Don’t pay any attention to the critics. Don’t even ignore them

om Anvendt Kunstanatomi

Denne siden er under arbeid. Slik den foreligger her, som råtekst, krever mye ressurser, vi har derfor splittet siden opp i flere deler Du kan nå se på de enkelte delene her: 

  1. Anvendt Kunstanatomi Del 1
  2. Anvendt Kunstanatomi Del 2
  3. Anvendt Kunstanatomi Del 3
Du finner alle plansjer og tegninger som et galleri her.

Print Friendly, PDF & Email

Contents


ANVENDT KUNSTANATOMI Ver 1

– ALT LIV DIRIGERES FRA EN INDRE STRUKTUR
– STRUKTUREN TJENER LIVETS EKSISTENS
– STRUKTUREN GIR LIVET ENERGI
– ENERGI SKAPER BEVEGELSE
– BEVEGELSE SKAPER UTTRYKK
– BILLEDSKAPEREN GIR SITT MEDIUM LIV
– BILLEDSKAPEREN GIR SITT MEDIUM STRUKTUR
– ANATOMI ER STRUKTURELL OPPBYGGING
– LEVENDE KUNST HAR SIN ANATOMI
– BILLEDKUNST ER BUNDET ENERGI  MED EVNE TIL LIV

Forord

Anvendt kunstanatomi er lagt til rette som en bruksbok, som en følgesvenn under arbeidet. Den er lett å bli kjent med og grei å finne frem i. Enten det gjelder tema, detaljer eller helheter finnes rikelig med henvisninger og mer enn nok med illustrasjoner vi har bruk for. Formatet er i relasjon til vekt, tykkelse, skrifttyper og klarhet beregnet til å holde og bla i med én hånd, mens man arbeider med den andre. På dette punkt svikter den alt overveiende del av kunstanatomier på det internasjonale marked. Anvendt kunstanatomi egner seg like godt til inngående studium som til oppslagsbok, nennsomt iblandet gode råd under arbeidet. I det hele tatt er det en bok som har store muligheter for å bli slitt ut. Teksten er skrevet for billedkskapere med tanke på det behov for viten som tjener deres utvikling og virke. Selvfølgelig er ikke den rent vitenskapelige begrepsverden fraveket med hensyn til legemets strukturelle oppbygging, generelle behandlinger av funksjoner eller innhold av betegnelser. Det å skape nye mennesketyper er fritt overlatt enkeltkunstneren. De internasjonalt brukte latinske begreper finnes også her – men som supplement til de norske. Når oversettelsene fra latin til norsk tidvis synes en del forenklet, er det gjort med hensikt.

Den overveiende del av tegningene er plukket ut av Pierre Lionel Mattes skisseblokk i samarbeid med forfatteren. Pierre er selv kunststuderende med utpreget sans og interesse for kunstpedagogikk. Når skisseblokkens språk er valgt som undervisningsmateriell i denne boken, har det selvfølgelig en hensikt. Ved siden av klar strek i enkel tredimensjonal formgivning bevarer skissen en frodig nerve som neppe finnes i den utbredte raffinerte elegansebravur som ofte dominerer denne litteraturen, jeg ser det som en hovedoppgave å være på talefot med studenten til enhver tid. De generelle plansjene er også med. Skjelettets oppbygning, muskulaturens oppbygning: Det hele sett fra alle sider. Dette er det også behov for.

Boken går aldri rett på plansjer eller detaljer uten først å følge den tankerekken som under fritt arbeid gjerne fører frem til et behov for anatomistudium, enten det nå er stort, eller bare nødvendig. To meget vesentlige avsnitt som går forut for skjelettet og muskelmennesket, behandler tankerekker – fra bevegelse til skjelett og fra akser til formbevegelse. De er instruktive for kunststuderende uansett. Bak i boken, samlet under ett, finnes en nummerert liste over skjelettets enkeltdeler med norske og latinske navn, likeledes en nummerert liste over musklenes norske og latinske navn, festesteder og virksomhet. For ikke å forstyrre illustrasjonenes og tegningenes helhet er disse utelukkende utstyrt med knokkel- eller muskelnummer tilsvarende listene. I skrevet tekst brukes selvsagt navn, der det er aktuelt også med nummer. I forbindelse med aktuelle tegninger finnes også fullstendig liste over enkeltdeler. Anvendt kunstanatomi er skrevet og illustrert med tanke på så vel kunstnere, lærere som studenter. Det er enkle, men fyldige tekster som gjør boken velegnet for selvstudium. Som utøvende kunstner med mangeårig undervisningspraksis har jeg etter beste evne forsøkt å bevare det essensielle for alle grupper, ved å luke ut så mye som mulig av uvesentlig, eller skal vi si «trettende», stoff. Og dette for å gi plass for den fylde som finnes i det vesentlige.

EINAR GRANUM

Mennesket, kunst og anatomi

I livet er vi oss selv nærmest. Siden vi topper naturens utvikling med både intelligens og forestillingsevne, får vi anta at det meste av det som skjer rundt oss er nedlagt i vår kropp og sjel på en eller annen måte. Hele jordhistorien. Fremfor alt er vi skapere på godt og ondt. Motivene for våre handlinger synes innebygd i individuelle forskjeller. Alle har et eller annet å si, uttrykke eller rett og slett skape. Noe som er ditt eller mitt. En ting har vi felles, nemlig kilden, selve oppkommet til vår fatteevne og idéverden. Siden vi selv er et naturprodukt, et toppskudd i en meget logisk utvikling, ligger vel vår fatteevne, opplevelsesevne og skaperevne innenfor naturens grenser. Vi kjenner rett og slett ikke andre former, linjer, farger eller strukturelle sammenstillinger enn dem som allerede er der. Det nye vi skaper, er stort sett det samme, men ut fra en annen prioritering av hva som er det vesentlige og hva som er likegyldig. Like fullt er naturens skattkammer skaperens eneste og uuttømmelige inspirasjonskilde. I aller høyeste grad billedskaperens. Et kunstverk er atskillig mer enn ytre staffasje. Det øyet oppfatter umiddelbart, er ofte klesdrakter i en eller annen form, blader, bark, puss, hår, hud eller skall. Som barn ville vi alltid vite hva som var inni, enten det dreide seg om å plukke fra hverandre vekkeklokken eller verre ting enn det. Man blir neppe annerledes med årene. Leonardo da Vinci plukket for eksempel mennesker fra hverandre etter deres jordiske liv for å se hva som var inni. Kunstens vesen ligger nettopp i en higen etter det absolutte, mot spiren av livets opprinnelse og prosessenes muligheter, mot utviklingens struktur og handlingens dynamikk.

Kunstens vesen lever bak fasadene, der synsopplevelsens handling og uttrykk er silt gjennom ideens visjoner og gitt nytt liv. Kunsten er levendegjort. Titter vi bak menneskets klesdrakt, eller huden om man vil, møter vi alle de linjer, former, rytmer og visuelle bevegelser som etter vår fatteevne er mulige. Rett og slett en dekning for alt vi ser rundt oss i naturen. Siden vi selv går rundt og bærer med oss et slikt oppkomme av materiale for visuelt studium, trenger vi ikke gå langt for å finne det. Normalt er menneskene likt strukturelt bygd, slik at det passer vårt levesett. Det er vårt eget liv vi skaper ut fra. Hvor mange timer hvert menneske tilbringer foran et speil, vites neppe. Men alle er interessert i sin egen kropp, og godt er det. Uansett kunstneriske retninger, trender eller epoker, vil en eller annen form for figurbevegelse bære hovedtyngden av uttrykkets kraft. Å sitte og kopiere aktmodellers overflater dag ut og dag inn kan muligens gi enkelte en håndverksmessig flinkhet, men den har ikke nevneverdig tilknytning til skapende kunst. For å sitere tegneren Fredrik Stabel: «jeg har truffet mange nakne kvinner, men ingen av dem har kunnet spinne.» Anatomistudiet er i prinsippet et grunnstudium av naturens organiske oppbygning som helhet. Allerede skjelettet er et kunstverk i seg selv. Samproporsjonert til fullkommenhet, funksjonalistisk til det perfekte og rasjonalistisk til det geniale. Dessuten meget vakkert med sitt lakoniske smil og skjelmske blikk over harpeklingende bryst. Muskulaturens potensielle kjærtegn mellom leddene i plastisk mangfoldighet av form-kraft, foranderlig etter hver lille, spontane nerveimpuls, kommer i tillegg. Til hverdags er den skjult bak gørrkjedelige klesdrakter stemplet dagens typeuniform.

Ill.1: To skjeletter med speil

FRA BEVEGELSE TIL SKJELETT

Bevegelsens akser

Hvis vi ikke hadde evnen til å forenkle og samordne synsinntrykkene, ville våre omgivelser virke kaotiske for øyet. På en måte prøver vi å holde den verden vi oppfatter rundt oss, stabil eller konstant. Vitenskapen kan fortelle oss at denne konstans i våre synsopplevelser er en absolutt livsnødvendighet for oss. For å kjenne igjen ting og sette dem i riktig forhold til hverandre, må vi ha evne til ubevisst å tolke våre sanseinntrykk ut fra tidligere erfaringer og ut fra den sammenheng våre sanseinntrykk oppleves i. Det ser altså ut til å være en tendens til spontant å gruppere eller ordne de inntrykkene sansene mottar. Psykologien setter opp en del prinsipielle lover for denne umiddelbare ordningen av sanseinntrykk (gestalt-lovene). Ser øyet to klare punkter innenfor synsfeltet, vil det straks tegne en rett linje mellom dem. En fordeling av tre punkter blir umiddelbart oppfattet som en trekant. Antyder vi brokker av en sirkel eller en ellipse, et rektangel eller en rombe, vil synet uten videre tegne dem ferdige i vår bevissthet. En annen egenskap vi skal merke oss i denne sammenhengen, er at der vi ikke opplever den ventede mening, legger vi til noe av oss selv. Vi supplerer rett og slett med ting vi ikke ser.

I hele dette ubevisste “organise-ringsarbeidet” av synsinntrykket kommer vi til slutt frem til opplevelsen – til inntrykkets følelsesinnhold. Når disse tingene nevnes, er det fordi det gir et godt bilde av billedskaperens arbeidsprosess. Og når det engang er slik, om aldri så ubevisst, kan vi jo like godt gjøre det bevisst og bruke det som metode under prosessen. Den går ut på å starte med helheter. Nye helheter innenfor disse igjen. Vi opplever helhetene spontant som enkle geometriske figurer. Detaljene vil til slutt komme av seg selv. Hvis man har bruk for dem. Bevegelse kan meget enkelt karakteriseres som to rette linjer i en viss sammenheng med avvikende retninger. Et sammensatt linjekompleks, hvor enkeltdelenes retninger varierer, skaper bevegelser. La oss tenke oss en del rør satt sammen med ledd. Enhver forandring av enkeltdelenes retninger skaper nye bevegelser. Situasjonen er vist på Ill.2 under. Det er ikke tvil om at her er det liv. Om jeg sier at dette er blikkrør, kan du høre lyden der de slår mot hverandre? Det er ikke gjort nevneverdig forsøk på å få dette til å ligne noe annet enn det det er, og allikevel minner det litt om “hæla i taket”, rock eller break-dance. Bevegelse er det iallfall i massevis.

Ill.2: Bevegelsens akser, rørkompleks

Midt inne i disse rørene går en tenkt linje som vi kaller akse. Den representerer formens sentrum og lengderetning. Rundt aksen ligger formen. Her er det enkelt nok, i og med at formen er symmetrisk. Skal vi tegne en realistisk, symmetrisk vase eller en flaske, er det naturlig å tegne midtlinjen først og gjenstanden lik på hver side etterpå. Nå er de fleste gjenstander, ting eller figurer vi treffer på, asymmetriske, men siden øyet vårt også er det fineste balanseapparat, vil det straks finne en tenkt akse i objektet og «tegne den inn-. Står gjenstanden på et horisontalt plan, vil aksen sikkert bli vertikal. Har den retninger som avviker fra en slik “hvile-stilling”, vil den følte aksen dirigere bevegelsens retning. Og rundt den som utgangspunkt ligger formen. Når du arbeider med formbevegelser, så finn først bevegelsens akse og tegn den. Uansett formens beskaffenhet vil den ha aksen som fast holdepunkt, som et skjelett. Og det var jo dit vi skulle. Tegn innenfra og utover, så unngår du likegyldige og holdningsløse omriss.

Rørmennesket

Det skal ikke nevneverdig fantasi til å sette rørstumper sammen slik at alle som ser figuren, vil oppfatte den som et menneske. Og ikke nok med det. Man vil også oppfatte hva rørmennesket gjør. Merk deg dette forenklede utgangspunkt for å skape bevegelse, tilstand og handling. Og bruk det i praksis. Står vi foran modellen, er det en smal sak å finne de eksakte akseretningene ved å sikte dem inn med blyanten på strak arm, holde håndstillingen og flytte linjen over på tegneflaten. Men glem ikke å holde blyanten vinkelrett på armen, selv om du ser retninger i forkortning (innover i rommet). Vi ser i rom, men tegner på en plan flate. Kommer vi i skade for å legge blyanten innover langs aksen, kommer vi galt av sted.


Ill.3: Rørmennesker

Ta en titt fremover på siden til plansjene. Det er ikke så langt fra rørmennesket til skjelettet.

Retninger i tredimensjonalt rom

Vi har sett på akseretninger i flate plan, hvor rørene stort sett er tegnet rett fra siden. I praksis vil vi til stadighet møte former som beveger seg frem- og bakover i formatet og danne et tredimensjonalt rom. Retningsaksen vil da se kortere ut jo mer loddrett den står på billedflaten i forhold til synsfeltet. Fenomenet kalles derfor en forkortning. Sett rett forfra i øyehøvde vil akselinjen utelukkende bli et punkt.

Ill.4: Retninger i tredimensjonalt rom

En meget utbredt billedmessig løsning av de tredimensjonale problemene ble lovmessig stadfestet i renessansen som sentralperspektivet. Her beskriver øyehøyden horisonten, og forsvinningspunktet for alle parallelle linjer ligger der retningsaksene blir et punkt. I et intimt romforhold som ved modellstudium er neppe sentralperspektivet særlig anvendelig. Det er derimot forkortningen. Ser vi på Ill.4 hvor like lange rør er festet til et stativ, vil omkretsen sett rett ovenfra beskrive en sirkel. Fra vårt synspunkt danner omkretsen en ellipse og rørene danner sterkere forkortninger jo nærmere de kommer ellipsens lille akse. Om en modell står i samme posisjon med utstrakte armer og dreier seg rundt sin egen akse, vil den samme situasjon oppstå. I sittende og liggende stillinger på podium kan godt et lår, en overarm, ja hele kroppen for den saks skyld, gi svært korte retningsakser. Nå er ikke dette store problemer, skulle man tro. Det er sågar helt logisk. Ikke desto mindre er det ofte forkortningene de fleste bommer på og sliter mest med. Vi vet jo at et lår er lenger enn en fjerdedel av menneskets høyde, og har vanskelig for å godta en forkortning med hele låret synbart og allikevel ikke lenger fra kneet og opp til lårfestet enn nesehøyden, for ikke å snakke om bredden. Forkortninger fører så ofte til synsbedrag at man kan bli fristet til å si: Tro aldri på det du ser. Legg merke til drevne akttegnere. De måler alltid akseretningen før de tegner en forkortning. Mens fig. B viser en annen situasjon av fig. A, ser vi vilkårlige rørformasjoner i C og D. På grunn av det forsterkede sentralperspektivet lagt i C, virker dette røret dypere (lengre) enn de under D. En slik situasjon kan oppstå om man tegner modellen på nært hold sett ovenfra, og betrakter hele figuren under ett som en rørform. Vi skal se nærmere på disse tingene lenger fremme.

Spreke leddukker

Fig.4: Spreke leddukker

Små leddukker er et skattet hjelpemiddel i mangel av annen modell. Billige er de også, slik at du kan holde en liten stab av dem til figurkomposisjoner. De gir en liten forsmak på figurenes plastiske form også med sine stiliserte hoder, bryst, bekken og lemmer. De har til og med noen slags ledd. Tiden er inne for et møte med skjelettet gjennom alle dets viderverdigheter – og i full prakt.

Generelt om skjelett og knokler

Skjelettet utgjør ikke bare menneskets reelle høyde og omriss, men også det stabile kroppslige reisverk. Riktignok beveger det seg passivt, men likevel er det grunnleggende for så vel bevegelsesretning og sammensetning som uttrykk. Skjelettet er legemets strukturelle og arkitektoniske mulighet for at det organiske liv skal fungere. Utvokst er det støtt, avbalansert, mekanisk fullkomment og uforanderlig, men svært villig til å føye seg etter mangfoldigheters form- og linjeoppfinnsomhet som måtte komme fra dets gjemmer. Skjelettet er et av naturens tekniske vidundere, så logisk, så fantasifullt, så solid og genialt i minste detalj at man bare må gi seg over – til skjelettet. Det har vi da også gjort, slik at vi til enhver tid kan trekke med oss alt vårt daglige aktivum både av åndelig og fysisk art, godt beskyttet og hensiktsmessig plassert der det skal være. Og akkurat der. Vanligvis deler man skjelettet i 3 hovedavsnitt: HODET, KROPPEN og LEMMENE. Med smått og stort består det hele av rundt 200 knokler. Hodet består av en sammensatt skalle med åpninger for ØRE, NESE og ØYNE, samt en påhengslet UNDERKJEVE. Kroppen består av RYGGSØYLE og BRYSTKASSE, lemmene av ARMER og BEN. Armenes hele funksjon og oppbygning består av SKULDERBLAD, KRAVEBEN, OVER-og UNDERARM og HÅND, benas av HOFTEBEN, LÅRBEN, LEGG og FOT. Til daglig regner vi skulder- og hoftepartiet med til kroppen, og lemmene for seg. Selv om skulder- og hofteparti betjener leddskåler for lemmene, har de også kroppslige funksjoner som helheter, som SKULDERBELTE og BEKKENBELTE. Dette er imidlertid godt å ha i minnet. Kunstnerens skaperverk vil jo til syvende og sist dreie seg om helheter. Det mest logiske er kanskje å se skjelettets byggverk satt opp slik man bygger i praksis: nedenfra og gradvis oppover. Ben- og fotknoklene (fundament) bærer bekkenet, som igjen danner bæreflate for ryggsøylen, hvor hodet hviler på toppflaten. Underveis sveises brystkurven på søylen. Øverst på brystkurven legges skulderbeltet som i ytterkantene slipper armene fra festepunkter som «fendere» ned til håndens knokler. Skjelettets hulromdeler holder orden på indre vitale organer. Hode og ryggrad dekker henholdsvis hjerne og nervesentre, mens bryst og bekkenskål sammen med bukvirvlene støtter opp for åndedretts-, fordøyelses- og formeringsorganer. Muskulaturen ligger i alt vesentlig utenpå knoklene, slik at den ene enden er festet i en fast knokkel med den andre i en løs som er leddet til den første. Musklene bøyer eller strekker alt etter knoklenes leddmuligheter og beskaffenhet for øvrig. Litt mer prosaisk kan vi se det hele som et maskineri med hjernen som skipper, ryggmargen som data, bryst og buk som drivstofftank, muskulaturen som maskin og skjelettet som den koordinerende, stabile konstruksjon. Det finnes neppe to like knokler i skjelettet. Vi skjelner likevel mellom 3 forskjellige typer:

1. LANGE eller RØRKNOKLER. Det lange, rørfor-mede midtstykket kalles KROPPEN, mens de forskjellige formede ende-stykkene kalles KNOKKELENDER eller HODE og FOT. Eks. K54 OVERARMSBEN, K81 LÅRBEN, K103 MELLOMFOTSBEN.

