoner vi har bruk for. Formatet er i relasjon til vekt, tykkelse, skrifttyper og klarhet beregnet til å holde og bla i med én hånd, mens man arbeider med den andre. På dette punkt svikter den alt overveiende del av kunstanatomier på det internasjonale marked. Anvendt kunstanatomi egner seg like godt til inngående studium som til oppslagsbok, nennsomt iblandet gode råd under arbeidet. I det hele tatt er det en bok som har store muligheter for å bli slitt ut. Teksten er skrevet for billedkskapere med tanke på det behov for viten som tjener deres utvikling og virke. Selvfølgelig er ikke den rent vitenskapelige begrepsverden fraveket med hensyn til legemets strukturelle oppbygging, generelle behandlinger av funksjoner eller innhold av betegnelser. Det å skape nye mennesketyper er fritt overlatt enkeltkunstneren. De internasjonalt brukte latinske begreper finnes også her – men som supplement til de norske. Når oversettelsene fra latin til norsk tidvis synes en del forenklet, er det gjort med hensikt.

Den overveiende del av tegningene er plukket ut av Pierre Lionel Mattes skisseblokk i samarbeid med forfatteren. Pierre er selv kunststuderende med utpreget sans og interesse for kunstpedagogikk. Når skisseblokkens språk er valgt som undervisningsmateriell i denne boken, har det selvfølgelig en hensikt. Ved siden av klar strek i enkel tredimensjonal formgivning bevarer skissen en frodig nerve som neppe finnes i den utbredte raffinerte elegansebravur som ofte dominerer denne litteraturen, jeg ser det som en hovedoppgave å være på talefot med studenten til enhver tid. De generelle plansjene er også med. Skjelettets oppbygning, muskulaturens oppbygning: Det hele sett fra alle sider. Dette er det også behov for.

Boken går aldri rett på plansjer eller detaljer uten først å følge den tankerekken som under fritt arbeid gjerne fører frem til et behov for anatomistudium, enten det nå er stort, eller bare nødvendig. To meget vesentlige avsnitt som går forut for skjelettet og muskelmennesket, behandler tankerekker – fra bevegelse til skjelett og fra akser til formbevegelse. De er instruktive for kunststuderende uansett. Bak i boken, samlet under ett, finnes en nummerert liste over skjelettets enkeltdeler med norske og latinske navn, likeledes en nummerert liste over musklenes norske og latinske navn, festesteder og virksomhet. For ikke å forstyrre illustrasjonenes og tegningenes helhet er disse utelukkende utstyrt med knokkel- eller muskelnummer tilsvarende listene. I skrevet tekst brukes selvsagt navn, der det er aktuelt også med nummer. I forbindelse med aktuelle tegninger finnes også fullstendig liste over enkeltdeler. Anvendt kunstanatomi er skrevet og illustrert med tanke på så vel kunstnere, lærere som studenter. Det er enkle, men fyldige tekster som gjør boken velegnet for selvstudium. Som utøvende kunstner med mangeårig undervisningspraksis har jeg etter beste evne forsøkt å bevare det essensielle for alle grupper, ved å luke ut så mye som mulig av uvesentlig, eller skal vi si «trettende», stoff. Og dette for å gi plass for den fylde som finnes i det vesentlige.

EINAR GRANUM

Mennesket, kunst og anatomi

I livet er vi oss selv nærmest. Siden vi topper naturens utvikling med både intelligens og forestillingsevne, får vi anta at det meste av det som skjer rundt oss er nedlagt i vår kropp og sjel på en eller annen måte. Hele jordhistorien. Fremfor alt er vi skapere på godt og ondt. Motivene for våre handlinger synes innebygd i individuelle forskjeller. Alle har et eller annet å si, uttrykke eller rett og slett skape. Noe som er ditt eller mitt. En ting har vi felles, nemlig kilden, selve oppkommet til vår fatteevne og idéverden. Siden vi selv er et naturprodukt, et toppskudd i en meget logisk utvikling, ligger vel vår fatteevne, opplevelsesevne og skaperevne innenfor naturens grenser. Vi kjenner rett og slett ikke andre former, linjer, farger eller strukturelle sammenstillinger enn dem som allerede er der. Det nye vi skaper, er stort sett det samme, men ut fra en annen prioritering av hva som er det vesentlige og hva som er likegyldig. Like fullt er naturens skattkammer skaperens eneste og uuttømmelige inspirasjonskilde. I aller høyeste grad billedskaperens. Et kunstverk er atskillig mer enn ytre staffasje. Det øyet oppfatter umiddelbart, er ofte klesdrakter i en eller annen form, blader, bark, puss, hår, hud eller skall. Som barn ville vi alltid vite hva som var inni, enten det dreide seg om å plukke fra hverandre vekkeklokken eller verre ting enn det. Man blir neppe annerledes med årene. Leonardo da Vinci plukket for eksempel mennesker fra hverandre etter deres jordiske liv for å se hva som var inni. Kunstens vesen ligger nettopp i en higen etter det absolutte, mot spiren av livets opprinnelse og prosessenes muligheter, mot utviklingens struktur og handlingens dynamikk.

Kunstens vesen lever bak fasadene, der synsopplevelsens handling og uttrykk er silt gjennom ideens visjoner og gitt nytt liv. Kunsten er levendegjort. Titter vi bak menneskets klesdrakt, eller huden om man vil, møter vi alle de linjer, former, rytmer og visuelle bevegelser som etter vår fatteevne er mulige. Rett og slett en dekning for alt vi ser rundt oss i naturen. Siden vi selv går rundt og bærer med oss et slikt oppkomme av materiale for visuelt studium, trenger vi ikke gå langt for å finne det. Normalt er menneskene likt strukturelt bygd, slik at det passer vårt levesett. Det er vårt eget liv vi skaper ut fra. Hvor mange timer hvert menneske tilbringer foran et speil, vites neppe. Men alle er interessert i sin egen kropp, og godt er det. Uansett kunstneriske retninger, trender eller epoker, vil en eller annen form for figurbevegelse bære hovedtyngden av uttrykkets kraft. Å sitte og kopiere aktmodellers overflater dag ut og dag inn kan muligens gi enkelte en håndverksmessig flinkhet, men den har ikke nevneverdig tilknytning til skapende kunst. For å sitere tegneren Fredrik Stabel: «jeg har truffet mange nakne kvinner, men ingen av dem har kunnet spinne.» Anatomistudiet er i prinsippet et grunnstudium av naturens organiske oppbygning som helhet. Allerede skjelettet er et kunstverk i seg selv. Samproporsjonert til fullkommenhet, funksjonalistisk til det perfekte og rasjonalistisk til det geniale. Dessuten meget vakkert med sitt lakoniske smil og skjelmske blikk over harpeklingende bryst. Muskulaturens potensielle kjærtegn mellom leddene i plastisk mangfoldighet av form-kraft, foranderlig etter hver lille, spontane nerveimpuls, kommer i tillegg. Til hverdags er den skjult bak gørrkjedelige klesdrakter stemplet dagens typeuniform.

Ill.1: To skjeletter med speil

FRA BEVEGELSE TIL SKJELETT

Bevegelsens akser

Hvis vi ikke hadde evnen til å forenkle og samordne synsinntrykkene, ville våre omgivelser virke kaotiske for øyet. På en måte prøver vi å holde den verden vi oppfatter rundt oss, stabil eller konstant. Vitenskapen kan fortelle oss at denne konstans i våre synsopplevelser er en absolutt livsnødvendighet for oss. For å kjenne igjen ting og sette dem i riktig forhold til hverandre, må vi ha evne til ubevisst å tolke våre sanseinntrykk ut fra tidligere erfaringer og ut fra den sammenheng våre sanseinntrykk oppleves i. Det ser altså ut til å være en tendens til spontant å gruppere eller ordne de inntrykkene sansene mottar. Psykologien setter opp en del prinsipielle lover for denne umiddelbare ordningen av sanseinntrykk (gestalt-lovene). Ser øyet to klare punkter innenfor synsfeltet, vil det straks tegne en rett linje mellom dem. En fordeling av tre punkter blir umiddelbart oppfattet som en trekant. Antyder vi brokker av en sirkel eller en ellipse, et rektangel eller en rombe, vil synet uten videre tegne dem ferdige i vår bevissthet. En annen egenskap vi skal merke oss i denne sammenhengen, er at der vi ikke opplever den ventede mening, legger vi til noe av oss selv. Vi supplerer rett og slett med ting vi ikke ser.

I hele dette ubevisste “organise-ringsarbeidet” av synsinntrykket kommer vi til slutt frem til opplevelsen – til inntrykkets følelsesinnhold. Når disse tingene nevnes, er det fordi det gir et godt bilde av billedskaperens arbeidsprosess. Og når det engang er slik, om aldri så ubevisst, kan vi jo like godt gjøre det bevisst og bruke det som metode under prosessen. Den går ut på å starte med helheter. Nye helheter innenfor disse igjen. Vi opplever helhetene spontant som enkle geometriske figurer. Detaljene vil til slutt komme av seg selv. Hvis man har bruk for dem. Bevegelse kan meget enkelt karakteriseres som to rette linjer i en viss sammenheng med avvikende retninger. Et sammensatt linjekompleks, hvor enkeltdelenes retninger varierer, skaper bevegelser. La oss tenke oss en del rør satt sammen med ledd. Enhver forandring av enkeltdelenes retninger skaper nye bevegelser. Situasjonen er vist på Ill.2 under. Det er ikke tvil om at her er det liv. Om jeg sier at dette er blikkrør, kan du høre lyden der de slår mot hverandre? Det er ikke gjort nevneverdig forsøk på å få dette til å ligne noe annet enn det det er, og allikevel minner det litt om “hæla i taket”, rock eller break-dance. Bevegelse er det iallfall i massevis.

Ill.2: Bevegelsens akser, rørkompleks

Midt inne i disse rørene går en tenkt linje som vi kaller akse. Den representerer formens sentrum og lengderetning. Rundt aksen ligger formen. Her er det enkelt nok, i og med at formen er symmetrisk. Skal vi tegne en realistisk, symmetrisk vase eller en flaske, er det naturlig å tegne midtlinjen først og gjenstanden lik på hver side etterpå. Nå er de fleste gjenstander, ting eller figurer vi treffer på, asymmetriske, men siden øyet vårt også er det fineste balanseapparat, vil det straks finne en tenkt akse i objektet og «tegne den inn-. Står gjenstanden på et horisontalt plan, vil aksen sikkert bli vertikal. Har den retninger som avviker fra en slik “hvile-stilling”, vil den følte aksen dirigere bevegelsens retning. Og rundt den som utgangspunkt ligger formen. Når du arbeider med formbevegelser, så finn først bevegelsens akse og tegn den. Uansett formens beskaffenhet vil den ha aksen som fast holdepunkt, som et skjelett. Og det var jo dit vi skulle. Tegn innenfra og utover, så unngår du likegyldige og holdningsløse omriss.

Rørmennesket

Det skal ikke nevneverdig fantasi til å sette rørstumper sammen slik at alle som ser figuren, vil oppfatte den som et menneske. Og ikke nok med det. Man vil også oppfatte hva rørmennesket gjør. Merk deg dette forenklede utgangspunkt for å skape bevegelse, tilstand og handling. Og bruk det i praksis. Står vi foran modellen, er det en smal sak å finne de eksakte akseretningene ved å sikte dem inn med blyanten på strak arm, holde håndstillingen og flytte linjen over på tegneflaten. Men glem ikke å holde blyanten vinkelrett på armen, selv om du ser retninger i forkortning (innover i rommet). Vi ser i rom, men tegner på en plan flate. Kommer vi i skade for å legge blyanten innover langs aksen, kommer vi galt av sted.

Ill.3: Rørmennesker

Ta en titt fremover på siden til plansjene. Det er ikke så langt fra rørmennesket til skjelettet.

Retninger i tredimensjonalt rom

Vi har sett på akseretninger i flate plan, hvor rørene stort sett er tegnet rett fra siden. I praksis vil vi til stadighet møte former som beveger seg frem- og bakover i formatet og danne et tredimensjonalt rom. Retningsaksen vil da se kortere ut jo mer loddrett den står på billedflaten i forhold til synsfeltet. Fenomenet kalles derfor en forkortning. Sett rett forfra i øyehøvde vil akselinjen utelukkende bli et punkt.

Ill.4: Retninger i tredimensjonalt rom

En meget utbredt billedmessig løsning av de tredimensjonale problemene ble lovmessig stadfestet i renessansen som sentralperspektivet. Her beskriver øyehøyden horisonten, og forsvinningspunktet for alle parallelle linjer ligger der retningsaksene blir et punkt. I et intimt romforhold som ved modellstudium er neppe sentralperspektivet særlig anvendelig. Det er derimot forkortningen. Ser vi på Ill.4 hvor like lange rør er festet til et stativ, vil omkretsen sett rett ovenfra beskrive en sirkel. Fra vårt synspunkt danner omkretsen en ellipse og rørene danner sterkere forkortninger jo nærmere de kommer ellipsens lille akse. Om en modell står i samme posisjon med utstrakte armer og dreier seg rundt sin egen akse, vil den samme situasjon oppstå. I sittende og liggende stillinger på podium kan godt et lår, en overarm, ja hele kroppen for den saks skyld, gi svært korte retningsakser. Nå er ikke dette store problemer, skulle man tro. Det er sågar helt logisk. Ikke desto mindre er det ofte forkortningene de fleste bommer på og sliter mest med. Vi vet jo at et lår er lenger enn en fjerdedel av menneskets høyde, og har vanskelig for å godta en forkortning med hele låret synbart og allikevel ikke lenger fra kneet og opp til lårfestet enn nesehøyden, for ikke å snakke om bredden. Forkortninger fører så ofte til synsbedrag at man kan bli fristet til å si: Tro aldri på det du ser. Legg merke til drevne akttegnere. De måler alltid akseretningen før de tegner en forkortning. Mens fig. B viser en annen situasjon av fig. A, ser vi vilkårlige rørformasjoner i C og D. På grunn av det forsterkede sentralperspektivet lagt i C, virker dette røret dypere (lengre) enn de under D. En slik situasjon kan oppstå om man tegner modellen på nært hold sett ovenfra, og betrakter hele figuren under ett som en rørform. Vi skal se nærmere på disse tingene lenger fremme.

Spreke leddukker

Fig.4: Spreke leddukker

Små leddukker er et skattet hjelpemiddel i mangel av annen modell. Billige er de også, slik at du kan holde en liten stab av dem til figurkomposisjoner. De gir en liten forsmak på figurenes plastiske form også med sine stiliserte hoder, bryst, bekken og lemmer. De har til og med noen slags ledd. Tiden er inne for et møte med skjelettet gjennom alle dets viderverdigheter – og i full prakt.

Generelt om skjelett og knokler

Skjelettet utgjør ikke bare menneskets reelle høyde og omriss, men også det stabile kroppslige reisverk. Riktignok beveger det seg passivt, men likevel er det grunnleggende for så vel bevegelsesretning og sammensetning som uttrykk. Skjelettet er legemets strukturelle og arkitektoniske mulighet for at det organiske liv skal fungere. Utvokst er det støtt, avbalansert, mekanisk fullkomment og uforanderlig, men svært villig til å føye seg etter mangfoldigheters form- og linjeoppfinnsomhet som måtte komme fra dets gjemmer. Skjelettet er et av naturens tekniske vidundere, så logisk, så fantasifullt, så solid og genialt i minste detalj at man bare må gi seg over – til skjelettet. Det har vi da også gjort, slik at vi til enhver tid kan trekke med oss alt vårt daglige aktivum både av åndelig og fysisk art, godt beskyttet og hensiktsmessig plassert der det skal være. Og akkurat der. Vanligvis deler man skjelettet i 3 hovedavsnitt: HODET, KROPPEN og LEMMENE. Med smått og stort består det hele av rundt 200 knokler. Hodet består av en sammensatt skalle med åpninger for ØRE, NESE og ØYNE, samt en påhengslet UNDERKJEVE. Kroppen består av RYGGSØYLE og BRYSTKASSE, lemmene av ARMER og BEN. Armenes hele funksjon og oppbygning består av SKULDERBLAD, KRAVEBEN, OVER-og UNDERARM og HÅND, benas av HOFTEBEN, LÅRBEN, LEGG og FOT. Til daglig regner vi skulder- og hoftepartiet med til kroppen, og lemmene for seg. Selv om skulder- og hofteparti betjener leddskåler for lemmene, har de også kroppslige funksjoner som helheter, som SKULDERBELTE og BEKKENBELTE. Dette er imidlertid godt å ha i minnet. Kunstnerens skaperverk vil jo til syvende og sist dreie seg om helheter. Det mest logiske er kanskje å se skjelettets byggverk satt opp slik man bygger i praksis: nedenfra og gradvis oppover. Ben- og fotknoklene (fundament) bærer bekkenet, som igjen danner bæreflate for ryggsøylen, hvor hodet hviler på toppflaten. Underveis sveises brystkurven på søylen. Øverst på brystkurven legges skulderbeltet som i ytterkantene slipper armene fra festepunkter som «fendere» ned til håndens knokler. Skjelettets hulromdeler holder orden på indre vitale organer. Hode og ryggrad dekker henholdsvis hjerne og nervesentre, mens bryst og bekkenskål sammen med bukvirvlene støtter opp for åndedretts-, fordøyelses- og formeringsorganer. Muskulaturen ligger i alt vesentlig utenpå knoklene, slik at den ene enden er festet i en fast knokkel med den andre i en løs som er leddet til den første. Musklene bøyer eller strekker alt etter knoklenes leddmuligheter og beskaffenhet for øvrig. Litt mer prosaisk kan vi se det hele som et maskineri med hjernen som skipper, ryggmargen som data, bryst og buk som drivstofftank, muskulaturen som maskin og skjelettet som den koordinerende, stabile konstruksjon. Det finnes neppe to like knokler i skjelettet. Vi skjelner likevel mellom 3 forskjellige typer:

1. LANGE eller RØRKNOKLER. Det lange, rørfor-mede midtstykket kalles KROPPEN, mens de forskjellige formede ende-stykkene kalles KNOKKELENDER eller HODE og FOT. Eks. K54 OVERARMSBEN, K81 LÅRBEN, K103 MELLOMFOTSBEN.