2. BREDE eller FLATE KNOKLER som har en betraktelig stor overflate i forhold til tykkelsen. Eks. K36 SKULDERBLAD og K49 TARMBENET.

3. KORTE eller SAMMENSATTE KNOKLER som verken er lange eller flate, som for eksempel K21 HALSVIRVLENE eller K95 FOTROTSBENA. Som forenkling ved beskrivelse av knokler tyr man gjerne til kjente geometriske betegnelser som FLATER, KANTER, RENDER og VINKLER. Til beskrivelse av utseende hva form, forhøyninger og fordypninger angår, snakker vi billedlig, eller stofflig som K40 SKULDERKAM, K6 ØREKNUTE, K3 ØVRE TINNINGLINJE, K66 SPOLEBENETS GRIFFELTAGG, K37 RAVNENEBBET osv. Fordypninger blir gjerne til FURER, GROPER, INNSNITT, SKÅLER og GANGER. Som vi ser ovenfor, er knoklene, eller knokkeldelene, nummerert. Det samme vil vi se når vi arbeider med musklene. For å unngå misforståelser i tallrekkene setter vi en K foran knokkeltall, og bare tallet foran muskelbetegnelser. Disse tallene går igjen på samme angivelse på alle de plansjer hvor delen er aktuell. Til slutt  finnes en oversikt over de mest brukte betegnelser på norsk, og på latin, som jo er de felles internasjonale betegnelser. I flukt med disse  finnes tallgitte musklers norske og latinske navn, knokkelfester og virksomhet. Tallbetegnelsene her er ikke internasjonale.

SKJELETTET I PRAKSIS

Knokkelstudiet er grunnlaget for all anatomi. Skjelettets deler er alltid innbyrdes samproporsjonert, og danner figurens eksakte komposisjon uansett stilling. Skjelettet ligger heller ikke dypere enn at det gir seg til kjenne gjennom huden og etterlater seg uvurderlige REFERANSEPUNKTER til stor nytte under arbeidet. Sentralt liggende mellom indre vitale organer og ytre muskulatur vil det også ha en fundamental innvirkning på ytre form, og fremfor alt dirigere bevegelsens akser og retninger. Bli kjent med skjelettet. Det er meget vakkert, selv om det henger på et stativ. Og inspirerende med sitt mangfold av små og store former, linjespill og sammensetninger. Et kunstverk i seg selv. Og så smiler det bestandig. De færreste har vel et knokkelmenneske på stativ, men alle har sitt eget som til og med beveger seg. Still opp et egnet speilarrangement slik at du ser kroppen din fra alle sider. Finn alle referansepunkter og linjer, først i hvilestilling rett opp og ned, siden i bevegelser. Føl på kroppen din samtidig. Venn deg til å se skjelettet gjennom hud og muskler. (Så smiler det også.) «I skjelettet er kunstens planmessige oppbygning av et systematisk ordnet byggverk legemliggjort. Tenk bare på dets virksomme dynamikk, mekanikk og statikk.» (H. Fischer.)

SKJELETTETS ENKELTE DELER

Hodeskallen

Kraniet består av sammenvokste, avrundede og uregelmessige knokler. Det finnes 24 i alt. Vi skal se på dem vi har bruk for til vår formgivning, samtidig som vi tar med en del navngitte knokkellinjer, tagger, knuter, tapper, fremspring, vinkler, spisser, groper og knoker for eksakt angivelse av muskelfester. Dette gjelder for øvrig for hele skjelettets beskrivelse. Vi oppfatter vanligvis kraniet som hel form, og bra er det. Av praktiske hensyn skjelner vi likevel mellom 2 hoveddeler, nemlig HJERNESKALLEN og ANSIKTET. Siden vi ikke er aper, dominerer hjernedelen fremfor ansiktet. Som bekjent finnes neppe to like skaller eller to like ansikter, som igjen beror på den kjensgjerning at enkeltknoklene varierer noe fra person til person. Til hverdagsbruk snakker vi bare om lang- eller kort-skaller. Selve skallen fungerer som en tett beholder for hjernen med leddforbindelse til ryggradens virvelkanal. Ansiktet derimot har åpninger for øyne og nese, samt for tyggeapparater. Kraniet består som helhet hovedsakelig av parvis samme ben på hver side av en midtlinje trukket fra hakespiss over skallelokket til nakken. Unntaksvis kommer underkjeven, pannebenet og bakhodebenet. Ser vi hodet fra siden, ligger disse 3 knoklene sentralt i hvert sitt hjørne av en tenkt likesidet trekant. HJERNEDELEN: K1 PANNEBEN, K7 ISSEBEN, K8 BAKHODEBEN. På sidene. K2 TINNINGBEN samt et kileben som er mindre interessant for oss. Tinningbenet som danner hoveddelen av hjerneskallens sidevegger, rommer nederst omtrent midtveis K19 YTRE ØREGANG. Merk deg beliggenheten. Øregangen er godt beskyttet av to fremspring fra samme ben, K6 ØREKNUTEN bak, og 2/3 av K16 KINNBUEN over. Parallelt med tinningbenets omriss finnes to viktige muskelfester, K3 ØVRE TINNINGLINJE og K4 NEDRE TINNINGLINJE. ANSIKTET: K15 KINNBENET, K9 NESEBENET, K10 OVERKJEVEBENET, K11 UNDERKJEVEBENET, K18 ØYEHULENE som er dannet av panneben, kinnben og fremspring fra overkjeven, og K17 NESEHULLET, en trekantet åpning med toppvinkel i nesebenet og sidene mot overkjeven. Overkjeven ender nederst i et hesteskoformet fremspring med feste for overtennene. Underkjeven har samme grunnform som overkjevens tanndel, og er hodets eneste bevegelige knokkel. Fremste del, TANNHULLBUEN, er sete for undertennene. Bakerst fra kjevens nedre rand vokser to såkalte UNDERKJEVEGRENER opp og danner bakre rand i en vinkel på ca. 120 grader, K12 UNDERKJEVEVINKELEN. Øverst skilles grenene av et sigdformet innsnitt. Bakre gren danner en hals med et tilnærmet kulehode, K13 LEDDTAPPEN, som går inn i tinningbenets LEDDSKÅL og danner KJEVELEDDET. Fremre gren ender i en smal, spiss trekantet tagg, K14 NEBBTAGGEN som er festet til kraniet med bånd. Kraniets knokler er stort sett ru og kantet for feste av muskler, sener, bånd og fascier.

Virvelsøylen

Med sin lett divergerende S-kurvatur er vel K20 VIRVELSØYLEN den mest elegante knokkel formasjon i vårt linjedynaniiske skjelett. Den er satt sammen av 24 atskilte rvggvirvler. 5 sammen vokst til K26 KORSBENET og 4 defekte til K27 HALEBENET. De første atskilte kalles ekte, de sammenvokste uekte virvler. EKTE VIRVLER. Disse er skilt fra neste med brusk som fungerer lik et buffersystem med støtdempere. På den måten kan virvlene bevege seg en del i forhold til hverandre og danne myke, roterende og retningsspente bevegelser. Vi har 7 HALSVIRVLER, 12 BRYSTVIRVLER og 5 BUKVIRVLER: K21 halsvirvlene bærer hodet og sørger for mulige nikke- og dreiebevegelser; K22 brystvirvlene er leddet til ribbena og holder brystkurven på plass; K23 bukvirvlene, som er de kraftigste, bærer vekten av overkroppen, og føyer den sammen med bekkenet. Hals- og bukvirvlene er de mest bevegelige. Brystvirvlene kan beveges svært lite i forhold. De enkelte virvelknokler er i prinsippet likt bygd. Den indre, ovenfra sett ovale del, kalles KROPP og representerer selve bæresøylen leddet med bruskplater. (Se ovenfor.) Den ytre del er spinklere og danner en ringkapsel rundt ryggmargen som danner VIRVELKANALEN. Fra ringen vokser det ut 3 tagger. På hver side finnes en K25 TVERRTAGG som ytterst midt på møtes i en K24 TÅRN’TAGG. I basis for tverrtaggene finnes 4 leddflater, to over og to under, som sørger for kontakt med adekvate nabovirvler. Hele søylen er forsterket med bånd og godt «pakket inn» i benhud eller fascier.

Uekte virvler, korsbenet og halebenet

K26 Korsbenet er 5 sammensmeltede virvler som er blitt til en del av bekkenet. K27 Halebenet tjener med sin innoverpekende spiss som en avmykende fjær til slutt.

Brystkurven

K28 Brystkurven kan kalles skjelettets største hulrom. Denne vepsebollignende volumformen dekker og beskytter øvre del av kroppens vitale organer. Sett ovenfra inntar kurven et nyreformet omriss. Brystkurven består normalt av 12 par RIBBEN som bak er festet til ryggsøylen, foran til K29 BRYSTBENET. Til ryggsøylen er ribbena festet mellom to virvler, med en liten leddflate i øvre og en større i nedre virvel. Herfra går ribbene skrått ut- og bakover og danner en grop i høyde med tårntaggene for de danner en vinkel med sin buede form fremover mot brystet. Denne vinkelen kalles K34 RIBBEVINKEL og gropen danner så vel beskyttelse for ryggsøylen som rom for underliggende ryggmuskler. BRYSTBENET er vokst sammen av 4-5 flate knokler som følger brystets form. Sett forfra ble det fra gammelt av sammenlignet med en gladiatordolk, slik at øverste del er blitt hetende K30 BRYSTBENETS HÅNDTAK, kroppen K31 BRYSTBENETS BLAD og nederste del K32 BRYSTBENETS SPISS. Brystbenet danner på kroppens forside, sammen med hals og navle, en midtakse tilsvarende ryggraden bak. Begge er viktige under arbeid med figurbevegelser. De 7 øverste ribbena er fritt festet til brystbenet foran og kalles EKTE RIBBER. De 5 nederste, hvorav 3 er sammenvokst med det 7. og de 2 nederste henger fritt, kalles for FALSKE RIBBER. På forsiden går de 10 øverste ribbene over til elastisk brusk før møtet med brystbenet, K33 RIBBEBRUSKEN. Hele brystkurvens konstruksjon med de fjærformete bruskholdige ribbena gir godt etter for trykk, samtidig som de ved sidebøying går sammen og fra hverandre som belgskjøtene i et trekkspill. Den er også meget godt egnet for åndedrettsorganenes funksjoner. Som ryggsøylen har altså brystkurven en smidig fjæring som ikke bare tjener bevegelsens muligheter, men avlaster for store påkjenninger. Det samme gjelder for skulderpartiet som vi skal se litt nærmere på.

Skulderskjelettet

Skulderbeltet består av 2 benpar: På brystsiden K35 KRAVEBEN, på ryggsiden K36 SKULDERBLAD. SKULDERBLADET er en trekantet, bladformet knokkel. K38 MEDIALKANTEN går parallelt med ryggsøylen fra første ribbemellomrom til sjuende ribbe. K39 LATERALKANTEN går skrått fra nedre spiss utover til siden, forbi brystkurven til K44 SKULDERHØYDEN. Sett fra siden følger det brvstkurvens bakre form. Mot skulderfestet deler skulderbladet seg i 3 uregelmessige fremspring:

1. K44 SKULDERHØYDEN. Øverst og bakover. Den stikker utenfor selve skulderbladet med leddflate for kravebenet. Skrått innover mot medialkanten danner skulderhøydens forlengelse en tverrgående høy kant, K40 SKULDERKAMMEN. På hver side av denne dannes igjen en grop til feste for ryggmuskler, K41 ØVRE SKULDERKAMGROP og K42 NEDRE SKULDERKAMGROP.

2. K37 RAVNENEBBET. Med båndfeste for kravebenet. Sammen med skulderhøyden danner ravnebenet et «takvern» for nederste fremspring og feste for overarmsbenet.

3. K43 SKULDERBUXDETS LEDDSKÅL. KRAVEBENET har leddfeste i brystbenets håndtak. Herfra går det forfra og bakover mot leddfestet i skulderhøyden. Kravebena danner slake S-former, konvekse fra bryst benet og konkave mot skulderhøyden. Kravebenet danner grensen mellom hals og bryst og danner HALSGROPEN. Hele skulderbeltet er utelukkende benfestet i brystbenet. Dette gir skulderpartiet en meget sinnrik fjæring av bevegelighet i samarbeid med bryst og rygg, til avlastning for påkjenninger.

Bekkenet

Vanligvis møter vi skjelettet stående rett opp og ned i hvilestilling. Det vil si at midtaksen fra isse til fot står vertikalt i rett vinkel med horisontalt grunnplan. Sentralt i dette knokkelverk befinner bekkenet seg. Høydens midtpunkt ligger vanligvis nær K48 UNDERLIVSBENET i bekkenets nedre del. K45 BEKKENET selv består av fast sammensveisede knokler og kan selv hverken forandre form eller stilling. Men flyttes tyngden fra symmetrisk hvilestilling over på én fot, forandres straks hele skjelettets dynamikk. Hoftene skyves opp på samme side, hoftelinjen skrår ned mot venstre, skulderlinjen ned mot høyre, hodet følger ryggsøylens bøy til samme side og balansen er gjenopprettet – asymmetrisk. Med bekkenet i en annen stilling. Dans eller vrikk litt foran et speil og se hvordan bekkenet som helhet tar del i dansen under hud og muskler, underlagt de mest sinnrike ledd og glidemekanismer. En skjønn opplevelse og forståelse av aksene, og dermed bevegelsenes forandringer underveis til et mangfold av levende uttrykk. Midt i smørøyet for en skapende kunstner. Til syvende og sist vil vi merke oss at knapt én bevegelse kan gjøres uten at bekkenet reagerer. Det ligger sentralt, med tydelige referansepunkter gjennom huden, og er det viktigste knutepunkt for kunstnerens bevegeisesanalyse. De to største knokkeldeler kalles HOFTEBENA, som bakerst er vokst sammen med K26 KORSBENET som igjen bærer ryggsøylen. På forsiden møtes hoftebena i K48 UNDERLIVSBENET. Den nederste delen er K46 SITTEBENET. K50 HOFTEKAMMEN med K51 HOFTESPISSEN avgrenser bekkenets øverste del, mens kambuens avslutning på baksiden kalles K53 INDRE HOFTEKAMKNUTE. Hoftebenets øvre, spadeformete del heter K49 TARMBENET. Nedenfor på siden ved sittebenets og underlivsbenets basis finnes en halvkuleformet grop for hofteleddet, HOFTESKÅLEN. Kvinnens bekken er videre og grunnere enn mannens. Det er også litt spinklere og mer foroverbøyd.

Armer og ben

Som vi skal se, har ARMENE (OVEREKSTREMITETENE) og BENA (UNDEREKSTREMITETENE) svært mye felles i oppbygning. Armen består av K54 OVERARMSBENET, to underarmsben K59 ALBUEBENET og K63 SPOLEBENET og HÅND. Benet har et K81 LÅRBEN, to ben i leggen K87 LEGGBEN og K90 SKINNEBEN og FOT. Mens bena tjener den opprette stilling, gang, løp, hopp o.l., er armene virksomme ved klatring, løft, kast, grep o.l. i tillegg til presisjonskrevende arbeid. K81 LÅRBENET er den lengste og tyngste knokkel i legemet. Den utgjør mer enn en fjerdedel av høyden (lengden) og er en typisk rørknokkel med spesialiserte endestykker for leddfester. Øverst på kroppen skyter LÅRHALSEN ut i 125 graders vinkel opp- og innover mot et to tredjedels kuleformet hode som leddes til bekkenets hofteskål. På hver side av halsfestets basis finnes en K82 STORE LÅRBENSKNUTE mot kroppens utside og K83 LILLE LÅRBENSKNUTE på innsiden. På baksiden er knutene forbundet med en FREMSPRINGENDE KANT Nederst mot kneet danner lårbenet en omfangsrik firsidig fot med en K84 INDRE LEDDKNOKE og en K85 YTRE LEDDKNOKE på hver side av en KNESKÅLGROP Bak ligger KNEHASEGROPEN med K86 INDRE KNEKNOKER. På fotens underside ligger LEDDFLATEN for leggens skinneben. Langs lårbenets bakside går en smal, ru forhøyning som kalles LÅRBENSLIST. På forsiden er lårbenet glatt. Lårbenets stilling sett forfra går skrått innover fra store lårbensknute mot kneet, slik at skjelettet normalt er «kalvbent».