2. BREDE eller FLATE KNOKLER som har en betraktelig stor overflate i forhold til tykkelsen. Eks. K36 SKULDERBLAD og K49 TARMBENET.

3. KORTE eller SAMMENSATTE KNOKLER som verken er lange eller flate, som for eksempel K21 HALSVIRVLENE eller K95 FOTROTSBENA. Som forenkling ved beskrivelse av knokler tyr man gjerne til kjente geometriske betegnelser som FLATER, KANTER, RENDER og VINKLER. Til beskrivelse av utseende hva form, forhøyninger og fordypninger angår, snakker vi billedlig, eller stofflig som K40 SKULDERKAM, K6 ØREKNUTE, K3 ØVRE TINNINGLINJE, K66 SPOLEBENETS GRIFFELTAGG, K37 RAVNENEBBET osv. Fordypninger blir gjerne til FURER, GROPER, INNSNITT, SKÅLER og GANGER. Som vi ser ovenfor, er knoklene, eller knokkeldelene, nummerert. Det samme vil vi se når vi arbeider med musklene. For å unngå misforståelser i tallrekkene setter vi en K foran knokkeltall, og bare tallet foran muskelbetegnelser. Disse tallene går igjen på samme angivelse på alle de plansjer hvor delen er aktuell. Til slutt  finnes en oversikt over de mest brukte betegnelser på norsk, og på latin, som jo er de felles internasjonale betegnelser. I flukt med disse  finnes tallgitte musklers norske og latinske navn, knokkelfester og virksomhet. Tallbetegnelsene her er ikke internasjonale.

SKJELETTET I PRAKSIS

Knokkelstudiet er grunnlaget for all anatomi. Skjelettets deler er alltid innbyrdes samproporsjonert, og danner figurens eksakte komposisjon uansett stilling. Skjelettet ligger heller ikke dypere enn at det gir seg til kjenne gjennom huden og etterlater seg uvurderlige REFERANSEPUNKTER til stor nytte under arbeidet. Sentralt liggende mellom indre vitale organer og ytre muskulatur vil det også ha en fundamental innvirkning på ytre form, og fremfor alt dirigere bevegelsens akser og retninger. Bli kjent med skjelettet. Det er meget vakkert, selv om det henger på et stativ. Og inspirerende med sitt mangfold av små og store former, linjespill og sammensetninger. Et kunstverk i seg selv. Og så smiler det bestandig. De færreste har vel et knokkelmenneske på stativ, men alle har sitt eget som til og med beveger seg. Still opp et egnet speilarrangement slik at du ser kroppen din fra alle sider. Finn alle referansepunkter og linjer, først i hvilestilling rett opp og ned, siden i bevegelser. Føl på kroppen din samtidig. Venn deg til å se skjelettet gjennom hud og muskler. (Så smiler det også.) «I skjelettet er kunstens planmessige oppbygning av et systematisk ordnet byggverk legemliggjort. Tenk bare på dets virksomme dynamikk, mekanikk og statikk.» (H. Fischer.)

SKJELETTETS ENKELTE DELER

Hodeskallen

Kraniet består av sammenvokste, avrundede og uregelmessige knokler. Det finnes 24 i alt. Vi skal se på dem vi har bruk for til vår formgivning, samtidig som vi tar med en del navngitte knokkellinjer, tagger, knuter, tapper, fremspring, vinkler, spisser, groper og knoker for eksakt angivelse av muskelfester. Dette gjelder for øvrig for hele skjelettets beskrivelse. Vi oppfatter vanligvis kraniet som hel form, og bra er det. Av praktiske hensyn skjelner vi likevel mellom 2 hoveddeler, nemlig HJERNESKALLEN og ANSIKTET. Siden vi ikke er aper, dominerer hjernedelen fremfor ansiktet. Som bekjent finnes neppe to like skaller eller to like ansikter, som igjen beror på den kjensgjerning at enkeltknoklene varierer noe fra person til person. Til hverdagsbruk snakker vi bare om lang- eller kort-skaller. Selve skallen fungerer som en tett beholder for hjernen med leddforbindelse til ryggradens virvelkanal. Ansiktet derimot har åpninger for øyne og nese, samt for tyggeapparater. Kraniet består som helhet hovedsakelig av parvis samme ben på hver side av en midtlinje trukket fra hakespiss over skallelokket til nakken. Unntaksvis kommer underkjeven, pannebenet og bakhodebenet. Ser vi hodet fra siden, ligger disse 3 knoklene sentralt i hvert sitt hjørne av en tenkt likesidet trekant. HJERNEDELEN: K1 PANNEBEN, K7 ISSEBEN, K8 BAKHODEBEN. På sidene. K2 TINNINGBEN samt et kileben som er mindre interessant for oss. Tinningbenet som danner hoveddelen av hjerneskallens sidevegger, rommer nederst omtrent midtveis K19 YTRE ØREGANG. Merk deg beliggenheten. Øregangen er godt beskyttet av to fremspring fra samme ben, K6 ØREKNUTEN bak, og 2/3 av K16 KINNBUEN over. Parallelt med tinningbenets omriss finnes to viktige muskelfester, K3 ØVRE TINNINGLINJE og K4 NEDRE TINNINGLINJE. ANSIKTET: K15 KINNBENET, K9 NESEBENET, K10 OVERKJEVEBENET, K11 UNDERKJEVEBENET, K18 ØYEHULENE som er dannet av panneben, kinnben og fremspring fra overkjeven, og K17 NESEHULLET, en trekantet åpning med toppvinkel i nesebenet og sidene mot overkjeven. Overkjeven ender nederst i et hesteskoformet fremspring med feste for overtennene. Underkjeven har samme grunnform som overkjevens tanndel, og er hodets eneste bevegelige knokkel. Fremste del, TANNHULLBUEN, er sete for undertennene. Bakerst fra kjevens nedre rand vokser to såkalte UNDERKJEVEGRENER opp og danner bakre rand i en vinkel på ca. 120 grader, K12 UNDERKJEVEVINKELEN. Øverst skilles grenene av et sigdformet innsnitt. Bakre gren danner en hals med et tilnærmet kulehode, K13 LEDDTAPPEN, som går inn i tinningbenets LEDDSKÅL og danner KJEVELEDDET. Fremre gren ender i en smal, spiss trekantet tagg, K14 NEBBTAGGEN som er festet til kraniet med bånd. Kraniets knokler er stort sett ru og kantet for feste av muskler, sener, bånd og fascier.

Virvelsøylen

Med sin lett divergerende S-kurvatur er vel K20 VIRVELSØYLEN den mest elegante knokkel formasjon i vårt linjedynaniiske skjelett. Den er satt sammen av 24 atskilte rvggvirvler. 5 sammen vokst til K26 KORSBENET og 4 defekte til K27 HALEBENET. De første atskilte kalles ekte, de sammenvokste uekte virvler. EKTE VIRVLER. Disse er skilt fra neste med brusk som fungerer lik et buffersystem med støtdempere. På den måten kan virvlene bevege seg en del i forhold til hverandre og danne myke, roterende og retningsspente bevegelser. Vi har 7 HALSVIRVLER, 12 BRYSTVIRVLER og 5 BUKVIRVLER: K21 halsvirvlene bærer hodet og sørger for mulige nikke- og dreiebevegelser; K22 brystvirvlene er leddet til ribbena og holder brystkurven på plass; K23 bukvirvlene, som er de kraftigste, bærer vekten av overkroppen, og føyer den sammen med bekkenet. Hals- og bukvirvlene er de mest bevegelige. Brystvirvlene kan beveges svært lite i forhold. De enkelte virvelknokler er i prinsippet likt bygd. Den indre, ovenfra sett ovale del, kalles KROPP og representerer selve bæresøylen leddet med bruskplater. (Se ovenfor.) Den ytre del er spinklere og danner en ringkapsel rundt ryggmargen som danner VIRVELKANALEN. Fra ringen vokser det ut 3 tagger. På hver side finnes en K25 TVERRTAGG som ytterst midt på møtes i en K24 TÅRN’TAGG. I basis for tverrtaggene finnes 4 leddflater, to over og to under, som sørger for kontakt med adekvate nabovirvler. Hele søylen er forsterket med bånd og godt «pakket inn» i benhud eller fascier.

Uekte virvler, korsbenet og halebenet

K26 Korsbenet er 5 sammensmeltede virvler som er blitt til en del av bekkenet. K27 Halebenet tjener med sin innoverpekende spiss som en avmykende fjær til slutt.

Brystkurven

K28 Brystkurven kan kalles skjelettets største hulrom. Denne vepsebollignende volumformen dekker og beskytter øvre del av kroppens vitale organer. Sett ovenfra inntar kurven et nyreformet omriss. Brystkurven består normalt av 12 par RIBBEN som bak er festet til ryggsøylen, foran til K29 BRYSTBENET. Til ryggsøylen er ribbena festet mellom to virvler, med en liten leddflate i øvre og en større i nedre virvel. Herfra går ribbene skrått ut- og bakover og danner en grop i høyde med tårntaggene for de danner en vinkel med sin buede form fremover mot brystet. Denne vinkelen kalles K34 RIBBEVINKEL og gropen danner så vel beskyttelse for ryggsøylen som rom for underliggende ryggmuskler. BRYSTBENET er vokst sammen av 4-5 flate knokler som følger brystets form. Sett forfra ble det fra gammelt av sammenlignet med en gladiatordolk, slik at øverste del er blitt hetende K30 BRYSTBENETS HÅNDTAK, kroppen K31 BRYSTBENETS BLAD og nederste del K32 BRYSTBENETS SPISS. Brystbenet danner på kroppens forside, sammen med hals og navle, en midtakse tilsvarende ryggraden bak. Begge er viktige under arbeid med figurbevegelser. De 7 øverste ribbena er fritt festet til brystbenet foran og kalles EKTE RIBBER. De 5 nederste, hvorav 3 er sammenvokst med det 7. og de 2 nederste henger fritt, kalles for FALSKE RIBBER. På forsiden går de 10 øverste ribbene over til elastisk brusk før møtet med brystbenet, K33 RIBBEBRUSKEN. Hele brystkurvens konstruksjon med de fjærformete bruskholdige ribbena gir godt etter for trykk, samtidig som de ved sidebøying går sammen og fra hverandre som belgskjøtene i et trekkspill. Den er også meget godt egnet for åndedrettsorganenes funksjoner. Som ryggsøylen har altså brystkurven en smidig fjæring som ikke bare tjener bevegelsens muligheter, men avlaster for store påkjenninger. Det samme gjelder for skulderpartiet som vi skal se litt nærmere på.

Skulderskjelettet

Skulderbeltet består av 2 benpar: På brystsiden K35 KRAVEBEN, på ryggsiden K36 SKULDERBLAD. SKULDERBLADET er en trekantet, bladformet knokkel. K38 MEDIALKANTEN går parallelt med ryggsøylen fra første ribbemellomrom til sjuende ribbe. K39 LATERALKANTEN går skrått fra nedre spiss utover til siden, forbi brystkurven til K44 SKULDERHØYDEN. Sett fra siden følger det brvstkurvens bakre form. Mot skulderfestet deler skulderbladet seg i 3 uregelmessige fremspring:

1. K44 SKULDERHØYDEN. Øverst og bakover. Den stikker utenfor selve skulderbladet med leddflate for kravebenet. Skrått innover mot medialkanten danner skulderhøydens forlengelse en tverrgående høy kant, K40 SKULDERKAMMEN. På hver side av denne dannes igjen en grop til feste for ryggmuskler, K41 ØVRE SKULDERKAMGROP og K42 NEDRE SKULDERKAMGROP.

2. K37 RAVNENEBBET. Med båndfeste for kravebenet. Sammen med skulderhøyden danner ravnebenet et «takvern» for nederste fremspring og feste for overarmsbenet.

3. K43 SKULDERBUXDETS LEDDSKÅL. KRAVEBENET har leddfeste i brystbenets håndtak. Herfra går det forfra og bakover mot leddfestet i skulderhøyden. Kravebena danner slake S-former, konvekse fra bryst benet og konkave mot skulderhøyden. Kravebenet danner grensen mellom hals og bryst og danner HALSGROPEN. Hele skulderbeltet er utelukkende benfestet i brystbenet. Dette gir skulderpartiet en meget sinnrik fjæring av bevegelighet i samarbeid med bryst og rygg, til avlastning for påkjenninger.

Bekkenet

Vanligvis møter vi skjelettet stående rett opp og ned i hvilestilling. Det vil si at midtaksen fra isse til fot står vertikalt i rett vinkel med horisontalt grunnplan. Sentralt i dette knokkelverk befinner bekkenet seg. Høydens midtpunkt ligger vanligvis nær K48 UNDERLIVSBENET i bekkenets nedre del. K45 BEKKENET selv består av fast sammensveisede knokler og kan selv hverken forandre form eller stilling. Men flyttes tyngden fra symmetrisk hvilestilling over på én fot, forandres straks hele skjelettets dynamikk. Hoftene skyves opp på samme side, hoftelinjen skrår ned mot venstre, skulderlinjen ned mot høyre, hodet følger ryggsøylens bøy til samme side og balansen er gjenopprettet – asymmetrisk. Med bekkenet i en annen stilling. Dans eller vrikk litt foran et speil og se hvordan bekkenet som helhet tar del i dansen under hud og muskler, underlagt de mest sinnrike ledd og glidemekanismer. En skjønn opplevelse og forståelse av aksene, og dermed bevegelsenes forandringer underveis til et mangfold av levende uttrykk. Midt i smørøyet for en skapende kunstner. Til syvende og sist vil vi merke oss at knapt én bevegelse kan gjøres uten at bekkenet reagerer. Det ligger sentralt, med tydelige referansepunkter gjennom huden, og er det viktigste knutepunkt for kunstnerens bevegeisesanalyse. De to største knokkeldeler kalles HOFTEBENA, som bakerst er vokst sammen med K26 KORSBENET som igjen bærer ryggsøylen. På forsiden møtes hoftebena i K48 UNDERLIVSBENET. Den nederste delen er K46 SITTEBENET. K50 HOFTEKAMMEN med K51 HOFTESPISSEN avgrenser bekkenets øverste del, mens kambuens avslutning på baksiden kalles K53 INDRE HOFTEKAMKNUTE. Hoftebenets øvre, spadeformete del heter K49 TARMBENET. Nedenfor på siden ved sittebenets og underlivsbenets basis finnes en halvkuleformet grop for hofteleddet, HOFTESKÅLEN. Kvinnens bekken er videre og grunnere enn mannens. Det er også litt spinklere og mer foroverbøyd.

Armer og ben

Som vi skal se, har ARMENE (OVEREKSTREMITETENE) og BENA (UNDEREKSTREMITETENE) svært mye felles i oppbygning. Armen består av K54 OVERARMSBENET, to underarmsben K59 ALBUEBENET og K63 SPOLEBENET og HÅND. Benet har et K81 LÅRBEN, to ben i leggen K87 LEGGBEN og K90 SKINNEBEN og FOT. Mens bena tjener den opprette stilling, gang, løp, hopp o.l., er armene virksomme ved klatring, løft, kast, grep o.l. i tillegg til presisjonskrevende arbeid. K81 LÅRBENET er den lengste og tyngste knokkel i legemet. Den utgjør mer enn en fjerdedel av høyden (lengden) og er en typisk rørknokkel med spesialiserte endestykker for leddfester. Øverst på kroppen skyter LÅRHALSEN ut i 125 graders vinkel opp- og innover mot et to tredjedels kuleformet hode som leddes til bekkenets hofteskål. På hver side av halsfestets basis finnes en K82 STORE LÅRBENSKNUTE mot kroppens utside og K83 LILLE LÅRBENSKNUTE på innsiden. På baksiden er knutene forbundet med en FREMSPRINGENDE KANT Nederst mot kneet danner lårbenet en omfangsrik firsidig fot med en K84 INDRE LEDDKNOKE og en K85 YTRE LEDDKNOKE på hver side av en KNESKÅLGROP Bak ligger KNEHASEGROPEN med K86 INDRE KNEKNOKER. På fotens underside ligger LEDDFLATEN for leggens skinneben. Langs lårbenets bakside går en smal, ru forhøyning som kalles LÅRBENSLIST. På forsiden er lårbenet glatt. Lårbenets stilling sett forfra går skrått innover fra store lårbensknute mot kneet, slik at skjelettet normalt er «kalvbent».

Leggen

Leggen fra kne til fot består av 2 ben: K90 SKINNEBENET og K87 LEGGBENET. SKINNEBENET står loddrett med en vridning nedover om sin egen lengdeakse på ca. 20 grader. På den måten får fotens leddflater den riktige vridning for fotens naturlige stilling utad. Skinnebenets KROPP er en trekantet rørknokkel med YTRE, INDRE og BAKRE SIDER, som igjen danner en ytre, indre og fremre kant. HODET danner en traktformet knokkel med K91 INDRE SKINNEBENSKNOKE og K92 YTRE SKINNEBENSKNOKE. Disse står i flukt med lårbenets fot som de er forbundet med gjennom to leddflater atskilt av en forhøyning, MELLOMPIGGEN. Sett fra siden danner forkantens basis en forhøyning, K92a SKINNE-BENSKNUTEN. Forkanten buer seg ut- og innover igjen og danner nederst K93 INDRE ANKELKNOKE. K87 LEGGBENET er en lang, tynn og trekantet rørknokkel som er dreiet rundt sin egen akse. Det bærer ingen vekt, men hjelper til som feste for fotens mange muskler. Dessuten er det med på å forme kneet og K89 YTRE ANKEL. Ved sin prismatiske trekantform har kroppen flater, kanter og render som skinnebenet. K88 LEGGBENSHODET har på innsiden av K88a GRIFFELFREMSPRINGET, en liten leddflate som er festet til bakre del av ytre skinnebensknoke. Foten har en leddflate som forbinder det med fotrotens K96 RISTBEN, og danner K89 YTRE ANKELKNOKE som sitter lavere enn den indre. Leggbenet har samme lengde som skinnebenet, selv om forskyvningen nedover kan få det til å virke lengre.