Leggen

Leggen fra kne til fot består av 2 ben: K90 SKINNEBENET og K87 LEGGBENET. SKINNEBENET står loddrett med en vridning nedover om sin egen lengdeakse på ca. 20 grader. På den måten får fotens leddflater den riktige vridning for fotens naturlige stilling utad. Skinnebenets KROPP er en trekantet rørknokkel med YTRE, INDRE og BAKRE SIDER, som igjen danner en ytre, indre og fremre kant. HODET danner en traktformet knokkel med K91 INDRE SKINNEBENSKNOKE og K92 YTRE SKINNEBENSKNOKE. Disse står i flukt med lårbenets fot som de er forbundet med gjennom to leddflater atskilt av en forhøyning, MELLOMPIGGEN. Sett fra siden danner forkantens basis en forhøyning, K92a SKINNE-BENSKNUTEN. Forkanten buer seg ut- og innover igjen og danner nederst K93 INDRE ANKELKNOKE. K87 LEGGBENET er en lang, tynn og trekantet rørknokkel som er dreiet rundt sin egen akse. Det bærer ingen vekt, men hjelper til som feste for fotens mange muskler. Dessuten er det med på å forme kneet og K89 YTRE ANKEL. Ved sin prismatiske trekantform har kroppen flater, kanter og render som skinnebenet. K88 LEGGBENSHODET har på innsiden av K88a GRIFFELFREMSPRINGET, en liten leddflate som er festet til bakre del av ytre skinnebensknoke. Foten har en leddflate som forbinder det med fotrotens K96 RISTBEN, og danner K89 YTRE ANKELKNOKE som sitter lavere enn den indre. Leggbenet har samme lengde som skinnebenet, selv om forskyvningen nedover kan få det til å virke lengre.

Kneskjellet

K94 KNESKJELLET har en tilnærmet trekantform og ligger med sine bakre leddflater med basis øverst og spissen nedover på forsiden av lårbenets kneskålgrop og skinnebensknokene. Kneskjellet er festet til lår og legg med kraftige sener og bånd.

Foten

Vi deler FOTENS knokler i 3 deler: K95 FOTROTSBEN, Kl03 MELLOMFOTSBEN og Kl04 TÅBEN. FOTROTEN består av 7 ben fordelt i to rader. I første rekke RISTBEN, HÆLBEN og BÅTBEN. I annen rekke 3 KILEBEN og TERNINGBENET. K96 RISTBENET markerer fotens høyeste plan og danner en fin buet overgang fra legg til fotrygg (risten). Ristbenet står i leddsammenheng med både legg- og skinneben. Få undersiden er det leddet til K97 HÆLBENET og på forsiden til K98 BÅTBENET. K99, K100 og K101 KILEBENA er baktil leddet til båtbenet, fortil med de første 3 mellomfotsbena i en meget spenstig bue. Siden hele kroppens tyngde i oppreist tilstand hviler på ristbenet gjennom leggbena, vil denne buen tjene som hele kroppens viktigste fjæring ved belastninger. Kl02 TERNINGBENET er leddet til både hælben, båtben og 3. kileben og til 4. og 5. mellomfotsben. Det fungerer som støtte for fotens utside. K103 MELLOMFOTSBENA. De 5 mellomfotsbena består av prismatisk trekantede kropper med den flate siden ned. Basis er leddet til fotrotens annen rad med firkantede fortykninger. Hodene i den andre enden er avrundede og leddet til tærnes grunnfalanger. Vi markerer mellomfots-og tåbena med ordenstall fra fotens innside og utover, slik at stortåens ben blir første og lilletåen femte. Lilletåens mellomfotsben har ved basis en knute som syns godt gjennom huden. Kl04 TÅBENA. Disse små knoklene ligner de overstående med avtagende lengder mot endefalangene. Vi snakker om K105 GRUNNFALANG, K106 MIDTFALANG og K107 ENDEFALANG (neglfalang). Annen til og med femte tå kalles de små tær. De har alle 3 falanger. Stortåen har bare 2, analogt med håndens fingre.

Armene

Armene består av OVERARM, underarm med ALBUEBEN og SPOLEBEN, og HAND. Grovt sett finner vi utbredt analogi mellom over- og underekstremitetene.

Overarmsbenet

K54 OVERARMSBENET er en lang rørknokkel med kropp, hode og fot. Øverst har kroppen en sylindrisk form som nedover inntar en trekantform. Kroppen er en del vridd rundt sin egen akse fra topp til fot, slik at leddene møtes i riktig stilling. Skulderdelen har ytterst en K55 STORE OVERARMSKNUTE og innenfor på forsiden en K56 LILLE OVERARMSKNUTE. Fra disse knokkeldelene ender en kort hals i et halvkuleformet hode som er leddet til skulderbladets leddgrop. Skulderleddet er det frieste og mest bevegelige ledd i hele legemet. Nederst mot foten danner K57 INDRE LEDDFREMSPRING og K58 YTRE LEDDFREMSPRING en solid knokkeldel på hver side av et TROMMELBEN med en FREMRE og BAKRE ALBUEGROP til «oppheng» av ALBUEBENET. Kroppen er rik på langsgående render, senkninger, knuter og fremspring for feste av muskler.

Underarmen

K59 ALBUEBENET ligger på underarmens lillefingerside, med hodet ned mot hånden. Kroppen er trekantet med en fremre, bakre og ytre rand for muskelfester. Selve albuen har videt seg ut til en meget uregelmessig, men usedvanlig hensiktsmessig knokkeldel som i formen kan minne om en maskeblomst. K60 ALBUEKNOKEN danner et halvmåneformet utsnitt konvekst inn i knokkelen til K61 HAKEFREMSPRINGET, og danner en krok som passer nøyaktig inn i trommelbenet på overarmsbenet og former ALBUELEDDET På utsiden av hakefremspringet finnes en liten uthulning til spolebenets hode. En lignende uthulning finnes på spolebenets fot (ved fotroten). K63 SPOLEBENET, også en trekantet rørknokkel, ligger på underarmens tommelfingerside med hodet oppover og foten ned. Fra spolebenets HODE (se ovenfor) fører HALSEN nedover mot en forhøyning K65 SPOLEBENSKNUTEN som er et viktig muskelfeste. I FOTEN vider spolebenet seg ut og danner FURER for fingerstrekkere og spolebenmusklenes sener. I enden finnes 2 leddflater for håndrotens båtben og måneben. Ved dreining av underarmen på tvert av aksen vil albue- og spolebenet forandre stilling i forhold til hverandre. De krysser hverandre. Dette er mulig bl.a. fordi begge bens runde «hjulhoder» av samme format ruller i hver sine groper, hver sin vei ved samme vridning.

Hånden

HÅNDEN består som foten av 3 deler: HÅNDROTSBEN, MELLOMHÅNDSBEN OG FINGERBEN. K67 HÅNDROTEN består av 8 ben, fordelt i to rader. 1. Den øvre rekke: K68 BÅTBEN, K69 MÅNEBEN, K70 PYRAMIDEBEN og K75 ERTEBEN. 2. Den nedre rekke: K71 STORE MANGEKANTEDE BEN, K72 LILLE MANGEKANTEDE BEN, K73 HODEBEN og K74 KROKBEN. Ertebenet ligger utenpå (oppå) pyramidebenet. Båtbenet, månebenet og pyramidebenet danner sammen en leddflate forbundet med spolebenet, samtidig som de er festet til albuebenet med et trekantet bånd. Den nedre raden har meget uregelmessige leddflater forbundet med mellomhåndsbena. K76 MELLOMHÅNDSBENA, et for hver finger, består av prismatisk trekantede KROPPER med den flate siden inn mot håndflaten. Basis er leddet til håndrotens annen rad. HODENE i den andre enden er avrundede og leddet til fingrene. Mellomhåndsben og fingrene markeres med ordenstall fra innsiden og utover, slik at tommelens knokler blir første og lillefingerens femte. Tommelens knokkel er for øvrig kortere og tykkere enn de andre, og står isolert. De andre 4 er ved basis også leddet til hverandre. K77 FINGERBENA har knokler lik de overstående, men med avtagende lengder og tykkelser mot endefalangene. Vi snakker om K78 GRUNNFALANG, K79 MIDTFALANG og K80 ENDEFALANG. Endefalangene er de korteste og avsluttes med en hovformet utvekst til feste for negler. Tommelen har bare 2 knokler, analogt med fotens stor tå.

Nummerert liste over knoklene til plansjene under

K0 Hodeskallen K31 Brystbenets blad
K1 Pannebenet K32 Brystbenets spiss
K2 Tinningbenet K33 Ribbebrusken
K3 Øvre tinninglinje K34 Ribbevinkelen
K4 Nedre tinninglinje K35 Kravebenet
K5 Hodets griffeltagg K36 Skulderbladet
K6 Øreknute K37 Skulderbladets ravnenebb
K7 Isseben K38 Skulderbladets medialkant
K8 Bakhodeben K39 Skulderbladets lateralkant
K9 Neseben K40 Skulderkammen
K10 Overkjeveben K41 Øvre skulder- kamgrop
K11 Underkjeveben K42 Nedre skulder- kamgrop
K12 Underkjevevinkel K43 Skulderbladets leddskål
K13 Leddtapp K44 Skulderhovden
K14 Nebbtaggen K45 Bekkenet
K15 Kinnbenet K46 Sittebenet
K16 Kinnbuen K47 Sittebensknuten
K17 Nesehulen K48 Underlivsbenet
K18 Øyehulen K49 Tarmbenet
K19 Øregangsåpning K50 Hoftekammen
K20 Virvelsøylen K51 Fremre hoftespiss
K21 Halsvirvlene K52 Ytre hoftekantknute
K22 Bryst virvlene K53 Indre hoftekamknute
K23 Bukvirvlene K54 Overarmsbenet
K24 Tårntagg K76 Mellomhåndsbena
K77
K25 Tverrtagg K81 Lårbenet
K26 Korsbenet K82 Store lårbensknute
K27 Halebenet K83 Lille lårbensknute
K28 Brystkurven K84 Indre leddknoke
K29 Brystbenet K85 Ytre leddknoke
K30 Brystbenets skaft K86 Indre kneknoker
K55 Store overarmsknute K87 Leggbenet
K56 Lille overarms knute K88 Leggbenshodet
K57 Indre leddfremspring K89 Ytre ankelknoke
K58 Ytre leddfremspring K90 Skinnebenet
K59 Albuebenet K91 Indre leddknoke
K60 Albueknoken K92 Ytre leddknoke
K61 Hakefremspringet K93 Indre ankelknoke
K62 Albuebenets hode K94 Kneskjellet
K63 Spolebenet K95 Fotrotsbena
K64 Spolebenshodet K103 Mellomfotsbena
K65 Spolebensknuten K104 Tåbena
K66 Spolebenets griffeltagg
K67 Håndrotsbena


Plansjer

Plansje 1

Plansje 2

Plansje 3

Plansje 4

Om ledd og mekanismer

Knoklene er sammen med tennene den hardeste bestanddel i kroppen vår. Stort sett er de bevegelig forbundet med hverandre gjennom ledd. Leddflatene, som består av et lag brusk, møtes i en kapsel, eller LEDDPOSE, som inneholder en LEDDVÆSKE. Den tilsvarer maskinens smøregris, og sørger for en knirkefri, myk bevegelse med en minimal slitasje. Leddposen, som gjerne forsterkes med LEDDBÅND, tar meget liten plass, slik at den ikke hindrer bevegelsen. Etter fungerende mekanisme kan vi dele leddtypene i 4: KULELEDD, HENGSEL- eller VINKELLEDD, SAMMENSATTE LEDD og STRAMME LEDD.

1. KULELEDD. Knokkelen ender i en kule som møter en leddskål, og kan bevege seg i alle retninger. Eks. hofteleddet.

2. HENGSEL- eller VINKELLEDD. Knokkelen beveger seg i prinsippet horisontalt rundt en valse, og kan bare bøye og strekke seg. Eks. kneleddet.

3. SAMMENSATTE LEDD. Et ledd kan være sammensatt av flere enn to knokler. Albueleddet er et eksempel. Spolebenet møter overarmen i et kuleledd, mens albuebenet stiller med hengselledd.

4. STRAMME LEDD. Her er leddene forbundet med stramme bånd, slik at bevegelsen reduseres til fjæring. Eks. hånd- og fotrotsknokler.

Hodeskallens ledd

Skallen har 2 leddforbindelser: Den ene har tilknytning til ryggsøylen i bakhodet og beveger hele hodet under ett. Den andre er underkjeve-leddet som er internt.

Underkjeveleddet

Underkjevens hovedmisjon er å tygge maten. Til denne mekanikk hører imidlertid flere bevegelser. (Se bare på kua når den tygger drøv. Underkjeven beveger seg som en rotor.) Egentlig foretar kjeven fire forskjellige bevegelser:

1. Den åpner og lukker munnen. Det alene kunne den ha greid med et hengselledd (fig. A).

2. Den skyter underkjeven fremover, slik at de nederste tennene stikker foran de øverste. Det vil neppe et hengselledd prestere alene (fig. B).

3. Den forflytter seg fra side til side. (Titt i speilet når du pusser tennene.) (Fig. C.)

4. Til en viss grad kan kjeven rotere.

Separat kunne disse muligheter tyde på så å si alle leddtyper under ett: HENGSEL-, KULE- og SAMMENSATTE LEDD. Ingen av delene stemmer helt. Bakre gren av kjevebenet danner en hals med et tilnærmet kulehode som vi kalte K13 leddtappen. De går inn i K2 tinningbenets leddskål og danner kjeveleddet. Det passer imidlertid ikke helt inn i leddskålen som «hånd i hanske». Skålen og tappen har ikke helt samme form, og begge er uregelmessig bygd. Men uansett hvor tappen beveger seg, treffer den et passende underlag i skålens vegg. I prinsippet foregår det slik: Leddtappen har en meget glatt brusk rundt leddhodet, mens skålens leddputer forskyver seg med leddtappen og fyller eventuelle tomrom. På den måten vil leddkontakten alltid være til stede i de mulige bevegelser som er nevnt ovenfor.

Skallens forbindelse med første og annen halsvirvel

På undersiden av bakhodebenet finnes en åpning for kontakt med ryggsøylens virvelkanal som kalles bakhodehullet. På hver side av dette finnes et leddfremspring. Disse hviler igjen på tilsvarende ledd på første halsvirvel, som kalles ATLAS. Denne virvel er i sin tur leddfestet til annen halsvirvel. Denne har en vertikal akse som vokser opp fra virvelkroppen og passer fint inn i ringen bak fremre bue i atlas. Virvel nr. 2 kalles derfor AXIS (fig. A). Begge disse virvlene er avgjørende for hodets bevegelsesmuligheter (fig. C).

Hodeskallens ledd

K6 Øreknuten K14 Nebbtaggen
K1 Leddtappen K16 Kinnbuen

 

Plansje 5

Hodets bevegelser om atlas og axis

Hodet sitter meget bevegelig på ryggsøylen. Det kan bøyes forover og bakover, fra side til side, og det kan rotere. Uten samarbeid mellom atlas og axis ville dette vært umulig.

1. For- og bakoverbøying: Hodeskallens leddfremspring har tappeformede leddflater. De er for øvrig buet og glir eksakt inn i leddgropene på atlas. Begge er forsynt med glatt brusksubstans. For stabilitetens skyld skråner leddgropene fra ytterkantene og jevnt innover. For- og bakoverbøying av hodet skulle prinsipielt dirigeres ved hengselledd (fig. B).

2. Side-til-side-bøying: I lodets leddfremspring følger også leddgropcns buede form på tvers, slik at det i denne retning også blir glidemuligheter. Og slik er det. I prinsippet er dette også et hengselledd. Eller skal vi kalle begge for «ensidige kuleledd» (fig. C).

3. Rotasjon: Hittil har ikke axis gjort seg gjeldende i bevegelsene. Den misjonen kommer først ved rotasjon. Idet en slik bevegelse settes i gang, låses atlas til hodeskallen for å holde hodet stabilt. Leddflatene mellom atlas og axis er flate, slik at når rotasjonen om aksen settes i gang fra ringen av atlas, bevarer hodet stødig plan. Denne form for tappeledd i samarbeid med 3 knokler er unikt i skjelettets oppbygning (fig. D).

Figurer for hodets bevegelser om atlas og axis

 

Virvelsøylen

Virvelsøylen kan foreta tre typer bevegelser:

1. Om tverraksen er bøying forover og strekking bakover greit.

2. Om akse fra bryst til rygg, fra side til sidebøying.

3. Om loddrett akse er rotasjon mulig. Hals- og bukvirvlene er frittstående og meget bevegelige i forhold til brystvirvlene. Korsbenet ser vi bort fra, da det er vokst sammen med bekkenet.  På fig. C finner vi sjuende rvggvirvel sett ovenfra og fra siden.

 

Virvelsøylens ledd

K21 Halsvirvlene (7 st.) K23 Bukvirvlene (5 st.)
K22 Brystvirvlene (12 st.) K24 Tårntagg
K25 Tverrtagg

Skulderblad, kraveben, brystben

K29 Brystbenet (halsgropen) K40 Skulderkammen
K33 Ribbebrusken K41 Øvre skulder- kamgrop
K35 Kravebenet K42 Nedre skulder- kamgrop
K37 Skulderbladets ravnenebb K43 Skulderbladets leddskål
K38 Medialkanten K44 Skulderhøyden
K39 Lateralkanten

 

Plansje 6


Armens og håndens ledd

Skulderbladet

Overarmsbenet ender øverst i en hals med et kuleformet hode. Dette står i forbindelse med skulderbladets leddskål (fig. A). Denne meget grunne leddskålen gjøres dypere ved et tilskudd av en ringformet fasciebrusk som omslutter overarmens hode. Skulderhøyden og ravnenebbet forsterker leddet med kraftige bånd, og danner et solid tak.

Skulderleddet

Med skulderleddet kan man så å si gjøre alle tenkelige bevegelser: 1. Armene kan svinge ut og opp og ned igjen fra kroppsiden (fig. B). 2. De kan pendle forover og bakover (fig. A). 3. De kan dreie seg inn- og utad rundt sin egen lengdeakse (fig. D). 4. Armen kan tilnærmet sveive rundt som en propell, godt understøttet av skulderbladet, som følger bevegelsene (fig. C). Skulderleddet er med andre ord et typisk kuleledd (fig. E). På fig. F ser vi leddsituasjonen for- og bakfra.