Kneskjellet

K94 KNESKJELLET har en tilnærmet trekantform og ligger med sine bakre leddflater med basis øverst og spissen nedover på forsiden av lårbenets kneskålgrop og skinnebensknokene. Kneskjellet er festet til lår og legg med kraftige sener og bånd.

Foten

Vi deler FOTENS knokler i 3 deler: K95 FOTROTSBEN, Kl03 MELLOMFOTSBEN og Kl04 TÅBEN. FOTROTEN består av 7 ben fordelt i to rader. I første rekke RISTBEN, HÆLBEN og BÅTBEN. I annen rekke 3 KILEBEN og TERNINGBENET. K96 RISTBENET markerer fotens høyeste plan og danner en fin buet overgang fra legg til fotrygg (risten). Ristbenet står i leddsammenheng med både legg- og skinneben. Få undersiden er det leddet til K97 HÆLBENET og på forsiden til K98 BÅTBENET. K99, K100 og K101 KILEBENA er baktil leddet til båtbenet, fortil med de første 3 mellomfotsbena i en meget spenstig bue. Siden hele kroppens tyngde i oppreist tilstand hviler på ristbenet gjennom leggbena, vil denne buen tjene som hele kroppens viktigste fjæring ved belastninger. Kl02 TERNINGBENET er leddet til både hælben, båtben og 3. kileben og til 4. og 5. mellomfotsben. Det fungerer som støtte for fotens utside. K103 MELLOMFOTSBENA. De 5 mellomfotsbena består av prismatisk trekantede kropper med den flate siden ned. Basis er leddet til fotrotens annen rad med firkantede fortykninger. Hodene i den andre enden er avrundede og leddet til tærnes grunnfalanger. Vi markerer mellomfots-og tåbena med ordenstall fra fotens innside og utover, slik at stortåens ben blir første og lilletåen femte. Lilletåens mellomfotsben har ved basis en knute som syns godt gjennom huden. Kl04 TÅBENA. Disse små knoklene ligner de overstående med avtagende lengder mot endefalangene. Vi snakker om K105 GRUNNFALANG, K106 MIDTFALANG og K107 ENDEFALANG (neglfalang). Annen til og med femte tå kalles de små tær. De har alle 3 falanger. Stortåen har bare 2, analogt med håndens fingre.

Armene

Armene består av OVERARM, underarm med ALBUEBEN og SPOLEBEN, og HAND. Grovt sett finner vi utbredt analogi mellom over- og underekstremitetene.

Overarmsbenet

K54 OVERARMSBENET er en lang rørknokkel med kropp, hode og fot. Øverst har kroppen en sylindrisk form som nedover inntar en trekantform. Kroppen er en del vridd rundt sin egen akse fra topp til fot, slik at leddene møtes i riktig stilling. Skulderdelen har ytterst en K55 STORE OVERARMSKNUTE og innenfor på forsiden en K56 LILLE OVERARMSKNUTE. Fra disse knokkeldelene ender en kort hals i et halvkuleformet hode som er leddet til skulderbladets leddgrop. Skulderleddet er det frieste og mest bevegelige ledd i hele legemet. Nederst mot foten danner K57 INDRE LEDDFREMSPRING og K58 YTRE LEDDFREMSPRING en solid knokkeldel på hver side av et TROMMELBEN med en FREMRE og BAKRE ALBUEGROP til «oppheng» av ALBUEBENET. Kroppen er rik på langsgående render, senkninger, knuter og fremspring for feste av muskler.

Underarmen

K59 ALBUEBENET ligger på underarmens lillefingerside, med hodet ned mot hånden. Kroppen er trekantet med en fremre, bakre og ytre rand for muskelfester. Selve albuen har videt seg ut til en meget uregelmessig, men usedvanlig hensiktsmessig knokkeldel som i formen kan minne om en maskeblomst. K60 ALBUEKNOKEN danner et halvmåneformet utsnitt konvekst inn i knokkelen til K61 HAKEFREMSPRINGET, og danner en krok som passer nøyaktig inn i trommelbenet på overarmsbenet og former ALBUELEDDET På utsiden av hakefremspringet finnes en liten uthulning til spolebenets hode. En lignende uthulning finnes på spolebenets fot (ved fotroten). K63 SPOLEBENET, også en trekantet rørknokkel, ligger på underarmens tommelfingerside med hodet oppover og foten ned. Fra spolebenets HODE (se ovenfor) fører HALSEN nedover mot en forhøyning K65 SPOLEBENSKNUTEN som er et viktig muskelfeste. I FOTEN vider spolebenet seg ut og danner FURER for fingerstrekkere og spolebenmusklenes sener. I enden finnes 2 leddflater for håndrotens båtben og måneben. Ved dreining av underarmen på tvert av aksen vil albue- og spolebenet forandre stilling i forhold til hverandre. De krysser hverandre. Dette er mulig bl.a. fordi begge bens runde «hjulhoder» av samme format ruller i hver sine groper, hver sin vei ved samme vridning.

Hånden

HÅNDEN består som foten av 3 deler: HÅNDROTSBEN, MELLOMHÅNDSBEN OG FINGERBEN. K67 HÅNDROTEN består av 8 ben, fordelt i to rader. 1. Den øvre rekke: K68 BÅTBEN, K69 MÅNEBEN, K70 PYRAMIDEBEN og K75 ERTEBEN. 2. Den nedre rekke: K71 STORE MANGEKANTEDE BEN, K72 LILLE MANGEKANTEDE BEN, K73 HODEBEN og K74 KROKBEN. Ertebenet ligger utenpå (oppå) pyramidebenet. Båtbenet, månebenet og pyramidebenet danner sammen en leddflate forbundet med spolebenet, samtidig som de er festet til albuebenet med et trekantet bånd. Den nedre raden har meget uregelmessige leddflater forbundet med mellomhåndsbena. K76 MELLOMHÅNDSBENA, et for hver finger, består av prismatisk trekantede KROPPER med den flate siden inn mot håndflaten. Basis er leddet til håndrotens annen rad. HODENE i den andre enden er avrundede og leddet til fingrene. Mellomhåndsben og fingrene markeres med ordenstall fra innsiden og utover, slik at tommelens knokler blir første og lillefingerens femte. Tommelens knokkel er for øvrig kortere og tykkere enn de andre, og står isolert. De andre 4 er ved basis også leddet til hverandre. K77 FINGERBENA har knokler lik de overstående, men med avtagende lengder og tykkelser mot endefalangene. Vi snakker om K78 GRUNNFALANG, K79 MIDTFALANG og K80 ENDEFALANG. Endefalangene er de korteste og avsluttes med en hovformet utvekst til feste for negler. Tommelen har bare 2 knokler, analogt med fotens stor tå.

Nummerert liste over knoklene til plansjene under

Om ledd og mekanismer

Knoklene er sammen med tennene den hardeste bestanddel i kroppen vår. Stort sett er de bevegelig forbundet med hverandre gjennom ledd. Leddflatene, som består av et lag brusk, møtes i en kapsel, eller LEDDPOSE, som inneholder en LEDDVÆSKE. Den tilsvarer maskinens smøregris, og sørger for en knirkefri, myk bevegelse med en minimal slitasje. Leddposen, som gjerne forsterkes med LEDDBÅND, tar meget liten plass, slik at den ikke hindrer bevegelsen. Etter fungerende mekanisme kan vi dele leddtypene i 4: KULELEDD, HENGSEL- eller VINKELLEDD, SAMMENSATTE LEDD og STRAMME LEDD.

1. KULELEDD. Knokkelen ender i en kule som møter en leddskål, og kan bevege seg i alle retninger. Eks. hofteleddet.

2. HENGSEL- eller VINKELLEDD. Knokkelen beveger seg i prinsippet horisontalt rundt en valse, og kan bare bøye og strekke seg. Eks. kneleddet.

3. SAMMENSATTE LEDD. Et ledd kan være sammensatt av flere enn to knokler. Albueleddet er et eksempel. Spolebenet møter overarmen i et kuleledd, mens albuebenet stiller med hengselledd.

4. STRAMME LEDD. Her er leddene forbundet med stramme bånd, slik at bevegelsen reduseres til fjæring. Eks. hånd- og fotrotsknokler.

Hodeskallens ledd

Skallen har 2 leddforbindelser: Den ene har tilknytning til ryggsøylen i bakhodet og beveger hele hodet under ett. Den andre er underkjeve-leddet som er internt.

Underkjeveleddet

Underkjevens hovedmisjon er å tygge maten. Til denne mekanikk hører imidlertid flere bevegelser. (Se bare på kua når den tygger drøv. Underkjeven beveger seg som en rotor.) Egentlig foretar kjeven fire forskjellige bevegelser:

1. Den åpner og lukker munnen. Det alene kunne den ha greid med et hengselledd (fig. A).

2. Den skyter underkjeven fremover, slik at de nederste tennene stikker foran de øverste. Det vil neppe et hengselledd prestere alene (fig. B).