Albueleddet

Albuebenets hakefremspring griper om trommelen på overarmbenets fot og danner albueleddet (fig. A). Det er et typisk hengselledd, som utelukkende kan bøye og strekke underarmen. Dreieaksen står på tvert av overarmens fot, slik at albueleddet må følge overarmens stilling som igjen dirigeres fra skulderleddet.

Underarmen

En sinnrik innretning dirigert fra håndleddet sørger likevel for at underarmen kan dreie seg 1/2 gang rundt sin egen lengdeakse. Som vi vet, består underarmen av 2 ben, albuebenet og spolebenet. Med håndflaten vendt forover ligger disse bena parallelt med spolebenet ytterst. Ved vridning av håndflaten innover rundt armens lengdeakse vil spolebenet krysse albuebenet som ligger i ro oventil (fig. A og B). Mens spolebenet har hodet opp, har albuebenet hodet ned. Ved albueleddet ruller spolebenets hode rundt seg selv i en leddgrop. Ved håndleddet ruller spolebenets fot rundt albuebenets hode. Dette er prinsippet.

Håndleddet

Leddforbindelsen mellom underarm og håndroten gir allsidige bevegelsesmuligheter. Allsidigheten skyldes imidlertid et samarbeid mellom flere leddforbindelser i håndrot og mellomhånd. I hovedsak kan håndleddet mellom spolebenets leddgrop og håndrotens tre første knokler, båtben, måneben og pvramideben (fig. D), bare skape to bevegelsesretninger: 1. Bøying og strekking av hulhånd og håndrygg ned og opp (ca. to rette vinkler). 2. Sidebøvinger mot tommel- og lillefinger (ca. 45 grader). (Fig. C.) Når hånden likevel kan rotere, beror dette på et samarbeid med knoklene som er nevnt ovenfor.

Håndrot

Disse knoklene, med unntak av ertebenet, møtes i uregelmessige, kon-vekse og konkave leddflater som passer til hverandre. De har seg imellom liten bevegelighet, men kan utrette en del i sluttet flokk (fig. D). Ertebenet tilsvarer fotens hæl. Når vi går på hendene, er det ertebena vi støtter oss på.

Mellomhånd

Leddflatene mellom håndrotens nederste rekke og mellomhåndsbena beskriver en sikksakklinje. Annet til femte ben er også ved basis leddet til hverandre og gir liten bevegelsesmulighet (fig. D). Et unntak er første mellomhåndsben som er festet til det fremstående store mangekantede ben. Det sitter med sin leddflate over tommelens mellomhåndsben som rytteren på en hest og er et sadelledd (fig. s. 54A). Et slikt ledd har to hovedbevegelser: 1. Det trekker tommelen fra og til hånden. 2. Det trekker tommelen nedover og oppover parallelt med håndflaten. Ved samarbeid kan disse bevegelsene gi rotasjon. Fjerde og femte mellomhåndsben har en viss bevegelse. Annet og tredje har ingen.

Fingerledd

Hver mellomhåndsknokkel ligger med hodet i en leddskål i basis for fingerens grunnfalang (fig. B). Dette leddet kan utføre to bevegelser: 1. Bøye fingerflaten ned mot hulhånden i rett vinkel og opp igjen. 2. Sprike med fingrene. Leddene i midt- og endefalangene er typiske hengselledd; de boyer og strekker fingrene (fig. C).


Nummererte lister over knoklene til plansjene under

Albueleddet

K54

Overarmsbenet

K57

Indre leddfremspring

K58

Ytre leddfremspring

K59

Albuebenet

K61

Hakefremspringet

K63

Spolebenet

Håndrotsben

K68

Båtben

K72

Lille mangekantete ben

K69

Måneben

K73

Hodebenet

K70

Pyramideben

K74

Krokbenet

K71

Store mangekantete ben

K75

Ertebenet

Fingrene

K78

Grunnfalang

K79

Midtfalang

K80

Endefalang

Plansjer








Lår, legg og fotens ledd

Hofteleddet

Som nevnt tidligere finnes det en prinsipiell analogi mellom oppbygningen av armer og ben. Det samme gjelder også leddene. Lårbenet har øverst på kroppen en skråstilt hals med et kuleformet hode (fig. E). Dette passer nøyaktig inn i bekkenets hofteskål og danner hofteleddet. (Sammenlign skulderleddet.) Det er et typisk kuleledd (fig. D). Leddet kan bevege låret i tre hovedretninger: 1. Bøying og strekking av låret for- og bakover om leddets akse (fig. A). 2. Inn- og utoverdreiing av låret rundt lengdeaksen (fig. B). 3. Sidebevegelser inn- og utover rundt leddets tverrakse (fig. C). En viss rotasjon mellom disse bevegelsene er også mulig (fig. D).

Kneleddet

Kneleddet fordeler seg på 3 knokler: lårbenet, kneskjellet og skinne-benet. Lårbenets leddflater opptrer i tre avsnitt: 1. På knokkelens forside et buet glideledd for kneskjellet, kneskjell-gropen (fig. C). 2. Midtfuren, som løper gjennom fotens underside (fig. C). 3. På baksiden et indre og ytre knokkelledd på hver sidt av den dype knehasegropen (fig. B). Kneskjellet har på baksiden to skråstilte, buete leddflater fra en opphøyd kam i midten. Dette mønsteret passer godt inn i lårbenets kneskjellgrop. Kneskjellet er festet til kneleddet med sterke bånd (ill. s. 151). Ved bøying glir kneskjellet ned i gropen som dannes mellom lår- og skinneben. Skinnebenets hode bærer en nesten horisontal leddflate del» bakover av en forhøyd kam eller mellompiggen. Denne ledd-delen passer godt som «gulv» for lårbenets fot med leddflatene på hver side av midtfuren (fig. C og D). Kneet kan kalles et ufullkomment hengselledd. Ved siden av bøying og strekking av leggen, kan leggen også rotere gjennom kneleddet. 1. Bøying og strekking skjer ved en glidende rulling av skinnebenets leddflater langs lårbenets sigdformede leddknoker. 2. Rotering av leggen kan bare skje i en stilling midt mellom strekk og bøy, med rett vinkel mellom lår og legg (fig. D). Fig. A viser kneleddet sett forfra.

Leggbenet

Leggbenet bærer ingen vekt, men hjelper til som muskelfeste for de mange tåmuskler og stabilisator for ytre ankelledd. Øverst på hodet er en griffelforlengelse med en liten leddflate som er festet til bakre del av ytre skinnebensknoke. Foten har en leddflate som forbinder leggbenet med skinnebenets fot. Dette leddet er svakt og forsterket med kraftige bånd.

Ankelleddet

Forbindelsen mellom leggens knokler og fotroten danner ankelleddet. Som vi har sett, ligger ristbenet ovenpå hælbenet og markerer fotrotens høyeste plan. I.angs ristbenets buete rygg ligger en rullformet, konveks leddflate. Skinnebenet har i enden et tilsvarende konkavt leddlokk som omslutter den konvekse rullen på ristbenets midtre del, slik at det alltid står en del av rullen udekket (fig. A-B-C). Leggbenet stikker litt nedenfor skinnebenet og danner en leddknute som passer inn i en leddgrop på ristbenets ytterside og danner den ytre ankel. Skinnebenet danner den indre ankel som ligger atskillig høyere oppe enn den ytre (fig. D). Ankelleddet er et ekte hengselledd som kan heve og senke foten rundt en tverrgående, horisontal akse. Siden ledd-flatene er bredere foran og smalere bak, kan man også foreta enkelte side-bevegelser rundt en langsgående akse, men aldri mens man bøyer foten (fig. D).

Fotrotens ledd

På fig. A-B-C og D kan vi studere fotrotens ledd med angitte navn. Vi skal imidlertid ikke gå i detaljer her. Alle fotrotsbena er leddet til hverandre, og danner på sett og vis et sammenhengende hele med innbyrdes minimal bevegelighet. Merk deg fotrotens beskrivende tverrbue (ill.s. 61-62D).

Mellomfotsbenas ledd

Det samme gjelder mellomfotsbenas leddforbindelse med fotrotsbenas annen rad. Det er også logisk at foten, som bærer hele kroppstyngden, ofte med ekiUrabelastninger i tillegg, må ha en tett og stø struktur. Ser vi på hele fotens form under ett, arter den seg som en sammentrykt hvelving med faste støttepunkter til underlaget. Hælbenet og mellomfots-bena, særlig mot fotens ytre rand, er slike punkter, med god støtte til begge sider av tåbena. Fotens innside danner en tydelig oppadgående bue fra hæl til stortåballen, som fungerer som fjæring ved belastninger. Dette skulle vel også gi en logisk forklaring på ristens småknoklede sammensetning med stramme leddforbindelser.

Tåbenas ledd

Disse er analoge med fingerbenas ledd. De er typiske hengselledd.

Nummererte lister over knoklene til plansjene under

 

Kneleddet

K81 Lårbenet K90 Skinnebenet
K84 Indre leddknoke K91 Indre leddknoke
K85 Ytre leddknoke K92 Ytre leddknoke
K87 Leggbenet K92a Skinnebenstaggen
K88 Leggbenshodet K94 Kneskjellet

 

Ankelledd og fot

K87

Leggbenet

K90

Skinnebenet

 

Fotrot

K96 Ristbenet K100 Annet kileformete ben
K97 Hælbenet K101 Tredje kileformete ben
K98 Båtbenet K102 Terningbenet
K99 Første kileformete ben K103 Mellomfotsbena


Plansjer











Skjellettet i bruk

Innledningsvis snakket vi om bevegelsens akser som et sammensatt linjekompleks hvor enkeltdelenes retninger varierte (s. 14). Vi tenkte da på bevegelsens lengderetning sett i sin helhet, eller i forkortning. Vi lot stiliserte rørmennesker og leddukker møte menneskets skjelett og merket oss et bevegelsesmessig slektskap i prinsippet. Skjelettets markante lengdeakser ligger klart i kroppens ryggvirvel, og i ansikt – halsgrop – bryst og underlivsben. For øvrig i lemmenes over-armsben eller lår- og leggben. Siden legemet i opprettet stilling er symmetrisk på begge sider av kroppens midtakse, vil vi også finne en del konstante tverrakser i rett vinkel på midtaksen, for eksempel skulderhøydene, albue- og håndledd, hofte-kammene, lårfestene, kne og ankelledd m.m. Så snart vi inntar en annen stilling – og det trenger ikke være mer enn å flytte tyngden fra begge til det ene benet – forandrer det hele seg. Tverr-aksene står ikke lenger i rett vinkel på lengdeaksen og heller ikke parallelt med hverandre. Med vårt kjennskap til skjelettets helhet og enkeltdeler er det ikke vanskelig å se referansepunktene gjennom huden, iallfall med litt trening. (Referansepunkter s. 73-74.) Ved sikting av hovedakser, lengdeakser og tverrakser er det ikke vanskelig å finne frem til en realistisk bevegelses-skildring av modellen. Har man sørget for å måle seg til de riktige proporsjoner og forhold, samt målt høyder ved forkortninger, må jo det hele bli «riktig-*. Ved bruk av en lod-desnor og en siktepenn (blyant, penselskaft o.l.) kan vi lett kontrollere om foten er riktig plassert i forhold til skulder, hode eller navle. I det hele tatt kan vi med disse enkle hjelpemidler kontrollere hva som helst med all grunn til å føle oss vellykkede. Glem heller ikke å se på mellomrommene der det ikke er tegnet noe. Stemmer de på tegningen med de på modellen, blir det riktig bra. Når vi benytter skjelettet på denne måten, dreier det seg om helheten, ikke om detaljene. På side 64 ser vi noen formmessig karakteristiske, men sterkt forenklede knokkelmenn. Det vil si at hovedformene er til stede. Vi så en hel del slike forenklinger under “Ledd og mekanismer “. Finn gjerne dine egne former.


Ill:

Mer om akser og linjers egenverdi

Etter hvert som en realistisk sikkerhet begynner å snike seg inn i vår bevissthet, melder det seg et voksende behov for å benytte modellens bevegelser, karakter, stilling, uttrykk osv. til noe helt annet, som for eksempel et uttrykk for en ganske spesiell følelse vi ønsker å meddele i en helt annen sammenheng enn realistisk studie. Et symbol, en melodi, en visjon – nær sagt hva som helst. Nå skal man ikke alltid skylde på modellen. Det vi vil frem til, er kanskje rett og slett en skapt følelsesreak-sjon vi ikke kan forklare og som er fysisk umulig å innta – kanskje naturstridig. Dyktige modeller kan nok gi impulser innenfor tema så langt det er mulig. Resten får billedskaperen greie selv med sine visjonære linjer. Langt på vei kan det også gjøres realistisk ved for eksempel å «overdrive» karaktergivende bevegelser, ved bevisste fortegninger eller rett og slett ved at man føler at slik må det være. Vi kan innføre enda en versjon av bevegelsesakse, og den er ikke den minst viktige, selv om den ikke direkte følger «de konvensjonelle akseretninger”. La oss kalle dem bevegelsens FØLELSESAKSER. En følelsesakse følger mer bevegelsens helheter for å understreke, forsterke eller rett og slett forandre stillingens karakter, – eller på en måte tilføre noe den mangler. La oss se litt på ill. s. 67: tre skjeletter i bevegelse. Alle er tilført et aksesett til berikelse av så vel lengde- som tverrakser. De siste er utelatt her, men ligger klart i situasjonsbevegelsene. De nye er klart markert. På fig. A ser vi en litt klosset og krypende hykler som er tilført et akse-spill av mer ydmyk eleganse. På fig. B er det rastløse, gestikulerende knokkelverk tilført en strammere stakkato rytme, mens fig. C, som nærmest prøver å reise seg etter å ha sklidd på et bananskall, er tilført et sett gyngende akser som om han tar en velfortjent pust etter å ha nådd toppen. Disse forandringer som diskret kan legges inn i figurene som valørfor-skvvninger, stofflighet, eller rett og slett ved antydninger, består av forskjellige linjesett som forteller en hel del om linjens egenverdi som uttrykk. Én linje kan ha spenst eller en spesiell indre kraft, mens en annen virker slapp. Én linje ser stram ut, mens en annen synes slak. Vi kan sammenligne en linje med en stålfjær. Bøyer vi den, spretter den tilbake når vi slipper. Jo mer vi strammer, desto mer gjenstridig blir den. En fjær har spenst – til et visst punkt. Boyer vi mer, vil ett av to skje: Enten knekker den, eller kraften går ut slik at den ikke går tilbake. Den blir slapp. Her er vi nær kjernen av det som kalles liv i bildet. Det livet vi kan legge i et verk, er den bevegelse og rytme vi kan meddele det øyet som ser. De kurvene øyet beskriver på sin vandring, binder enkeltformene sammen til en billedfortelling, en samlet dynamisk helhet. Og blikket arbeider lynrapt.


Ill:

Bevegelsens muligheter og begrensninger

Bevegelsenes muligheter dirigeres i første rekke ut fra LEDDENES beskaffenhet. Et HENGSELLEDD kan ikke rotere som et KULELEDD. SAMMENSATTE LEDD kan til en viss grad kombinere flere muligheter, mens STRAMME LEDD må holde seg i ro. Men selv for «slange- og gummimennesker ■ finnes begrensningen Alle ledd har sine STOPPERE i en eller annen form, slik at vi ikke kan innta irrasjonelle eller fornuft-stridige stillinger til skade for organismens koordinering. Albueleddet stopper bevegelsen av underarmen i utstrakt stilling. Innad stoppes den av overarmen. Dette er analogt med kneleddet. Hofte- og skulderledd gir mulighet for rotasjon – til en viss grad også hånd- og ankelledd – men begrenset. Selv vårt nysgjerrige hode kan ikke sveive rundt mer enn en halv omdreining. Det som gir bevegelsen spenst, kraft, ynde, eleganse, i det hele tatt KARAKTER, er helhetens leddsamarbeid mellom de forskjellige funksjoners muligheter og begrensningen Vi bruker sjelden bare ett ledd om gangen.

Knokkeldeler – leddbånd og fascier

Knokkelstopper

Åpner vi en dor, fortsetter den å gli på hengslene til den møter en hindring. Det kan va?re en gummiknott skrudd i gulvet, en hengselmeka-nisme mellom dørens overkant og dørkarmen, eller lignende. Døren stoppes der det er mest hensiktsmessig. Lukker vi døren igjen, stoppes den av dørkarmen. La oss ta to knokkeldelen OVER- og UNDERARMEN, som er hektet sammen med et hengselledd – ALBUEN. Strekker vi underarmen, stoppes den idet lengdeaksen forenes med overarmen. Som vi har sett (s. 31), ender albuebenet i en buet benkrok, HAKEFREMSPRINGET, som er hektet på overarmens TROMMEL. I utstrakt stilling stopper hakefrem-springet bevegelsen i møtet med overarmens BAKRE ALBUEGROP. Det samme skjer på motsatt side ved bøyning, i FREMRE ALBUEGROP (s. 52B).

Leddbåndstopper

Alle leddformasjoner er forsterket med LEDDBÅND. Disse kraftige fiber-båndene sørger for stødighet, stramhet og stabilitet i leddbevegelsene. Bindene har forskjellig elastisitet og stramhet. Spesielt de stramme er egnet som stoppere. 1 sammenhengen danner de for så vidt en begrensning for hva som skal og ikke skal gjøres, samtidig som de dirigerer en viss treghet for jevn bevegelse. Ser vi på HOFTELEDDETS kuleledd på kroppens forside, finner vi for eksempel to kraftige leddbånd mellom 1) NEDRE TARMBENSPIGG og innsiden av STORE FREMSPRING i basis av LÅRHALSEN, og 2) andre bånd som kommer fra UNDERLIVS-BENET og SITTEBENET til lårhalsens basis (fig. A).

Fascier

Som en benhud over alle knokler ligger et senet og meget kraftig bindevev, FASCIER. Disse trekker seg også tidvis rundt hele leddet som en strømpe og knytter leddknokene sammen. Der det forekommer kuleledd, for eksempel, kan fasciene stoppe og slippe leddbevegelsen innenfor det området den skal fungere. 1 levende tilstand er hele skjelettet bundet sammen av bånd og fascier til en helhet, slik at alle bevegelser koordineres korrekt til enhver tid.

Muskulaturen

Skal hele bevegelsesorganismen fungere koordinert, er det rimelig at også musklene, som den motoriske drivkraft, er innrettet med «gir og brems».

Virvelsøylens bevegelser og begrensninger

Vi har tidligere (s. 42 og 46) studert virvelsøylens ledd og bevegelser. Den representerer vel skjelettets mest elegante linje- og formdynamikk, men samtidig også bevegelsesorganismenes nervesentre. Den er til enhver tid utsatt for stor belastning og ikke god å bli «uvenner» med. Som vi vet er den meget allsidig i sitt bevegelsesrepertoar, og selvsagt tilsvarende beskyttet etter alle kunstens regler.

Knokkelstoppere

Den største bevegelighet finner vi i de «fri» hals- og bukvirvlene (fig. B og D). Ved bakoverbøying stoppes bevegelsen av tårntaggene. Ved foroverbøying stoppes bevegelsen av møtet mellom virvelkroppenes inner-kanter (fig. C). Ved sidebøying stopper tverrtaggene bevegelsen på samme måten (fig. E og F). Legg også merke til brystkurvens møte med bekkenet (fig. F).

Leddbånd- og fasciestoppere

Virvlene er rikt utstyrt med leddbånd. Her finnes så vel tverrbånd mellom leddene som kryssbånd og samlende lengdebånd på ut- og innside. Fascier danner leddkapsler og pakker det hele sammen.

Muskelstoppere

Langs hele virvelsøylens ryggfure går et lagvist nettverk av kraftige rygg-strekkerc (s. 130). Sammen med brystsidens bukmuskler holdes for- og bakoverbøying i sjakk. Slike motbevegelser er alltid til stede under bevegelser. I prinsippet skulle disse eksemplene dekke muligheter og begrensninger generelt.




Referansepunkter

Betrakter vi skjelettet som maskineriets tekniske delsammensetning, kommer muskulaturen i tillegg med fordeling av drivstoff i de senete kroppene sine. På toppene av vårt sammensveisede skjelett fester de senene sine nettopp på alle de utvekster, kanter, render, bulker og ruheter vi har funnet frem til ved sammensetning av knoklenes enkeltdeler. Stort sett er de festet med en sene i to forskjellige ben, slik at de trekker dem sammen rundt et ledd etter beste «sprellemannsprinsipp». Disse fenomener kommer vi imidlertid tilbake til i senere kapitler. At det nevnes her, har sin spesielle årsak. Står vi foran en modell med alt sitt plastiske formspill, er jo skjelettet skjult, men ikke fullstendig. Fra skalle til hæl finnes det punkter hvor skjelettet stikker frem under huden, slik at vi med litt kunnskap blandet med trenet blikk ser hele kroppens tekniske dellager gjennom hud og muskler. Gjør vi det, reduserer vi vanskeligheten med å finne de riktige dimensjoner, retninger, former og plasseringer på rett sted til et minimum. Så bruker vi heller energien til å skape bevegelsens karakter og dermed stillingens uttrykk. Slike knokkeldeler som er synlige gjennom huden, kaller vi REFERANSEPUNKTER (eller ORIENTERINGSPUNKTER). Vi skal se på de viktigste (se s. 74). HODESKALLEN: ISSEN og BAKHODEBENET – Forsiden av TINNINGEN – KINNBUEN- overkant av ØYEHULEN – NESERYGGEN – KINNBENET – deler av UNDERKJEVEN. SKULDERBELTET: KRAVEBENA – SKULDERHØYDEN – SKULDER-KAMMEN – SKULDERBLADETS INDRE RAND og NEDRE SPISS. BRYSTKURV og RYGGVIRVEL: Deler av brystbenet – nedre brystbuer -ryggvirvlenes tårntapper. ARMENE: Skulderfremspringet – indre og ytre leddfremspring – albuebenets hakeben – albuebenets hode og spolebenets griffelfremspring. FINGRENE: Alle leddknokene. BEKKENET: Hoftetaggen og deler av hoftekammen – korsbenet. LÅRBENET: Det store fremspring øverst – indre og ytre pukkel – kneskålen. LEGGEN: Skinnebenets fremre kant – Den indre ankel. Leggbenets hode – ytre ankel. FOTEN: Buen mellom skinnebenet, fotroten og anklene. Alle tærnes leddknoker.




FRA AKSE TIL FORM- BEVEGELSE

Oomriss og kontur

Med omriss menes her utelukkende den linjen som omgir hele figuren langs ytterkantene. Omrisset gir imidlertid bare en flat silhuett, blottet for plastisk formbevegelse. En kules omriss blir en flat sirkel (se ill. fig. A). Omrisset av hodeskallen D blir en flat silhuett av noe uforståelig, C. Det er ikke linjemessig spennende engang. Nybegynnere sitter gjerne og studerer modellens omriss og prøver å kopiere det etter beste evne. Først den ene siden, så den andre. Man kan bli deprimert av mindre enn det. Tegning ut fra omrisset er det nemlig ikke mulig å få til. Dessuten trenger man ikke å bry seg om det i det hele tatt, fordi det oppstår av seg selv. Det står der når prosessen er ferdigbehandlet. En billedhugger er nødt til å arbeide logisk innenfra. Han bygger først opp et forenklet metallskjelett med nøyaktige akseretninger og stiliserte former for å få noe å klaske leiren på. Den kan jo ikke henge i luften. Jeg bruker ordet «klaske» for å understreke at han legger lag på lag innenfra og utover for å oppnå den ønskede plastiske form som karakteriserer all romkunst. Når prosessen er avsluttet, vil omrisset være der alt etter hvilken side han ser figuren fra. Overført til flatekunstneren kan de lagvise leirprofilene romkunstne-ren klasker på, sammenlignes med tegnerens konturer. Han må også bygge opp profiler av sine formelementer ved å la streken følelsesmessig “illudere” den plastiske formen i akse/bevegelsesretninger. Streken følger ikke noe som helst omriss. Den bestreber seg på å gi dynamisk form i alle retninger over plastiske høyder og dybder. Han bruker streken som konturer. Omrisset oppstår som en følge av denne prosessen. På ill. er figurene B, D, E og F bygget plastisk opp ved konturering. Innenfra er det lagt form på form rundt aksene – og hele tiden med en følelse av å arbeide rundt volumet. Også på baksiden. Sitter du nå med en følelse av at dette ikke var noe å skrive om, fordi det er helt innlysende, så var det meningen. Når det gjelder forskjell på omriss og kontur, så vet vi hva som menes om begrepene skulle vise seg senere i boken.

På jakt etter volum

Med volum menes rominnhold eller omfang. Det vil igjen si den plassen en tredimensjonal form trenger av omgivelsene for å bestå uforandret. «Alle former i naturen kan føres tilbake til kulen, kjeglen og sylinderen,» sa Paul Cézanne. 1 lan mente selvsagt disse enkle volumene som stiliserte grunnformer. Påstanden er ikke vanskelig å forbinde med menneskekroppens volumkompleks. Når vi muntlig skal fortelle og forklare volumer tyr vi ofte til gestikule-ring. Med hender og armer former vi i løse luften faktisk uten å se hva vi gjør. I tillegg til ordene slipper vi altså til rent følelsesmessige bevegelser for å støtte opp om forklaringen, som uten tvil blir atskillig mer levende. Omrisset eller silhuetten fant sin utbredelse i flaten. Om vi tilfører omrisset en profil, får figuren straks en tredje dimensjon eller et volum. Formen kan vi variere ved å legge inn flere profiler innenfor samme omrisset. Belyst ser vi dem tydelig ved lys og skyggevirkninger, eller skal vi si valørskiftninger. Kunne vi få lagt inn en god porsjon romfølelse i det mer konstruktive opplegget, så begynte kanskje det hele å leve som volum. Vi får prøve. Etter å ha fått bevegelsesakser og proporsjoner og alle de erfaringer vi har gjort gjennom skjelettstudiet på plass, så føl volumet -«gestikuler med blyanten», gå rundt modellen, føl at du tar rundt formene, kjenn på dine egne og la blyanten leve sitt eget liv. Kall det «rundt-rundt-tegninger », rabletegninger eller hva du vil, men let etter volumet, få kontakt med det og føl det. Føl selv hvor befriende det er å gjøre flaten til rom, uten å løfte blyanten fra papiret. 111. s. 78-79 viser bevegeisesskisser av modell hvor tegneren er på jakt etter å føle volum.

Kulen, kjegelen og sylinderen

Ulike kule-, kjegle- og sylinderformer trukket rundt aksene gir et godt, stilisert bilde av volumenes grunnformer. 111. s. 80 viser noen eksempler på hvor nær man kan komme originalens form og bevegelser. Legg merke til forkortningene. I fig. A ser vi så vel kroppen som armen i forkortning, slik at skulderen kommer nærmest vårt øye. 1 fig. B ser vi leggen på venstre ben i meget sterk forkortning. Hele leggen blir ikke lenger enn bredden på håndleddet.






Formens høydepunkter

Enhver plastisk form har en inngang, et høydepunkt og en utgang. La oss ta en generell muskel. Den består av en muskelbuk festet i hver ende til en sene som igjen er festet til knokler. Fra de smale senene utvider muskelbuken seg til en plastisk form som kulminerer i et høydepunkt, eller rettere, en høyderygg. Langs denne er muskelbuken på det tykkeste. Denne høyderyggen ligger ikke nødvendigvis hverken midt på eller loddrett på bukens lengdeakse. Den kan befinne seg i variable skråstillin-ger, slik at den gjør seg gjeldende mot overdelen av den ene siden og underdelen av den andre. Merk deg alltid formens høydepunkter. Natur-former er bare unntaksvis like på begge sider, samme hvilken kant du ser dem fra. Tegn inn høyderyggens akse og merk deg høydepunktene nøye. Dårlige tegnere får ofte all verdens former like på begge sider, og dreper dermed noe vesentlig ved formdynamikken.

Høyre-venstrekontrast rundt en akse

I en spenstig kropp finnes egentlig bare konvekse former, og alle med mer eller mindre toneangivende høydepunkter. Den ene formkonveks griper inn i den neste innenfor en plastisk grunnform som helhet, uten at det symmetriske «møbelbenprinsippet» noen gang kommer inn i bildet. Dette fenomenet skaper igjen et annet som er minst like interessant. Det vil alltid finnes en formkontrast mellom høyre og venstre side rundt en akse. Hvor man ser seg rundt i uberørt natur, er trær, planter, fjell eller hva som helst forskjellige på hver side av balanseaksen. Lange, slake linjer på høyre side gir gjerne knappe, buete eller takkete på venstre, eller omvendt. Ser vi på en menneskekropp i bevegelse er det alltid slik. Fikserer vi et ben fra setet og ned i hælen, består yttersiden av variable, stramme og til dels høye bueformer, mens innersiden tegner rolige, slake buer og tilnærmet rette linjer (fig. A). I fig. B ser vi en modell som bærer tyngden på venstre ben (det ser vi på overkroppen), vrir virvelsøylen og strekker høyre arm. Høyre-venstrekontrasten er nesten påtrengende i sin kraft. På fig. C bøyer modellen seg avslappet frem og til siden, stående på venstre ben. Forrn-kontrasten rundt virvelaksen er slående. Moral: Tegn på begge sider av midtaksen samtidig og glem ikke det som er imellom.

Tegn det modellen gjør

Før du begynner å tegne en modell, bor du bruke litt tid til en liten analyse av situasjonen. Det kan dreie seg om kroppstype, spenst, eleganse, karakter, spesielle egenarter, personlighet eller hva du nå måtte ønske å finne. Prøv å identifisere deg med modellen. Er stillingen slitsom, er den behagelig, ubekvem, ordinær eller original, hva forteller den egentlig? Tegn gjerne med stiften i luften. Følg hovedlinjer og bevegelsesakser. Tegn mellomrommene og finn for all del ut hva modellen gjør og tegn det. Der du savner noe, får du gi noe selv. En lett overdrivelse av en hoved-bevegelse kan kanskje være nok. En liten velplassert forlegning eller en liten forskyvning av balansen. Men fremfor alt: Få tak på det modellen gjør og tegn det. Om hun eller han ikke gjør det slik du mener det burde vært gjort, så tegn det. Bygg på de erfaringer du allerede har. Bruk så stor skisseblokk som mulig. La så stiften «gå amokk» til du nær sagt føler på kroppen hva dette linje- og formkompleks gjør. Løft ikke stiften fra papiret, bare rable rundt og rundt. Føl at du får med formen på baksiden også. Anatomi er en fortelling om hva formene gjør. Musklenes samspill griper inn i hverandre og gir det volum som fortsetter bevegelsen. Helhetens retnings- og formkompleks gir handlingen karakter. På s. 84-85 finner vi en gruppe rabletegninger av modeller som gjør en hel del, fra å kle på seg til å fortviles gjennom flukt til resignasjon. Gjør de noe mer, så er det bare utmerket. Legg merke til at rablingen bygger på solide bevegelsesakser, og gir en volumfølelse som er moden til å se litt nærmere på muskulaturen.






Generelt om skjelettmuskulaturen

Mens skjelettet er passivt, er muskulaturen i høyeste grad aktivt bevegende. Muskulaturen dekker så å si hele skjelettet, unntatt de steder vi behandlet under « Referansepunkter» (s. 74). Mens skjelettet gir bevegelsen retninger, akser, stabilitet og fremfor alt grunnkarakter, gir musklenes harmoniske samspill bevegelsen volum, plastisk form og bevegende energi. Muskulaturen er bevegelsens maskineri og forteller om alt fra fysisk toppytelse til fullstendig avslapning. Maskinens impulser dirigeres gjennom nerver fra hjerne og ryggmarg. Selv refleksreaksjoner er lagret i systemets «data». Den samlede muskelmasse representerer ca. halvparten av legemets vekt. Vanligvis regner man med rundt 300 muskler på hver symmetriske halvdel av kroppen som helhet. I tillegg kommer endel uparete. Fordelingen ser slik ut: kroppen 116, hode og hals 82, over- og underarm 59 og lår og legg 54. Stort sett er muskulaturen bygget opp lagvis, i et indre, et midtre og et ytre lag. Den ytre form er således påvirket av underliggende lag, som tidvis også kan trenge seg mellom de overliggende, eller presse disse frem og ut fra hvilestilling. Flere steder kan man faktisk se dvptliggende muskelformer prege sine formegenarter gjennom overliggende muskler helt frem til overflaten. Dette er særlig tydelig på kroppens rygg, hvor blant annet den karakteristiske midtfuren langs ryggraden allerede formes av de dype ryggtnuskler. I prinsippet er det overveldende flertall muskler bygd likt opp. Selve muskelen består av bevegelige fibrer og kalles MUSKELBUKEN. Til fibrene er festet kraftige, ubevegelige SENER i hver av bukens virkeret-ninger. Det hele er omgitt av bindevev, muskelsvøp eller FASCIER. Senene fester seg til skjelettets utspring og ruheter, fortsetter gjennom benhinnen og vokser gjerne sammen med bensubstansen. Noen steder danner også fasciene kraftige leddbånd. Vi skal se litt nærmere på enkeltdelene.

Muskelbruk – sener og fascier

Muskelbuken

Den sammentrekkende del av muskelorganismen kalles muskelbuk (kjøttet). Formen er neppe lik fra den ene til den andre, men vi deler dem likevel opp i enkelte grupper med felles trekk.

Flerhodete

1: Med flere hoder som kommer fra forskjellige steder og forener seg i en felles endesene. Eks. 57. tohodete armbøyer og 59. trehodete arm-strekker. 2: Brede muskler. Eks. 39. den store brystmuskel. 3: Ringformede muskler. Eks. 1. øyets ringmuskel og 14. munnens ring-muskel (snøremuskel). 4: Hudmuskel. Eks. 27. halsens hudmuskel. Ut fra musklenes gjøremål kan man videre samle dem i grupper: 1. Bøyere. Eks. 58. dype armbøyer. 2. Strekkere. Eks. 59. trehodete armstrekker. 3. Innoverdreiere. Eks. 61. runde innoverdreier. 4. Utover-dreiere. Eks. 73. korte utoverdreier. 5. Innoverfører. Eks. 106. store inn-overfører. 6. Utoverfører. Eks. 121. stortåsprikeren. 7. Rulle- eller dreie-muskler. Eks. 89-90. store og mellomste setemuskel. Lemmenes muskler er lange og slankere enn kroppens som er brede og flate.

Sener

Senene består av et hardt hvitglinsende bindevev som er stabilt. Senene fungerer som muskelbukenes «fortøyninger» til bensubstansen i skjelettet uten noen form for elastisitet. Imidlertid ter de seg forskjellig og opptrer i forskjellige former alt etter gjøremål. De viktigste former er som følger: 1. Endesener som befinner seg i bukens ender. Eks. 146. Achillessenen fra tohodete tykkleggsmuskel. 2. Mellomsener som ligger midt gjennom buken. Eks. 44. Hvite linje som går langs midten av 42. Rette bukmuskel, som også deles på tvert i 4-5 muskelbuker. 3. Tynne folielignende sener som trekkes sammenhengende utover og forbinder seg med nabomuskulaturen (aponeurose). Eks. 45. Ytre skrå bukmuskels senefolie, den smelter sammen med 42. Rette bukmuskel. 4. Senestriper, hvor senene er vokst langt inn i muskelbuken. Eks. 112 og 113. Lange- og korte leggbensmuskel. 5. Seneplater, hvor senene dekker deler av buken. Eks. 114. Tohodete tykkleggsmuskel.