3. Den forflytter seg fra side til side. (Titt i speilet når du pusser tennene.) (Fig. C.)

4. Til en viss grad kan kjeven rotere.

Separat kunne disse muligheter tyde på så å si alle leddtyper under ett: HENGSEL-, KULE- og SAMMENSATTE LEDD. Ingen av delene stemmer helt. Bakre gren av kjevebenet danner en hals med et tilnærmet kulehode som vi kalte K13 leddtappen. De går inn i K2 tinningbenets leddskål og danner kjeveleddet. Det passer imidlertid ikke helt inn i leddskålen som «hånd i hanske». Skålen og tappen har ikke helt samme form, og begge er uregelmessig bygd. Men uansett hvor tappen beveger seg, treffer den et passende underlag i skålens vegg. I prinsippet foregår det slik: Leddtappen har en meget glatt brusk rundt leddhodet, mens skålens leddputer forskyver seg med leddtappen og fyller eventuelle tomrom. På den måten vil leddkontakten alltid være til stede i de mulige bevegelser som er nevnt ovenfor.

Skallens forbindelse med første og annen halsvirvel

På undersiden av bakhodebenet finnes en åpning for kontakt med ryggsøylens virvelkanal som kalles bakhodehullet. På hver side av dette finnes et leddfremspring. Disse hviler igjen på tilsvarende ledd på første halsvirvel, som kalles ATLAS. Denne virvel er i sin tur leddfestet til annen halsvirvel. Denne har en vertikal akse som vokser opp fra virvelkroppen og passer fint inn i ringen bak fremre bue i atlas. Virvel nr. 2 kalles derfor AXIS (fig. A). Begge disse virvlene er avgjørende for hodets bevegelsesmuligheter (fig. C).

Hodeskallens ledd

K6	Øreknuten	K14	Nebbtaggen
K1	Leddtappen	K16	Kinnbuen

 

Hodets bevegelser om atlas og axis

Hodet sitter meget bevegelig på ryggsøylen. Det kan bøyes forover og bakover, fra side til side, og det kan rotere. Uten samarbeid mellom atlas og axis ville dette vært umulig.

1. For- og bakoverbøying: Hodeskallens leddfremspring har tappeformede leddflater. De er for øvrig buet og glir eksakt inn i leddgropene på atlas. Begge er forsynt med glatt brusksubstans. For stabilitetens skyld skråner leddgropene fra ytterkantene og jevnt innover. For- og bakoverbøying av hodet skulle prinsipielt dirigeres ved hengselledd (fig. B).

2. Side-til-side-bøying: I lodets leddfremspring følger også leddgropcns buede form på tvers, slik at det i denne retning også blir glidemuligheter. Og slik er det. I prinsippet er dette også et hengselledd. Eller skal vi kalle begge for «ensidige kuleledd» (fig. C).

3. Rotasjon: Hittil har ikke axis gjort seg gjeldende i bevegelsene. Den misjonen kommer først ved rotasjon. Idet en slik bevegelse settes i gang, låses atlas til hodeskallen for å holde hodet stabilt. Leddflatene mellom atlas og axis er flate, slik at når rotasjonen om aksen settes i gang fra ringen av atlas, bevarer hodet stødig plan. Denne form for tappeledd i samarbeid med 3 knokler er unikt i skjelettets oppbygning (fig. D).

Figurer for hodets bevegelser om atlas og axis

 

Virvelsøylen

Virvelsøylen kan foreta tre typer bevegelser:

1. Om tverraksen er bøying forover og strekking bakover greit.

2. Om akse fra bryst til rygg, fra side til sidebøying.

3. Om loddrett akse er rotasjon mulig. Hals- og bukvirvlene er frittstående og meget bevegelige i forhold til brystvirvlene. Korsbenet ser vi bort fra, da det er vokst sammen med bekkenet.  På fig. C finner vi sjuende rvggvirvel sett ovenfra og fra siden.

 

Virvelsøylens ledd

Skulderblad, kraveben, brystben

K29	Brystbenet (halsgropen)	K40	Skulderkammen
K33	Ribbebrusken	K41	Øvre skulder- kamgrop
K35	Kravebenet	K42	Nedre skulder- kamgrop
K37	Skulderbladets ravnenebb	K43	Skulderbladets leddskål
K38	Medialkanten	K44	Skulderhøyden
K39	Lateralkanten

Plansje 6

 

Armens og håndens ledd

Skulderbladet

Overarmsbenet ender øverst i en hals med et kuleformet hode. Dette står i forbindelse med skulderbladets leddskål (fig. A). Denne meget grunne leddskålen gjøres dypere ved et tilskudd av en ringformet fasciebrusk som omslutter overarmens hode. Skulderhøyden og ravnenebbet forsterker leddet med kraftige bånd, og danner et solid tak.

Skulderleddet

Med skulderleddet kan man så å si gjøre alle tenkelige bevegelser: 1. Armene kan svinge ut og opp og ned igjen fra kroppsiden (fig. B). 2. De kan pendle forover og bakover (fig. A). 3. De kan dreie seg inn- og utad rundt sin egen lengdeakse (fig. D). 4. Armen kan tilnærmet sveive rundt som en propell, godt understøttet av skulderbladet, som følger bevegelsene (fig. C). Skulderleddet er med andre ord et typisk kuleledd (fig. E). På fig. F ser vi leddsituasjonen for- og bakfra.

Albueleddet

Albuebenets hakefremspring griper om trommelen på overarmbenets fot og danner albueleddet (fig. A). Det er et typisk hengselledd, som utelukkende kan bøye og strekke underarmen. Dreieaksen står på tvert av overarmens fot, slik at albueleddet må følge overarmens stilling som igjen dirigeres fra skulderleddet.

Underarmen

En sinnrik innretning dirigert fra håndleddet sørger likevel for at underarmen kan dreie seg 1/2 gang rundt sin egen lengdeakse. Som vi vet, består underarmen av 2 ben, albuebenet og spolebenet. Med håndflaten vendt forover ligger disse bena parallelt med spolebenet ytterst. Ved vridning av håndflaten innover rundt armens lengdeakse vil spolebenet krysse albuebenet som ligger i ro oventil (fig. A og B). Mens spolebenet har hodet opp, har albuebenet hodet ned. Ved albueleddet ruller spolebenets hode rundt seg selv i en leddgrop. Ved håndleddet ruller spolebenets fot rundt albuebenets hode. Dette er prinsippet.

Håndleddet

Leddforbindelsen mellom underarm og håndroten gir allsidige bevegelsesmuligheter. Allsidigheten skyldes imidlertid et samarbeid mellom flere leddforbindelser i håndrot og mellomhånd. I hovedsak kan håndleddet mellom spolebenets leddgrop og håndrotens tre første knokler, båtben, måneben og pvramideben (fig. D), bare skape to bevegelsesretninger: 1. Bøying og strekking av hulhånd og håndrygg ned og opp (ca. to rette vinkler). 2. Sidebøvinger mot tommel- og lillefinger (ca. 45 grader). (Fig. C.) Når hånden likevel kan rotere, beror dette på et samarbeid med knoklene som er nevnt ovenfor.

Håndrot

Disse knoklene, med unntak av ertebenet, møtes i uregelmessige, kon-vekse og konkave leddflater som passer til hverandre. De har seg imellom liten bevegelighet, men kan utrette en del i sluttet flokk (fig. D). Ertebenet tilsvarer fotens hæl. Når vi går på hendene, er det ertebena vi støtter oss på.

Mellomhånd

Leddflatene mellom håndrotens nederste rekke og mellomhåndsbena beskriver en sikksakklinje. Annet til femte ben er også ved basis leddet til hverandre og gir liten bevegelsesmulighet (fig. D). Et unntak er første mellomhåndsben som er festet til det fremstående store mangekantede ben. Det sitter med sin leddflate over tommelens mellomhåndsben som rytteren på en hest og er et sadelledd (fig. s. 54A). Et slikt ledd har to hovedbevegelser: 1. Det trekker tommelen fra og til hånden. 2. Det trekker tommelen nedover og oppover parallelt med håndflaten. Ved samarbeid kan disse bevegelsene gi rotasjon. Fjerde og femte mellomhåndsben har en viss bevegelse. Annet og tredje har ingen.

Fingerledd

Hver mellomhåndsknokkel ligger med hodet i en leddskål i basis for fingerens grunnfalang (fig. B). Dette leddet kan utføre to bevegelser: 1. Bøye fingerflaten ned mot hulhånden i rett vinkel og opp igjen. 2. Sprike med fingrene. Leddene i midt- og endefalangene er typiske hengselledd; de boyer og strekker fingrene (fig. C).