Fascier

Vi har tidligere snakket om fascier under skjelettets bevegelsesmuligheter og begrensninger (s. 69). Fasciene danner en benhud rundt knoklene, eller danner bånd og folier rundt ledd. Det latinske ordet fascia betyr bånd eller bind og har gjennom tidene blitt anvendt innen flere disipliner. Arkitektur: Et smalt fremspringende ledd eller en stripe i en fasade, til dels også på indre konstruksjoner. Klesdrakt: Bånd eller bind som brukes i forbindelse med klesdrakten. Fascier het også de hvite slør som lå over eller rundt kroner og laurbærkranser. Medisinsk: Muskelbånd eller tynne hudlignende utbredelser som enten dekker eller omslutter musklene. Fasciene er i motsetning til sener dannet av levende fibrøst og elastisk bindevev. Muskelbuken er satt sammen av muskelfiberbunter hvor hver bunt holdes sammen av et fasciesvøp. Buntene er igjen bundet sammen til buken i dens spesielle form med sener passende til virksomheten. Det hele er til slutt «pakket inn» i en hudfascie som dekker både buken og senene. Fasciene står videre i forbindelse med omgivelsene slik at hele bevegelsesorganismen henger sammen og bevarer sin eksakte plass i sammenhengen. Slik var det med skjelettet også, og siden muskulaturen er festet til knoklene, skulle alle bevegelser koordineres korrekt til enhver tid. Fascienes bindevev kan forsterkes og danne kraftige bånd og kryss-bånd for blant annet å holde senebunter stabile på rett plass. Dette ser vi tydelig omkring hånd- og ankelleddene. Om vi tilbereder en kjøttrett, møter kniveggen stadig seige fascier som på matspråket gjerne kalles trevler.

Utspring og feste

Skal en muskel gjøre nytte for seg, må den nødvendigvis være festet i begge bukender. De aller fleste muskler er festet med begge ender til skjelettet. Uansett om det er en bøye-, strekke-, dreie-, føre- eller rullemuskel, må festene sitte på hver sin knokkel med et bevegelig ledd som hand-lingspunkt. For å holde orden på festestedene betrakter vi derfor det ene som muskelutspring og det andre som muskelfeste eller endefeste. Utspringet regnes fra den stabile eller stillestående knokkel, mens festet (endefestet) sitter i den bevegelige knokkel. Eks. nr. 58 dype armbøyer. Utspring: fra forsiden på nedre halvpart av overarmsbenet. Feste: til albueknoken. Virksomhet: bøyer underarmen. Samtidig som det skjer, kan overarmen, som i nevnte tilfelle var stillestående i forhold til underarmen, også beveges av for eksempel nr. 51 deltamuskelen. Utspring: fra ytre tredjedel av kravebenet, fra skulderhøyden og innsiden av skulder-kammen. Feste: til midten av overarmsbenet. Virksomhet: løfter overarmen. Altså to uavhengige situasjoner hvor overarmsbenet samtidig er stillestående som utspring for dype arm bøyer og bevegelig som feste for deltamuskelen.

Virksomhet

Når en muskel er i virksomhet, trekker den seg sammen og drar med like stor kraft i begge festene. Festestedene nærmer seg hverandre. Det vil igjen si at festet i den bevegelige knokkel fører denne mot utspringet i den stillestående. På kroppens forside utfører de fleste muskler bøyebevegelser, mens ryggsiden er trekkmuskelside. Forsiden av lår og legg og baksiden av over- og underarm er forsynt med strekkmuskler, mens forsiden av sistnevnte og baksiden av lår og legg beskjeftiger bøyemuskler. Nå er det imidlertid slik at selv til de enkleste bevegelser bruker vi et temmelig stort antall muskler. Det foregår alltid et samarbeid mellom en -hovedoperatør» og en stab med hjelpere som også kan ha andre funksjoner. Det finnes også «støttespillere» som passer på at bevegelsen ikke blir irrasjonell og til skade for organismens koordinering. Man skal også være klar over enkelte musklers allsidighet. Strekkmuskler fungerer for eksempel ofte som løftemuskler eller utfører boyebevegelser osv. Se bak i boken om musklenes norske og latinske navn, utspring, feste og virksomhet (s. 170). Merk noen få latinske betegnelser som tidvis inngår i den norske teksten MEDIALT eller MED1ALE: Det som angår eller tilhører kroppens midtakse. LATERAL eller LATERALE: Det som angår eller tilhører kroppens yttersider bort fra midtaksen.

Betegnelser som angår underarm eller hånd

Albuebenet heter ULNA på latin. Spolebenet heter RADIUS. Muskler tilknyttet albuebenet betegnes ofte med ULNA RE, mens forbindelser med spolebenet betegnes som RADIALE. Eksempel: ULNARE HÅND-STREKKER (72) og RADIALE HÅNDBØYER (62). Man snakker også om underarmens eller håndens radiale og ulnare sider. FASCIE er felles betegnelse på bånd, folier eller flak av fiberøst bindevev (s. 88).

Generelle latinske muskelnavn

For dem som vil lære seg musklenes latinske navn, er det verdt å merke seg endel ord som står for bevegelser: FLEXORER er bøvere – EXTENSO-RER er strekkere – PRONATORER er innoverdreiere – SUPI’ATORER er utoverdreiere – ABDUKTORER er utoverførere og ADDUCTORER er innoverførere.

MENNESKETS OVERFLATEANATOMI

Det vi umiddelbart oppfatter av plastisk form ved aktmodellen, er overflate-musklene pakket godt inn i et tynt hudlag. Riktignok vet vi at muskulaturen er bygd opp lagvis fra knoklene og utover, slik at det ytre mer eller mindre er formet av det underliggende. Fordypning er som bekjent en særdeles utviklet egenskap hos kunstnere, men la oss begynne med førsteinntrykket. Nå ligger muskulaturen på sin side spredt rundt en grunnform som samler fragmentene til hovedformer: skjelettet. Hovedformene danner igjen fundamentet, akser, retninger og grunnbevegelsene. Vi har i denne boken ofret atskillig plass på studiet av disse fundamentale strukturer og på en naturlig måte arbeidet oss frem til et behov for videre berikelse av formkva-liteter. Gå alltid rundt en modell, om mulig, og føl helheten i rommet, volumet av den luften figuren fortrenger. Venn deg til å se skjelettet som helhet bak hud og muskler. Det er ikke vanskelig, og meget givende for rom- og form-følelse. (Se referansepunkter s. 73.) På de følgende sider møter vi muskelmennesket sett rundt det hele, forfra, fra siden og bakfra. For å beholde formatene så store som mulig har en viss partering vært nødvendig. Avkuttinger er imidlertid gjort slik at hofte-partiet og skuldre er med både til kropp og lemmer. Målestokken er tilnærmet den samme, slik at de som måtte ønske å tegne sine egne plansjer i hel-figur, med letthet kan skjøte dem sammen, noe vi anbefaler å gjøre. Hodet og halsens muskler som kan virke litt gnidrete og kompliserte, vil bli behandlet særskilt senere (se s. 107). Det samme gjelder hender og føtter (ses. 138 og 152). For øvrig blir hele figuren grundig behandlet under «Mus-kulaturens lagvise oppbygning» (se s. 120). For å unngå tekstforstyrrelser på sider med plansjer og tegninger vil det bli benyttet et tallsystem med linjemarkering til enkeltdeler. Dette for å bevare illustrasjonenes klarhet så godt som mulig. Tallsystemet er det samme gjennom hele boken. Bak i boken finnes en fullstendig nummerert liste over NORSKE OG LATINSKE NAVN – ANGITTE FESTEPUNKTER og VIRKSOMHET. De muskler som til enhver tid behandles, vil allikevel komme med i teksten, nummerert i kolonneform. Rene tall står for muskler; K foran tallet for knokler: K43 står for eksempel for bekkenet. Bare 43 står for pyramidemuskelen.

Hodets muskler

Vi deler hodets muskler i tre grupper: 1. skallelokkets, 2. ansiktets og 3. tyggemuskler. Bortsett fra tyggemusklene dreier det seg om små og kraftløse enkeltdeler. Ansiktets muskulatur er den mest interessante, ikke minst for portrettmalere. Ansiktet er som bekjent vårt indres speil, og stort sett er det dit blikket søker når vi lodder en persons sjelstilstand. Musklene er særlig konsentrert rundt øynene, nesen og munnen. Sammen med pannen kan disse musklene uttrykke så å si alle følelser, som smerte, tretthet, aggressivitet, forakt, blidhet, lidenskap, tvil, sorg, avsky, og mye mer. Dette blir behandlet senere (se s. 107).

Halsens muskler

Halsen forbinder hodet med kroppen og sørger for allsidige bevegelsesmuligheter gjennom et sinnrikt muskelsystem. Dermed kan hodet dreies, bøyes eller strekkes i så å si alle retninger. De 7 halsvirvlene tjener ved sin bevegelige leddsammenheng som en variabel og stø bevegelse-sakse. Foran virvelsøylen ligger viktige puste- og fordøyelsesorganer som nevnes på grunn av sine mange heftepunkter for halsmusklene. Umiddelbart foran halsvirvlene befinner spiserøret seg. Foran det igjen ligger luftrøret som ender i strupehodet. Over det sitter tungebenet, og imellom, på sidene av luftrøret, ligger skjoldbruskkjertelen. Tungebenet, som ikke er benfestet til kjeven, ligger på grensen mellom hodet og hals. Foreløpig tar vi bare med 31 DEN SKRÅ HALSMUSKEL som dominerer mesteparten av halsen fra nakken til brystbenet med sin langstrakte rektangulære form. Sett forfra tegner den halsens yttersider og markerer indre renner med en V-form fra øreregionene til halsgropen ved bryst-benets skaft. Den skrå halsmuskel kalles også for hodevenderen. De øvrige halsmuskler inndeler vi i TUNGEBENSMUSKLER, BRYST-BENTUNGEBENSMUSKLER, RIBBEHOLDERE og SKULDERBLAD-TUNGEBENSMUSKLER. Disse kommer vi tilbake til senere (se s. 120).

Bryst – buk – skulder – armer

Et raskt blikk på denne plansjen gir oss straks en følelse av det underliggende skjelett. I den anledning vil jeg anbefale følgende: På side 35 finner du skjelettet i nøyaktig samme stillingen og i samme målestokk. Legg et kalkerpapir over skjelettet og tegn det raskt av. Siden legger du dette over muskelplansjen, som vil tegne seg klart igjennom. På den måten vil du ikke bare oppleve grunnformens åpenbare dirigering av helheten, men også logikken i musklenes fester og virksomheter. Ful samtidig på din egen dynamiske kropp og identifiser deg med tegningen. Titt litt tilbake på side 83, under avsnittet «Tegn det modellen gjør*. Betrakt dette som et utvidet studium av deg selv. Det sies jo at alt det kunstneren skaper – uansett – er «selvportretter». En digresjon, kan du si – men meget nyttig. SKULDER, BRYST OG BUK som helhet består av en vertikal stolpe dannet av 42 RETTE BUKMUSKEL med 39 STORE BRYSTMUSKLER som horisontal tverrligger i korsform. I sentrum, i flukt med nese, hake, brystben til skrittet går 44 DEN HVITE LINJEN. Dette er en senestripe for feste av muskler et sted det ikke finnes knokler bak – fra brystbenets spiss til underlivsbenet. Fra sidene kommer 41 LATERALE SAGMUSKEL og 45 YTRE SKRÅ BUKMUSKEL. Sammen med bekken og brystkasse danner disse musklene et solid og bøyelig skjold til beskyttelse for kroppens livsviktige organer. Skulderpartiet gir med 51 DELTAMUSKELEN en myk, buet form som en epålett rundt hele armfestet. Rette bukmuskel er den kraftige rvggbøyer, mens de andre trekker, løfter, fører og bærer. Helt nederst ved underlivsbenet sitter 43 PYRAMIDE-MUSKELEN og strammer den hvite linjesenen. Bryst- og buksiden er kroppens bøyeside, mens ryggen er strekksiden.

Kroppens ryggside

Her er det heller ikke vanskelig å fornemme skjelettet bak musklene. Fra hodet til «hale» kan vi følge ryggsøylens midtakse, både ved tårntaggenes punkt markeringer og den markante ryggfuren. Rvggfuren dannes av de underliggende kraftige ryggstrekkere som vi skal komme tilbake til senere (s. 114). Brystkurvens form er klar. Likeledes de bevegelige skulderblad og bekkenets bakre tarmbensknuter som avgrensning på korsbensgropen.

Ryggens overflatemuskler

Disse består av to dominerende muskler, 47 BREDE RYGGMUSKEL og 46 KAPPEMUSKELEN. Brede ryggmuskel har utspring fra samtlige tårn-tagger fra hale- og oppover til sjette brystvirvel, bakre tredjedel av hofte-kammen og indre side av de tre nederste ribben. Den er festet til rennen øverst på overarmsbenets forside. Denne omfattende flate muskelen er variabel hva tykkelse angår. Tykkest er den fra de øverste festene og utover mot sidene. Nederst mot korsbenet der muskelfasciene fester seg til den tvnne muskelhuden, danner det seg en kant som er synlig gjennom huden sammen med underliggende rvggmuskel. Dette er en populær muskel i det militære. Den sørger blant annet for en spenstig «giv akt»-posisjon. Kappemuskelen dekker stort sett det som er igjen av ryggen. Som navnet tilsier, ligger den over skulderdelen med utspring helt opp i bakhode-benets nakkelinje og tårntaggene til samtlige hals- og brvstvirvler. Den er festet til skulderkammen og helt frem til kravebenet. Vfcd å trekke skulder-bladene bak- og utover og hodet bakover blir «giv akt»-posisjonen helt perfekt. Muskelen er meget tynn oven- og nedentil, midtdelen meget tykk. Deltamuskelen avrunder, som på brvstsiden, rvggens klesdrakt med en myk skulderform.

Kroppen fra siden

Bortsett fra den hvite linje med pyramidemuskelen vil vi finne deler av samtlige overflatemuskler fra rygg- og forside også i denne posisjonen. Det samme gjelder halsens muskler. Kroppssiden blir et møte mellom for-og bakside. Dette forteller om kroppens grunnform, sylinderen, som ikke har noen avgrensede sider i det hele tatt. Føl alltid anatomiplansjer som volum, som sylinderflater, som plastisk form. Overflatemuskulaturen: 31 SKRÅ HALSMUSKEL, 39 STORE BRYSTMUSKEL, 41 LATERALE SAGMUSKEL, 42 RETTE BUKMUSKEL, 45 YTRE SKRÅ BUKMUSKEL, 46 KAPPEMUSKELEN, 47 BREDE RYGGMUSKEL. (Alle nevnt ovenfor.)

Armene

Armens forside, som vist på denne plansjen, er også bøyesiden. Owr-armen er dominert av 57 TOHODETE ARMBØYER. Med utspring fra skulderregionen og feste i underarmen er den et typisk eksempel på bøying av leddet knokkel mot fast punkt (se ill. s. 135). Underarmens muskler steller stort sett med hånden og fingrenes funksjoner. Hele 19 mer eller mindre langstrakte muskler stiller sine enda lengre sener så å si til trengsel mot håndroten for ytterligere å spre dem i vifteform mot hånd og fingre. Foreløpig holder vi greie på de to gruppene bøyere på forsiden og strekkerc på baksiden. Noen overflatebøyere tar vi med. Parallelt med knoklene fra overarm-albueregionen til hånden har vi 62 RADIALE HÅNDBØYER. 63 LANGE HÅNDFLATEMUSKEL, 64 ULNARE HÅND-BØYER og 65 OVERFLATISKE FINGERBØYER. Den laterale siden avgrenses med 67 OVERARM-SPOLEBENSMUSKEL som dreier underarmen fra for- eller bakoverdreid stilling tilbake til hvilestilling. Bøyer i albuen (ill. s. 100).

Armenes bakside

OVERARMENS bakside domineres fullstendig av én muskel, 59 TRE-HODETE ARMSTREKKER. Det lange hodet har utspring fra skulderbladet, det indre og ytre hodet fra overarmsknoken. Hodene forener seg i en kraftig sene som fester seg til albueknoken. Den strekker armen i albueleddet. På UNDERARMENS bakside finner vi 4 overflatestrekkere, 70 FELLES FINGERSTREKKER, 71 LILLEFINGERSTREKKEREN, 72 ULNARE HÅNDSTREKKER og 60 ALBUESTRE.KKEREN. Alle har så å si utspring fra samme sted med sener i overarmsknoken ved albueleddet. Navnene forteller så vel om festepunkter som virksomhet. På den mediale siden ser vi bakre del av ulnare håndbøyer som virker på armens forside sammen med de andre bøyere. Mens bøyerne virker i håndflaten, opererer strekkerne på håndryggen.

Armenes inn- og utside

Ser vi på begge armsidene under ett, finner vi igjen deler av samtlige overflatemuskler vi møtte på for- og baksiden. 51 DELTAMUSKELEN og 60 ALBUESTREKKEREN ser vi på yttersiden. 63 LANGE HÅNDFLATE-MUSKEL, 64 ULNARE HÅNDBØYER og 65 OVERFLATISKE FINGER-BØYER ser vi på armens innerside. 57 TOHODETE ARMBØYER, 58 TRE-HODETE ARMSTREKKER, 62 RADIALE HÅNDBØYER, 67 OVERARM-SPOLEBENSMUSKELEN, 70 FELLES FINGERSTREKKER, 72 ULNARE HÅNDSTREKKER ser vi på begge sider. Dette forteller igjen om legemets grunnform, sylindere som ikke har skarpt avgrensede sider. Føl alltid anatomiplansjer som deler av en sylinder. (71 LILLF.FINGERSTREKKE-REN er ikke mulig å se fra disse vinklene.) (Alle nevnt ovenfor.)

Håndens muskler: side 138.

Lår, legg og bekken

For ordens skvld deler vi musklene i fire grupper: 1. hoftemuskler, 2. lår-muskler, 3. leggmuskler og 4. fotens muskler. Som nevnt blir foten behandlet særskilt senere (s. 152). I og med at kneleddet og albueleddet bøyer hver sin vei, finner vi strekkerne på benas forside og bøyerne på baksiden. På den mediale siden av låret finner vi også endel innover-førere som populært kalles ridemuskler. LÅRET FORFRA. 102 SKREDDERMUSKEIEN deler lårets forside i to med sitt utspring fra hoftekammens fremre spiss, skrått over låret til indre skinnebensknoke. På innsiden finner vi innoverførerne, på utsiden strekkgruppen. Innover førere: 103 KAMMUSKELEN, 104 LANGE INNOVERFØRER og 107 SLANKE LÅRMUSKEL. Strekkere: 98 RETTE LÅRMUSKEL, 99 YTRE BREDE LÅRMUSKEL og 100 INDRE BREDE LÅRMUSKEL. De samler seg til en fellessene, går over kneskjellet og fester seg til skinnebenstaggen. Sammen med den underliggende 102 MIDTRE BREDE LÅRMUSKEL danner disse lårstrek-kerne legemets største sammenhengende muskelmasse, også kalt FIR-HODETE LÅRSTREKKER. Fra litt nedenfor midten av lårets laterale 91 TARMBENSKINNEBENSDRAGET stråler vifteformet ut et smalere fasciebånd skrått buet over nederste del av lårstrekkerne, langs mediale side av kneleddet og fester seg i skinnebenstaggen. Dette båndet, som sørger for å holde lårstrekkerne sammen over kneet, danner en knefold og syns tydelig gjennom huden med sin nedre rand, særlig hvis kneet er strukket og musklene befinner seg i hvilestilling. LEGGEN. På grunn av skinnebenets fremskutte plass rett under huden på forsiden, spolebenets tilbaketrukne plassering på den laterale siden og de brede muskelmassene på baksiden, vil leggens tverrside på det bredeste få en trekantform med toppunkt mot oss. På den måten vil vi kunne se de fleste muskler eller deler av dem fra forsiden. Vi deler leggens muskler i to grupper: 1. En fremre gruppe med 5 muskler som strekker seg med lengdeakse parallelt med skinnebenet på dets laterale side. 2. En bakre gruppe med 5 muskler på skinnebenets mediale og bakre side. LEGGEN FORFRA. Langs skinnebenet fra kneleddet til fotroten går 108 FREMRE SKINNEBENSMUSKEL. Parallelt utenfor den strekker 109 LANGE TÅSTREKKER sin endesene til de 4 små tær. Mellom disse to igjen kommer 111 LANGE STORTÅSTREKKER fra midten av legg-benet og følger som navnet sier med til stortåen. Fra leggbenet kommer også 112 LANGE LEGGBENSMUSKEL og 113 KORTE LEGGBENS-MUSKEL. Begge ender i hvert sitt niellomfotsben.

Lår, legg og bekken bakfra

BEKKENET. 89 STORE SETEMUSKEL dekker mesteparten av bekkenets bakre del. Med sitt utspring i bekkenets øvre, bakre hjørne, korsbenet og de øvre halevirvler og feste til lårbensknoken og litt nedover lårbenet, har denne tykke muskelen en sentral og omfattende utbredelse. Den har også et meget allsidig virkefelt. Den forer lårets og kroppens ryggflater mot hverandre, fører låret bakover, dreier det utover og løfter det. Den er meget virksom under løp, sprang, klatring, når man reiser seg og bærer tungt. Deler av 90 MELLOMSTE SETEMUSKEL blir dekket av store sete-muskel. LÅRBENETS BAKSIDE. Denne delen beherskes av en bøyergruppe. Disse musklenes viktigste oppgave er å bøye leggen mot låret. Gruppen består av 3 kraftige muskler, med omtrent samme utspring i bekkenets sittebensknute og fester i skinnebenets leddknoke, eller til leggbenshodet. Over den underliggende 94 FLATSENETE LÅRMUSKEL ligger de to meget tydelige 93 TOHODETE KNEBØYER og 95 HALVSENET LÅRMUSKEL. Senene som ligger på hver side av kneleddet danner KNE-HASEN bak. De sees bare ved bøying av kne. LEGGENS BAKSIDE. Den dannes i sin helhet av en underliggende 115 FLYNDREMUSKELEN og den dominerende overliggende 114 TOHODETE TYKKLEGGSMUSKEL. Begge disse musklene smelter sammen til den meget kraftige 114a AKILLESSENEN som fra midt på leggen smalner av nedover til hælknokens nedre halvdel. De to musklene kalles også under ett for trehodet tykkleggsmuskel. De bøyer kneleddet, løfter hælen til «tå hev» og løfter indre fotrand. BENAS INN- OG UTSIDE. 103 KAMMUSKELEN, 104 LANGE INN-OVERFØRER og 111 LANGE STORTÅSTREKKER kommer ikke til syne på disse to plansjene. De 16 andre overflatemusklene fra benas for- og bakside har vi her, enten på begge sider eller på en av dem. 89 STORE SETEMUSKEL, 91 TARMBEN-SKINNEBENSDRAGET, 93 TOHODETE KNEBØYER, 94 FLATSENETE LÅRMUSKEL, 95 HALVSENETE LÅRMUSKEL, 98 RETTE LÅRMUSKEL, 99 YTRE BREDE LÅRMUSKEL, 100 INDRE BREDE LÅRMUSKEL, 102 SKREDDERMUSKELEN, 107 SLANKE LÅRMUSKEL, 109 LANGE TÅSTREKKER, 112 LANGE LEGG-BENSMUSKEL, 113 KORTE LEGGBENSMUSKEL, 114 TOHODETE TYKKLEGGSMUSKEL, 114a AKILLESSENEN, 115 FLYNDREMUSKELEN. (Alle disse er beskrevet ovenfor.) Ønsker du mer inngående beskrivelse av musklene, latinske navn eller virksomhet, har du alt bak i boken. Slå opp på nummer eller norske navn. Det hele er ordnet etter legemsdeler.

Fotens muskler: side 152.

Nummerert liste til plansjene under

1 Øyets ringmuskel 71 Lillefingerstrekkeren
6 Nesemuskelen 72 Ulnare håndstrekker
14 Munnens snøremuskel 74 Lange tommelspriker
17 Hakemuskelen 75 Korte tommelspriker
18 Store tyggemuskel 76 Lange tommelstrekker
19 Tinningmuskelen 77 Pekefingerstrekkeren
21 Pannemuskelen 89 Store setemuskel
22 Underhudsfascien 90 Mellomste sete­muskel
31 Den skrå halsmuskel 91 Tarmben-skinnebensdraget
37 Bakre ribbeholder 92 Lårfasciespenneren
38 Skulderbladløfteren 93 Tohodete knebøyer
39 Store brystmuskel 94 Flatsenete lårmuskel
40 Lille brystmuskel 95 Halvsenete lårmuskel
41 Ytre sagmuskel 96 Store lendemuskel
42 Rette bukmuskel 97 Tarmbensmuskel
43 Pyramidemuskelen 98 Rette lårmuskel
44 Den hvite linjen 99 Ytre brede lår­muskel
45 Ytre skrå bukmuskel 100 Indre brede lårmuskel
46 Kappemuskelen 102 Skreddermuskelen
47 Brede ryggmuskel 103 Kammuskelen
49 Remmuskelen 104 Lange innoverfører
50 Store ryggstrekker 106 Store innoverfører
51 Deltamuskelen 107 Slanke lårmuskel
53 Nedre skulderkammuskel 108 Fremre skinnebensmuskel
54 Lille runde akselmuskel 109 Lange tåstrekker
55 Store runde akselmuskel 111 Lange stortåstrekker
57 Tohodete armbøyer 112 Lange leggbensmuskel
58 Dype armbøyer 113 Korte leggbensmuskel
59 Trehodete armstrekker 114 Tohodete tykkleggsmuskel
60 Albuestrekkeren 114a Akillessenen
61 Runde innoverdreier 115 Flyndremuskelen
62 Radiale håndbøyer 117 Lange tåbøyer
63 Lange håndflate muskel 118 Bakre skinnebensmuskel
64 Ulnare håndbøyer 119 Lange stortåbøyer
65 Overflatiske fingerbøyer
66 Lange tommelfingerbøyer
67 Overarm-spolebensmuskel
68 Lange radiale åndstrekker
69 Korte radiale håndstrekker
70 Felles fingerstrekker



Plansjer

























Mer om hodets muskler

Som tidligere nevnt (s. 92) deler vi hodemusklene i tre grupper: 1. Skallelokkets muskler 2. Ansiktets muskler 3. Tyggemusklene

Skallelokkets muskler

Dette er PANNEMUSKELEN – BAKHODEMUSKELEN – ØRE-MUSKLENE. Alle disse musklene ligger i overflaten, nær knyttet til hodehuden, som igjen dekker hele skallelokket. Mellom panne- og bakhodemuskelen går den kraftige UNDERHUDSFASCIEN (GALEA) som kan betraktes som seneforbindelse mellom dem. En lignende fasciehud dekker tinning-sidene, TINN1NGFASCIEN, som forener øremusklene med galea. Panne-muskelen. Utspring: huden over øyebrynsbuen. Feste: går over i galea. Virksomhet: spenner hodehuden, tverrynker pannen og løfter øyebrynene. Holder øyespalten åpen og uttrykker forbauselse. Bakhodemuske-len. Utspring: fra bakhodebenet og tinningbenet. Feste: går over i galea. Virksomhet: trekker galea bakover og glatter pannehuden. Øremusklene. Består av 3 muskler. En fremre, en bakre og en øvre ordnet i halv stjerneform radiært rundt øret. Utspring: omkring det ytre øret. Feste: til ørebrusken. Virksomhet: den fremre trekker øret fremover. Den bakre trekker bakover og den øvre oppover.

Ansiktets muskler

Dette er ØYELOKKSPALTENS MUSKLER – NESENS MUSKLER -MUNNENS MUSKLER. Øyelokkspaltens muskler er ØYEBRYNSRYNKEREN og ØYETS RING-MUSKEL. Øyebrynstynkerett. Utspring: på innsiden av øyebrynsbuen ved neseroten. Feste: vifteformet opp- og utover til pannehuden. Virksomhet: trekker øyebrynene sammen og uttrykker smerte. Øyets ring-muskel. Tynn muskel som dekker overstående. To deler: ØYEHULE-DELEN og ØYELOKKDELEN. Utspring: fra indre øyehulevegg og indre øyelokkbånd. Feste: forbundet med nabomuskler. Øyelokkdelen utgjør den sentrale sonen. Virksomhet: øyehuledelen fremkaller lett rynking, strammer pannehuden og trekker øyebrynet ned. Uttrykker oppmerksomhet. Øyelokkdelen lukker øyet.

Nesens muskler

Dette er NESEBORMUSKEL – NESEVINGESENKER – NESEMUSKEL – NESEVINGEMUSKEL. Neserotmuskel. Utspring: fra neseryggen. Feste: i pannehuden. Virksomhet: trekker pannehuden ned og rynker neseroten. Viser et aggressivt uttrykk. Nesevingesenkeren. Utspring: fra overkjeven. Feste: nesevingens hud og nesebortes sidevegg. Virksomhet: senker nesespissen og trekker neseborene sammen. Gir stemmen –nasallyd». Nese muskelen. Utspring: fra overkjeven. Feste: i neserotens vev og neseryggens sidevev. Virksomhet: senker nesevingen og trekker neseborene sammen. Trekker neseryggen oppover. Danner rynker på sidene. -Griner på nesen.» Nesevinge-muskelen. Utspring: fra overkjeven. Feste: nesevingen, som den gir fylde. Virksomhet: utvider og trekker neseborene sammen.

Munnens muskler

Dette er MUNNVIKLØFTEREN – OVERLEPPELØFTEREN – SMILE-MUSKELEN – LILLE og STORE KINNBENSMUSKEL – MUNNENS SNØREMUSKEL (ringmuskel) – ØVRE og NEDRE MUNNSPISSER -KINNMUSKELEN – UNDERLEPPESENKEREN – TREKANTETE MUNNMUSKEL – HAKEMUSKELEN. Munnvikløfteren. Utspring: fra overkjevebenet under øyehullet. Feste: til munnviken og overleppen. Virksomhet: trekker munnviken opp og litt innover. Overleppelofteren. Utspring: tre hoder fra overkjevens pannedel, øyehulen og kinnbenet. Feste: til huden ved nesevingen og fremover overleppen. Virksomhet: løfter nesevingen og overleppen. Kan uttrykke forakt. Smilemuskelen. Utspring: fra kinnfascien. Feste: til munnviken. Virksomhet: trekker munnviken utover. Danner smilehull. Lille- og store kinnbensmuskel. Utspring: fra bakre del av kinnbenet. Feste: til munnviken og overleppens hud. Virksomhet: lille muskel trekker munnviken nedover «gråtemuskei». Store muskel trekker munnviken oppover -«lattermuskel». Munnens stiøremuskel. Denne muskelen ligger som en ring rundt munnhulen og gir leppene fylde. Muskelen er bundet sammen av selvstendige og kryssende fascier fra nabomusklene. Virksomhet: Om de indre og ytre fascier samarbeider under ett, er det så å si ingen grenser for hva munnen kan frembringe av grimaser og følelsesmessige uttrykk. Alt fra munter plystretone, latter og ømhet til tvil, aggressivitet og dyster lidenskap. Munnens snøremuske! er sjelens talerør for mer enn ord. Øvre og nedre munnspisser. Utspring: fra over- og underkjeve ved feste for laterale fortenner. Feste: slutter seg sammen med snøremuskelens fibre. Virksomhet: spisser munnen. Kinnmuskelen. Utspring: fra over- og underkjevens bakre deler. Feste: Ved munnvikene går den over i snøremuskelen. Danner munnhulens sidevegger. Virksomhet: presser luft ut av munnen med oppblåste kinn. Fører munnvikene fra hverandre og presser sammen og forlenger leppene. (Vel-trimmet hos orkesterets blåsere.) Underieppesenkeren. Utspring: fra underkjevens ytre skjeve linje. Feste: hele underleppen. Virksomhet: trekker underleppen ned- og utover. Trekantete munnmuskel. Utspring: underkjevens forside, nedre rand. Feste: munnviken. Virksomhet: trekker munnvikene ned og ut. Underleppen skyves litt frem. Kan avspeile både sorg og avsky. Hakemuskeleti. Utspring: fra underkjevens tanndel. Feste: til hakehuden. Virksomhet: løfter hakehuden og underleppen. Ettertenksom, grunnende.

Tyggemusklene

Dette er DEN STORE TYGGEMUSKEL – TINNINGMUSKELEN.

Egentlig har vi fire underkjevemuskler, to indre og to ytre. Da de indre er dekket av underkjevens grener, har de liten interesse for oss. Den store tygge muskel. Utspring: fra nedre rand av kinnbuen. Feste: til underkjeve-vinkelen. Virksomhet: lukker munnen. Denne korte, firkantete og fyldige muskel dekker hele bakre del av ansiktet. Ved underkjevens bevegelser er muskelens konturer godt synlige. Ttnningmuskelen. Utspring: fra hele tinninggropen og nedre tinninglinje. Feste: Muskelfibrene løper sammen til en kraftig sene som fester seg til nebbtaggen. Virksomhet: løfter underkjeven opp og drar den bakover til leddgropen. Dette er den kraftigste tyggemuskelen. Dekkes av øremusklene.

Nummererte lister over knoklene til plansjene under


Hodets knokler

K3 Øvre tinninglinje K12 Underkjevevinkelen
K4 Nedre tinninglinje K13 Leddtappen
K5 Hodets griffeltagg K14 Nebbtaggen
K6 Øreknuten K16 Kinnbuen
K8 Bakhodebenet

Hodets muskler

1 Øyets ringmuskel 14 Munnens snøremuskel
2 Øyelokkdeleren 15 Øvre og nedre munnspisser
3 Øyebrynsrynkeren 16 Kinnmuskelen
4 Neserotmuskelen 17 Hakemuskelen
5 Nesevingesenkeren 18 Store tyggemuskel
6 Nesemu skeien 19 Tinningmuskelen
7 Nesevingemuskelen 20 Tinningfascien
8 Trekantete munnmuskel 21 Pannemuskelen
9 Smilemuskelen 22 Underhudsfascien
10 Store og lille munnmuskel 23 Bakhodemuskelen
11 Overleppeløfteren 24 Fremre øremuskel
12 Underleppesenkeren 25 Øvre øremuskel
13 Munnvikløfteren 26 Bakre øremuskel


Plansjer



Hodets referansepunkter og enkeltdeler

Vi har tidligere behandlet hodeskallens referansepunkter (s. 73) og noterte oss følgende: issen og bakhodebenet, forsiden av tinningen, kinnbuen, overkant av øyehulen, neseryggen, kinnbenet og deler av underkjeven. På ill. s. 113A ser vi skisser av skallen og portrett i 3-‘4 profil med angitte referansepunkter. I gruppen B ser vi øverst et forenklet ansikt rett forfra. Loddrett på midtaksen har vi lagt inn tverrakser gjennom overkant av øyehulen og underkant av kinnbenet. Generelt kan vi si at disse to aksene deler hodets forside i tre like store deler: Panne, øre-, nese-, øyedel og hake-munndel. Det er meget viktig å merke seg den midtre delen som tydelig plasserer vitale ting som øre, nese og øyne i forhold til kinnben. Munnens nederste rand ligger omtrent midt mellom hakespiss og nesetipp, og hårfestet omtrent midt på pannen. (Dette varierer individuelt.) Nedenfor ser vi samme oppbygning sett i 3/4 profiler, det høyre litt ovenfra. Forholdene sees i forkortning. Fig. C viser referansepunkter bakfra, mens D er en viderebehandling av en face-portrett med skrå høydeakse. Selvfølgelig er ikke alle fjes like. Skal man gå ut fra folkelig karakteristikk av ansikter finnes det både «hestehuer og månefjes», «kattefjes og dype tallerkner», så ta noen stikkprøver først. Ovennevnte inndeling vil stort sett ligge nær opp til de faktiske forhold.