Nummererte lister over knoklene til plansjene under

Albueleddet

Håndrotsben

Fingrene

Plansjer

 

Lår, legg og fotens ledd

Hofteleddet

Som nevnt tidligere finnes det en prinsipiell analogi mellom oppbygningen av armer og ben. Det samme gjelder også leddene. Lårbenet har øverst på kroppen en skråstilt hals med et kuleformet hode (fig. E). Dette passer nøyaktig inn i bekkenets hofteskål og danner hofteleddet. (Sammenlign skulderleddet.) Det er et typisk kuleledd (fig. D). Leddet kan bevege låret i tre hovedretninger: 1. Bøying og strekking av låret for- og bakover om leddets akse (fig. A). 2. Inn- og utoverdreiing av låret rundt lengdeaksen (fig. B). 3. Sidebevegelser inn- og utover rundt leddets tverrakse (fig. C). En viss rotasjon mellom disse bevegelsene er også mulig (fig. D).

Kneleddet

Kneleddet fordeler seg på 3 knokler: lårbenet, kneskjellet og skinne-benet. Lårbenets leddflater opptrer i tre avsnitt: 1. På knokkelens forside et buet glideledd for kneskjellet, kneskjell-gropen (fig. C). 2. Midtfuren, som løper gjennom fotens underside (fig. C). 3. På baksiden et indre og ytre knokkelledd på hver sidt av den dype knehasegropen (fig. B). Kneskjellet har på baksiden to skråstilte, buete leddflater fra en opphøyd kam i midten. Dette mønsteret passer godt inn i lårbenets kneskjellgrop. Kneskjellet er festet til kneleddet med sterke bånd (ill. s. 151). Ved bøying glir kneskjellet ned i gropen som dannes mellom lår- og skinneben. Skinnebenets hode bærer en nesten horisontal leddflate del» bakover av en forhøyd kam eller mellompiggen. Denne ledd-delen passer godt som «gulv» for lårbenets fot med leddflatene på hver side av midtfuren (fig. C og D). Kneet kan kalles et ufullkomment hengselledd. Ved siden av bøying og strekking av leggen, kan leggen også rotere gjennom kneleddet. 1. Bøying og strekking skjer ved en glidende rulling av skinnebenets leddflater langs lårbenets sigdformede leddknoker. 2. Rotering av leggen kan bare skje i en stilling midt mellom strekk og bøy, med rett vinkel mellom lår og legg (fig. D). Fig. A viser kneleddet sett forfra.

Leggbenet

Leggbenet bærer ingen vekt, men hjelper til som muskelfeste for de mange tåmuskler og stabilisator for ytre ankelledd. Øverst på hodet er en griffelforlengelse med en liten leddflate som er festet til bakre del av ytre skinnebensknoke. Foten har en leddflate som forbinder leggbenet med skinnebenets fot. Dette leddet er svakt og forsterket med kraftige bånd.

Ankelleddet

Forbindelsen mellom leggens knokler og fotroten danner ankelleddet. Som vi har sett, ligger ristbenet ovenpå hælbenet og markerer fotrotens høyeste plan. I.angs ristbenets buete rygg ligger en rullformet, konveks leddflate. Skinnebenet har i enden et tilsvarende konkavt leddlokk som omslutter den konvekse rullen på ristbenets midtre del, slik at det alltid står en del av rullen udekket (fig. A-B-C). Leggbenet stikker litt nedenfor skinnebenet og danner en leddknute som passer inn i en leddgrop på ristbenets ytterside og danner den ytre ankel. Skinnebenet danner den indre ankel som ligger atskillig høyere oppe enn den ytre (fig. D). Ankelleddet er et ekte hengselledd som kan heve og senke foten rundt en tverrgående, horisontal akse. Siden ledd-flatene er bredere foran og smalere bak, kan man også foreta enkelte side-bevegelser rundt en langsgående akse, men aldri mens man bøyer foten (fig. D).

Fotrotens ledd

På fig. A-B-C og D kan vi studere fotrotens ledd med angitte navn. Vi skal imidlertid ikke gå i detaljer her. Alle fotrotsbena er leddet til hverandre, og danner på sett og vis et sammenhengende hele med innbyrdes minimal bevegelighet. Merk deg fotrotens beskrivende tverrbue (ill.s. 61-62D).

Mellomfotsbenas ledd

Det samme gjelder mellomfotsbenas leddforbindelse med fotrotsbenas annen rad. Det er også logisk at foten, som bærer hele kroppstyngden, ofte med ekiUrabelastninger i tillegg, må ha en tett og stø struktur. Ser vi på hele fotens form under ett, arter den seg som en sammentrykt hvelving med faste støttepunkter til underlaget. Hælbenet og mellomfots-bena, særlig mot fotens ytre rand, er slike punkter, med god støtte til begge sider av tåbena. Fotens innside danner en tydelig oppadgående bue fra hæl til stortåballen, som fungerer som fjæring ved belastninger. Dette skulle vel også gi en logisk forklaring på ristens småknoklede sammensetning med stramme leddforbindelser.

Tåbenas ledd

Disse er analoge med fingerbenas ledd. De er typiske hengselledd.

Nummererte lister over knoklene til plansjene under

 

Kneleddet

 

Ankelledd og fot

 

Fotrot

Skjellettet i bruk

Innledningsvis snakket vi om bevegelsens akser som et sammensatt linjekompleks hvor enkeltdelenes retninger varierte (s. 14). Vi tenkte da på bevegelsens lengderetning sett i sin helhet, eller i forkortning. Vi lot stiliserte rørmennesker og leddukker møte menneskets skjelett og merket oss et bevegelsesmessig slektskap i prinsippet. Skjelettets markante lengdeakser ligger klart i kroppens ryggvirvel, og i ansikt – halsgrop – bryst og underlivsben. For øvrig i lemmenes over-armsben eller lår- og leggben. Siden legemet i opprettet stilling er symmetrisk på begge sider av kroppens midtakse, vil vi også finne en del konstante tverrakser i rett vinkel på midtaksen, for eksempel skulderhøydene, albue- og håndledd, hofte-kammene, lårfestene, kne og ankelledd m.m. Så snart vi inntar en annen stilling – og det trenger ikke være mer enn å flytte tyngden fra begge til det ene benet – forandrer det hele seg. Tverr-aksene står ikke lenger i rett vinkel på lengdeaksen og heller ikke parallelt med hverandre. Med vårt kjennskap til skjelettets helhet og enkeltdeler er det ikke vanskelig å se referansepunktene gjennom huden, iallfall med litt trening. (Referansepunkter s. 73-74.) Ved sikting av hovedakser, lengdeakser og tverrakser er det ikke vanskelig å finne frem til en realistisk bevegelses-skildring av modellen. Har man sørget for å måle seg til de riktige proporsjoner og forhold, samt målt høyder ved forkortninger, må jo det hele bli «riktig-*. Ved bruk av en lod-desnor og en siktepenn (blyant, penselskaft o.l.) kan vi lett kontrollere om foten er riktig plassert i forhold til skulder, hode eller navle. I det hele tatt kan vi med disse enkle hjelpemidler kontrollere hva som helst med all grunn til å føle oss vellykkede. Glem heller ikke å se på mellomrommene der det ikke er tegnet noe. Stemmer de på tegningen med de på modellen, blir det riktig bra. Når vi benytter skjelettet på denne måten, dreier det seg om helheten, ikke om detaljene. På side 64 ser vi noen formmessig karakteristiske, men sterkt forenklede knokkelmenn. Det vil si at hovedformene er til stede. Vi så en hel del slike forenklinger under “Ledd og mekanismer “. Finn gjerne dine egne former.

Ill:

Mer om akser og linjers egenverdi

Etter hvert som en realistisk sikkerhet begynner å snike seg inn i vår bevissthet, melder det seg et voksende behov for å benytte modellens bevegelser, karakter, stilling, uttrykk osv. til noe helt annet, som for eksempel et uttrykk for en ganske spesiell følelse vi ønsker å meddele i en helt annen sammenheng enn realistisk studie. Et symbol, en melodi, en visjon – nær sagt hva som helst. Nå skal man ikke alltid skylde på modellen. Det vi vil frem til, er kanskje rett og slett en skapt følelsesreak-sjon vi ikke kan forklare og som er fysisk umulig å innta – kanskje naturstridig. Dyktige modeller kan nok gi impulser innenfor tema så langt det er mulig. Resten får billedskaperen greie selv med sine visjonære linjer. Langt på vei kan det også gjøres realistisk ved for eksempel å «overdrive» karaktergivende bevegelser, ved bevisste fortegninger eller rett og slett ved at man føler at slik må det være. Vi kan innføre enda en versjon av bevegelsesakse, og den er ikke den minst viktige, selv om den ikke direkte følger «de konvensjonelle akseretninger”. La oss kalle dem bevegelsens FØLELSESAKSER. En følelsesakse følger mer bevegelsens helheter for å understreke, forsterke eller rett og slett forandre stillingens karakter, – eller på en måte tilføre noe den mangler. La oss se litt på ill. s. 67: tre skjeletter i bevegelse. Alle er tilført et aksesett til berikelse av så vel lengde- som tverrakser. De siste er utelatt her, men ligger klart i situasjonsbevegelsene. De nye er klart markert. På fig. A ser vi en litt klosset og krypende hykler som er tilført et akse-spill av mer ydmyk eleganse. På fig. B er det rastløse, gestikulerende knokkelverk tilført en strammere stakkato rytme, mens fig. C, som nærmest prøver å reise seg etter å ha sklidd på et bananskall, er tilført et sett gyngende akser som om han tar en velfortjent pust etter å ha nådd toppen. Disse forandringer som diskret kan legges inn i figurene som valørfor-skvvninger, stofflighet, eller rett og slett ved antydninger, består av forskjellige linjesett som forteller en hel del om linjens egenverdi som uttrykk. Én linje kan ha spenst eller en spesiell indre kraft, mens en annen virker slapp. Én linje ser stram ut, mens en annen synes slak. Vi kan sammenligne en linje med en stålfjær. Bøyer vi den, spretter den tilbake når vi slipper. Jo mer vi strammer, desto mer gjenstridig blir den. En fjær har spenst – til et visst punkt. Boyer vi mer, vil ett av to skje: Enten knekker den, eller kraften går ut slik at den ikke går tilbake. Den blir slapp. Her er vi nær kjernen av det som kalles liv i bildet. Det livet vi kan legge i et verk, er den bevegelse og rytme vi kan meddele det øyet som ser. De kurvene øyet beskriver på sin vandring, binder enkeltformene sammen til en billedfortelling, en samlet dynamisk helhet. Og blikket arbeider lynrapt.

Ill:

Bevegelsens muligheter og begrensninger

Bevegelsenes muligheter dirigeres i første rekke ut fra LEDDENES beskaffenhet. Et HENGSELLEDD kan ikke rotere som et KULELEDD. SAMMENSATTE LEDD kan til en viss grad kombinere flere muligheter, mens STRAMME LEDD må holde seg i ro. Men selv for «slange- og gummimennesker ■ finnes begrensningen Alle ledd har sine STOPPERE i en eller annen form, slik at vi ikke kan innta irrasjonelle eller fornuft-stridige stillinger til skade for organismens koordinering. Albueleddet stopper bevegelsen av underarmen i utstrakt stilling. Innad stoppes den av overarmen. Dette er analogt med kneleddet. Hofte- og skulderledd gir mulighet for rotasjon – til en viss grad også hånd- og ankelledd – men begrenset. Selv vårt nysgjerrige hode kan ikke sveive rundt mer enn en halv omdreining. Det som gir bevegelsen spenst, kraft, ynde, eleganse, i det hele tatt KARAKTER, er helhetens leddsamarbeid mellom de forskjellige funksjoners muligheter og begrensningen Vi bruker sjelden bare ett ledd om gangen.

Knokkeldeler – leddbånd og fascier

Knokkelstopper

Åpner vi en dor, fortsetter den å gli på hengslene til den møter en hindring. Det kan va?re en gummiknott skrudd i gulvet, en hengselmeka-nisme mellom dørens overkant og dørkarmen, eller lignende. Døren stoppes der det er mest hensiktsmessig. Lukker vi døren igjen, stoppes den av dørkarmen. La oss ta to knokkeldelen OVER- og UNDERARMEN, som er hektet sammen med et hengselledd – ALBUEN. Strekker vi underarmen, stoppes den idet lengdeaksen forenes med overarmen. Som vi har sett (s. 31), ender albuebenet i en buet benkrok, HAKEFREMSPRINGET, som er hektet på overarmens TROMMEL. I utstrakt stilling stopper hakefrem-springet bevegelsen i møtet med overarmens BAKRE ALBUEGROP. Det samme skjer på motsatt side ved bøyning, i FREMRE ALBUEGROP (s. 52B).

Leddbåndstopper

Alle leddformasjoner er forsterket med LEDDBÅND. Disse kraftige fiber-båndene sørger for stødighet, stramhet og stabilitet i leddbevegelsene. Bindene har forskjellig elastisitet og stramhet. Spesielt de stramme er egnet som stoppere. 1 sammenhengen danner de for så vidt en begrensning for hva som skal og ikke skal gjøres, samtidig som de dirigerer en viss treghet for jevn bevegelse. Ser vi på HOFTELEDDETS kuleledd på kroppens forside, finner vi for eksempel to kraftige leddbånd mellom 1) NEDRE TARMBENSPIGG og innsiden av STORE FREMSPRING i basis av LÅRHALSEN, og 2) andre bånd som kommer fra UNDERLIVS-BENET og SITTEBENET til lårhalsens basis (fig. A).

Fascier

Som en benhud over alle knokler ligger et senet og meget kraftig bindevev, FASCIER. Disse trekker seg også tidvis rundt hele leddet som en strømpe og knytter leddknokene sammen. Der det forekommer kuleledd, for eksempel, kan fasciene stoppe og slippe leddbevegelsen innenfor det området den skal fungere. 1 levende tilstand er hele skjelettet bundet sammen av bånd og fascier til en helhet, slik at alle bevegelser koordineres korrekt til enhver tid.

Muskulaturen

Skal hele bevegelsesorganismen fungere koordinert, er det rimelig at også musklene, som den motoriske drivkraft, er innrettet med «gir og brems».

Virvelsøylens bevegelser og begrensninger

Vi har tidligere (s. 42 og 46) studert virvelsøylens ledd og bevegelser. Den representerer vel skjelettets mest elegante linje- og formdynamikk, men samtidig også bevegelsesorganismenes nervesentre. Den er til enhver tid utsatt for stor belastning og ikke god å bli «uvenner» med. Som vi vet er den meget allsidig i sitt bevegelsesrepertoar, og selvsagt tilsvarende beskyttet etter alle kunstens regler.

Knokkelstoppere

Den største bevegelighet finner vi i de «fri» hals- og bukvirvlene (fig. B og D). Ved bakoverbøying stoppes bevegelsen av tårntaggene. Ved foroverbøying stoppes bevegelsen av møtet mellom virvelkroppenes inner-kanter (fig. C). Ved sidebøying stopper tverrtaggene bevegelsen på samme måten (fig. E og F). Legg også merke til brystkurvens møte med bekkenet (fig. F).

Leddbånd- og fasciestoppere

Virvlene er rikt utstyrt med leddbånd. Her finnes så vel tverrbånd mellom leddene som kryssbånd og samlende lengdebånd på ut- og innside. Fascier danner leddkapsler og pakker det hele sammen.

Muskelstoppere

Langs hele virvelsøylens ryggfure går et lagvist nettverk av kraftige rygg-strekkerc (s. 130). Sammen med brystsidens bukmuskler holdes for- og bakoverbøying i sjakk. Slike motbevegelser er alltid til stede under bevegelser. I prinsippet skulle disse eksemplene dekke muligheter og begrensninger generelt.

Referansepunkter

Betrakter vi skjelettet som maskineriets tekniske delsammensetning, kommer muskulaturen i tillegg med fordeling av drivstoff i de senete kroppene sine. På toppene av vårt sammensveisede skjelett fester de senene sine nettopp på alle de utvekster, kanter, render, bulker og ruheter vi har funnet frem til ved sammensetning av knoklenes enkeltdeler. Stort sett er de festet med en sene i to forskjellige ben, slik at de trekker dem sammen rundt et ledd etter beste «sprellemannsprinsipp». Disse fenomener kommer vi imidlertid tilbake til i senere kapitler. At det nevnes her, har sin spesielle årsak. Står vi foran en modell med alt sitt plastiske formspill, er jo skjelettet skjult, men ikke fullstendig. Fra skalle til hæl finnes det punkter hvor skjelettet stikker frem under huden, slik at vi med litt kunnskap blandet med trenet blikk ser hele kroppens tekniske dellager gjennom hud og muskler. Gjør vi det, reduserer vi vanskeligheten med å finne de riktige dimensjoner, retninger, former og plasseringer på rett sted til et minimum. Så bruker vi heller energien til å skape bevegelsens karakter og dermed stillingens uttrykk. Slike knokkeldeler som er synlige gjennom huden, kaller vi REFERANSEPUNKTER (eller ORIENTERINGSPUNKTER). Vi skal se på de viktigste (se s. 74). HODESKALLEN: ISSEN og BAKHODEBENET – Forsiden av TINNINGEN – KINNBUEN- overkant av ØYEHULEN – NESERYGGEN – KINNBENET – deler av UNDERKJEVEN. SKULDERBELTET: KRAVEBENA – SKULDERHØYDEN – SKULDER-KAMMEN – SKULDERBLADETS INDRE RAND og NEDRE SPISS. BRYSTKURV og RYGGVIRVEL: Deler av brystbenet – nedre brystbuer -ryggvirvlenes tårntapper. ARMENE: Skulderfremspringet – indre og ytre leddfremspring – albuebenets hakeben – albuebenets hode og spolebenets griffelfremspring. FINGRENE: Alle leddknokene. BEKKENET: Hoftetaggen og deler av hoftekammen – korsbenet. LÅRBENET: Det store fremspring øverst – indre og ytre pukkel – kneskålen. LEGGEN: Skinnebenets fremre kant – Den indre ankel. Leggbenets hode – ytre ankel. FOTEN: Buen mellom skinnebenet, fotroten og anklene. Alle tærnes leddknoker.