Nesen

Den øverste delen av nesebena går direkte over i pannebenet, hvor det vanligvis dannes en liten fordypning. Denne varierer, og kan i visse tilfeller mer eller mindre mangle (<-gresk nese», en form skapt av antikkens billedhuggere). Nesens nederste del står fritt, bøyer seg regelmessig inn mot overkjeven med et NESEBOR på hver side, som igjen er beskyttet av hver sin NESEVINGE. Disse er skilt fra NESEVEGGENE og kinnfla-tene av en smal fure. Neseborene er skilt fra hverandre av en innvendig SKILLEVEGG, er bredest innerst og smalner utover mot NESETIPPEN. De ligger ikke horisontalt, men skrår oppover og utover fra skilleveggen. De sees som ovaler i profil, mens skilleveggen forbindes med NESE-MUNNRENNEN. Nesetippen er vanligvis regelmessig avrundet. Undertiden kan man tydelig se forskjellige flater dannet av BRUSKPLATER som danner seg i nesevingenes hud og gir nesen sin spesielle form. Møtet mellom disse bruskplatene kan ofte sees som en smal fure som langsetter deler nese-tippens bue i to. NESERYGGEN kan være smal eller bred, buet, rett eller flattrykt, og har gjerne visse fortykninger der bruskplatene er vokst sammen med nesebena. På ill. s. 114 ser vi øverst (gruppe A) utsnitt av kraniet med neseben og skillevegg. På venstre side en forenklet oppbygning av nesen rett forfra, med neserygg, nesevegger, nesevinger, nesebor og nesemunnrennen, til høyre sett nedenfra og ovenfra. Merk bruskplatene i neseveggene. Gruppen B viser det samme i 3/4 profil og gruppe C i ren profil. Legg merke til bruskplatene som er tegnet inn øverst til høyre.


Munn

Munnen er som bekjent begrenset av to lepper som buer seg over tann-rekkenes konvekse form. De fungerer som to lokk. Når vi lukker munnen er det bare jekslene som står på hverandre. Normalt vil overtennene legge seg utenfor undertennene som skjærene i en saks. Mangler ten-nene vil leppene synke inn i munnen og bli smale (som hos enkelte gamle mennesker). Merk igjen hvor viktig det er ved formgivning å vite hva som ligger under. Tannstillingen sørger for at overleppen gjerne skyter frem foran underleppen sett i profil. Leppene møtes normalt midt på overtennene ved lukket munn. Overleppens øvre rand danner ved nesemunnrennen en bue nedad som gir leppebuen en rytmisk, eggende form. Den nedgående midtbuen forplanter seg til overleppens nedre rand til en ny bue, som igjen danner en liten fordypning i underleppen ved lukket munn. Leppene som er dannet av hudfolder, er fast knyttet til munnens ring-muskelsysteni. De er ikke det minst besungne karakterutslag ved den menneskelige fysiognomi. Studer dem nøye og føl mykhet og varme. Eller iskald forakt. De uttrykker så mangt, og formmessig er de aldri likegyldige. På ill. s. 116 øverst ser vi munnen satt inn i muskelsammenheng med nese og nesemunnrenne. For øvrig en face, profil og i 3/4 positurer. Kommentarer skulle være unødvendig.


Øret

Den synlige del av øret er festet der skallelokket, ansiktet og halsen møtes. I prinsippet er det bygd og fungerer som en trakt (hørerør). Formen som helhet er oval, med den bredeste del øverst. Ytterranden er omgitt av en oppbrettet bruskfold som kalles LISTEN. Den ender nedentil i en fortykket hudfold, ØREFLIPPEN, som henger fritt fra festet i kinn-huden. Ved inngangen til ørehullet ligger en tydelig grop som danner en kul på ørets bakside: MUSLINGGROPEN. Den fungerer som øregangens «forgård», innerst beskyttet av en brusklapp som kalles ØREHJØRNET. Skilt fra ytterrandens list med en båtformet fure strekker en bred og meget dominerende høydekam seg fra ørets topp til flippen og fyller det som måtte være igjen av plass i svingende rytmer: MOTLISTEN. Nederst ved flippen danner den det såkalte MOTHJØRNET som en ytterligere sikring for ørekanalen. Til kinnsiden etterlater motlisten seg ytterligere to tydelige groper. Ørets form enten det gjelder helhet eller detaljer er meget variabel. Det er heller ikke oppsiktsvekkende om man har to forskjellige ører (ett fra hver familie). Prinsippet er imidlertid det samme. Det er heller ikke meningen å lage oppskrifter her, men peke på den grunnleggende oppbygning. Det er godt å vite hva man tegner. På ill. s. 119 er skissert en del forskjellige ører sett i forskjellige vinkler.


Øyet

Øyehulen er dannet av et møte mellom panneben, kinnben og et frem-spring fra overkjeven. Ytre rand er et tilnærmet rektangel som igjen danner grunnrisset for øyehulens pyramideform innover i skallen. Åpningen ligger litt skrått innover og nedover fra neseroten. Øvre rand er mest fremspringende. Det kulerunde ØYEPLET ligger godt beskyttet i øyehulen, og det lille vi ser av det i øyespalten, er den mindre «kuleskalk» som stikker seg litt frem fra ØYEEPLET og danner IRIS, som igjen omkretser PUPILLEN. På sidene stikker litt av øyeeplets hvite frem. Denne fremre del er beskyttet av to ØYELOKK, et øvre og et nedre. Det øvre dekker mesteparten av et lukket øye, det nedre hever seg bare lite. Huden på øvre lokk er sterkt foldet, og sterkere buet enn det nedre. Over øvre lokk ser vi en dyp fure, meget markant ved neseroten og avtagende mot siden. Den finnes på undre lokk også. men mer ubestemt og variabel. Øyespalten danner på hver side en ØYEVINKEL. De er meget forskjellige. Den indre vinkel (ved neseroten) danner en åpen sløyfe som avslører en liten rød kjøttflekk som står i forbindelse med TÅREKANALEN. I ytre vinkel (mot kinnbenet) overlapper øvre lokk det nedre. De beskyttende ØYEVIPPENE i ytre rand av begge lokkene er også meget lenger oppe enn nede. På ill. s. 119 ser vi enkle skisser av øyeregioner. Øverst øyeeplets plassering i kraniet. Merk formvariantene i øvre og nedre øyelokk i forhold til hverandre. Mens det øvres buetoppunkt stort sett ligger nær neseroten, er det omvendt for nedre. Her som ellers finnes selvsagt uendeligheter med varianter. Tenk bare på alle de folkelige skildringer du har hørt når det gjelder å beskrive medmenneskers øyne. En ting er iallfall sikkert: Det finnes ikke mandeløyne.

MUSKULATURENS LAGVISE OPPBYGNING

Som tidligere nevnt (s. 86), er muskulaturen bygd opp lagvis. Skjematisk kan vi regne med tre lag: 1. INDRE MUSKLER. 2. MELLOMLIGGENDE MUSKLER og 3. OVERLIGGENDE MUSKLER. Musklene går imidlertid sjelden helt i samme retning. De kan til og med krysse hverandre. Det beror på utspring, feste og virksomhet. Ofte trenger en indre muskel seg mellom utenforliggende, slik at deler av den markerer seg på yttersiden. Disse er tidligere tatt med i tekst og plansje under overflateanatomi. De indre musklene vil selvsagt mer eller mindre være med på å forme overflatemusklene, som i flere tilfeller nok er dekkende, men svært tynne i forhold til underliggende. Når vi snakkerom overflateanatomi, så er det selvsagt ut fra de former vi møter overflatisk hos modellen. Det er alltid viktig å føle kontakt med det som ligger under. Om ikke annet, så nærer det fantasien ut fra den enestående mangfoldighet musklene i sitt samarbeid utretter samtidig på en brøkdel av et impuls-sekund. Impulsene skjer så raskt at det er unødvendig å kopiere modellens stillstand. Det gir liv om man får med bevegelsen like før eller like etter det som er der. På den måten vinner vi faktisk en dimensjon – tiden. Alle muskler som behandles i tekst og plansje er i slutten av tekstavsnittet forsynt med norske navn og tilsvarende nummer, som også finnes i sin helhet bak i boken, sammen med fyldige opplysninger om latinske navn, fester og virksomhet. Dette gjelder også knoklenes norske og latinske navn og nummer (s. 168).

Mer om halsens muskler

1. Indre muskler. Endel av disse følger stort sett halsvirvlene parallelt og har ingen innflytelse på overflateformen. FREMRE, MIDTRE og BAKRE RIBBEI lOLDER, som har utspring i halsvirvlene og feste i første og annet ribben på brystsiden, bidrar til å stramme halsens nedre del. 2. Mellomliggende muskler TOBUKETE UNDERKJEVEMUSKEL -GR1FFEI.-TUNGEBENSMUSKELEN – KJEVE-TUNGEBENSMUSKELEN – BRYSTBEN-TUNGEBENSMUSKELEN – SKULDERBLAD-TUNGE-BENSMUSKELEN – BRYSTBEN-SKJOLDBRUSKMUSKELEN. Disse musklene kommer i første rekke luftveis- og fordøyelsesorganene til gode (s. 92). De deles i øvre (de tre første) og nedre (de tre neste). 3. Overliggende muskler. SKRÅ HALSMUSKF.L – HALSENS MUDMUS-KEL. Den første er den mest dominerende halsmuskelen. Hudmuskelen er meget tynn og påvirker underliggende former uvesentlig. (Bakre halsmuskler behandles sammen med rygg-nakke s. 127.)

De tre ribbeholdere

Fremre ribbeholder. Utspring: tredje til sjette halsvirvel. Feste: første ribbes fremre overkant. Virksomhet: hever første ribbe (pustemuskel). Bøyer hodet til siden. Midtre ribbeholder. Utspring: seks til sju fliker fra halsvirv-lenes tverrtagger. Feste: første ribbe bak overstående. Virksomhet: samme som over. Bakre ribbeholder. Utspring: fra de tre nederste halsvirv-ler. Feste: til annen ribbes øvre rand. Virksomhet: samme som over. SKULDERBLADLØFTLREN. På en måte både hals- og nakkemuskel. Utspring: fra de fire første halsvirvlene. Feste: skrått ned- og bakover til skulderbladets mediale hjørne. Virksomhet: løfter skulderbladet.

Tungebensmusklene (tre øvre og tre nedre)

Tobuket underkjevemuskel. Utspring: bakre hodet fra øreknuten, fremste fra underkjevens hakespiss. Feste: midtsenen festet til tungebenet. Virksomhet: trekker underkjeven ned og tungebenet opp. I Jjelper til ved tygging. Griffel-tungebensmuskei. Utspring: fra griffeltaggen. Feste: til tunge-benets hode. Virksomhet: trekker tungebenet opp og bakover. Virksom under svelging. Kjevetungebensmuskel. Utspring: fra innsiden av kjeve-benet. Feste: til senestriper i midtlinjen og til tungebenet. Virksomhet: danner bunnen i munnhulen. Hever tungebenet og tungen og trekker underkjeven ned. Brystben-tungebensmuskel. Utspring: fra brystbenets bakside og kravebensleddet. Feste: tungebenet. Strupehodet er synlig mellom musklene. Virksomhet: trekker tungebenet nedover. Skulderblad-tungebensmuskel. Utspring: øvre rand av skulderbladet. Feste: tungebe-nets indre rand. Virksomhet: spenner midtre halsfascier og drar tungebenet nedover. Brystben-skjoldbruskmuskel. Utspring: baksiden av brystbenet. Feste: til skjoldbrusken. Virksomhet: drar skjoldbrusken nedover.

De to overliggende halsmuskler

Skrå halsmuskel. (Hodevenderen.) Denne muskelen dominerer store deler av halsens forside og sider med sin rektangulære, langstrakte form. Sett forfra tegner den halsens yttersider og markerer med sine indre render en V-form fra øreregionene til halsgropen ved brystbenets topp. Utspring: fra øreknuten og øvre nakkelinje. Feste: deler seg i to, fremste del til brystbenets skaft med en rund sene, den andre delen til oversiden av kravebenet med flat sene. Virksomhet: begge siders muskler trekker hodet frem og ned. Boyer hodet opp. og bakover. Dreier hodet til begge sider, og holder hodestillingen stabil. Muskelen syns godt gjennom huden i hele sin utbredelse. Halsens hudmuskel. Denne meget tynne muskelflaten dekker det meste av halsens forside i en utstrekning fra haken til brystet, over skulderen til kappemuskelen på ryggen. Utspring: fra underkjeveranden med fiber fra underansiktet. Feste: over siden og forsiden av halsen, over kravebenet og øverste del av store brystmuskel, deltamuskelen til hudfascier på ryggsiden. Virksomhet: løfter halshuden. Trekker underleppen nedover. Drar underkjeven ned.

Nummererte lister over musklene til plansjene under

 Halsens muskler

27 Halsens hudmuskel 33 Skulderblad- tungebensmuskel
28 Tobuket underkjevemuskel 34 Brystben-skjoldbruskmuskelen
29 Griffeltungebensmuskel 35 Fremre ribbeholder
30 Kjeve-tungebensmuskel 36 Midtre ribbeholder
31 Den skrå halsmuskel 37 Bakre ribbeholder
32 Brystben-tungebens- muskel 38 Skulderbladløfteren

Plansjer






Bryst- buk- og skuldermuskler

Underliggende muskler. Hele brystkurven er tettet igjen av MELLOM-RIBBEMUSKLER. De er festet slik at de mest minner om kurvfletting. De tjener i første rekke åndedrettet. Da de har liten betydning for overflate-formen, blir de ikke videre omtalt her.

Mellom- og overliggende muskler

Dette er STORE BRYSTMUSKEL – LILLE BRYSTMUSKEL – DELTAMU-SKELEN – YTRE SAGMUSKEL – RETTE BUKMUSKEL – PYRA-M1DEMUSKELEN – YTRE SKRÅ BUKMUSKEL. Bortsett fra skulderens deltamuskel spiller de andre musklene både mellomliggende og overliggende roller da bare deler av dem er overlappet. Et unntak er lille brystmuskel, som i sin helhet dekkes av store bryst-muskel. Den dekker også øverste del av laterale sagmuskel og toppen av rette bukmuskel. Selv blir dens laterale del dekket av deltamuskelen.

Nakke- rygg- og skulderbladmuskler

Dette er BREDE RYGGMUSKEL – KAPPEMUSKELEN – DE DYPE RYGGMUSKLENE (ikke registrert) – NEDRE SMÅ SAGMUSKLER (ikke registrert) – ROMBEMUSKELEN REMMUSKELEN – SKULDERBLAD-LØFTEREN – STORE RYGGSTREKKER – ØVRE SKULDERKAMMU-SKEL – NEDRE SKULDERKAMMUSKEL – LILLE RUNDE AKSELMU-SKEL – STORE RUNDE AKSELMUSKEL. Underliggende muskler (s. 130 A). Her ligger dype rvggmuskel som består av ryggsøylens MELLOMKNOKKELMUSKLER. Mellomliggende muskler (s. 130 B). Nakken har fått skulderbladløfter, krysset av overliggende remmuskel. Mellom skulderbladene ligger rom-bemusklene og nedover mot bukvirvlene de nedre små sagmusklene. De dype ryggmuskler er dekket av store ryggstrekker. De fire skulderbladmusklene (s. Bl A) er festet direkte på knokkelen, over og under skulderkammen. Det dreier seg om øvre og nedre skulder-kammuskel og lille og store runde akselmuskel. Overliggende muskler (s. 131 B-C-D). Deltamuskelen som er omtalt ovenfor, dekker skulderen, mens kappemuskelen og brede ryggmuskel «pakker inn» mesteparten av nakke og rygg. I trekanten som dannes under skulderkammen ved møtet mellom de tre overflatemusklene, finner vi deler av de tre nederste skulderbladmusklene udekket. De synes godt gjennom huden ved bevegelser og er verdt å merke seg.

Nummerert liste over musklene til plansjene under

38 Skulderbladløfteren 48 Rombemuskelen
39 Store brystmuskel 49 Remmuskelen
40 Lille brystmuskel 50 Store ryggstrekker
41 Ytre sagmuskel 51 Deltamuskelen
42 Rette bukmuskel 52 Øvre skulderkammuskel
43 Pyramidemuskelen 53 Nedre skulderkammuskel
45 Ytre skrå bukmuskel 54 Lille runde aksel muskel
46 Kappemuskelen 55 Store runde akselmuskel
47 Brede ryggmuskel


Plansjer


 





Overarmens og underarmens muskler

Overarmen sett forfra (s. 135 A-B-C). To underliggende og en overliggende muskel: RAVNEBENSMUSKELEN – DYPE ARMBØYER – TOHODETE ARMBØYER. Underliggende: (fig. B). Dype armbøver dekker litt av ravnebensmuske-lens nederste del. Overliggende: (fig. C). Tohodete armbøver dekker mesteparten av de underliggende. Underarmen sett forfra (s. 135 D-E-F). LANGE TOMMELFINGER-BØYER – OVERFLATISKE FINGERBØYER – RUNDE INNOVERDREIER RAD1ALE HÅNDBØYER – LANGE HÅNDFLATEMUSKEL -ULNARF. HÅNDBØYER. Underliggende: (Fig. D). Vi ser lange tommelfingerbøyer og dype fingerbøyer (ikke registrert). Mellomliggende: (fig. E). Overflatiske fingerbøyer dekker foregående. Overliggende: (fig. F). Runde innoverdreier, radiale håndbøyer, lange håndflatemuskel og ulnare håndbøyer overlapper det hele. Fig. A viser hele armens forside i sammenheng. I tillegg ser vi deltamuskelens forside, litt av trehodete armstrekker, overarmspolebensmuskelen og litt av overflatiske fingerbøyers senefeste. Overarmen sett bakfra (s. 136 A-B-C). En stor muskel. TREHODETE ARMSTREKKER. På fig. A ser vi indre og ytre hode med det lange hodet kuttet. Fig. B viser hele muskelen. Underarmen sett bakfra (s. 136 D-E). LANGE TOMMELSPRIKER -KORTE TOMMELSTREKKER – LANGE TOMMELSTREKKER – PEKE-F1NGERSTREKKEREN – ALBUESTREKKEREN – FELLES FINGER-STREKKER – LILLEFINGERSTREKKEREN – ULNARE HÅND-STREKKER. Disse strekkerne ligger i to sjikt med fire i hvert. Underliggende: (fig. D). Pekefingerstrekkeren og de tre tommelmusk-lene har alle en parallell skråvinkel fra underarmens langsgående akse i retning håndens tommelside. Overliggende: (fig. E). Sammen med albuestrekkeren dekker de tre langsgående finger- og håndstrekkere det meste av de underliggende. Fig. C viser hele armens bakside i sammenheng. Underarmens inn- Og utauerdreiing (s. 137 A-B). Under avsnittet om armens og håndens ledd (s. 47, ill. s. 53) behandlet vi albue- og spolebenets knokkeldreiing en halv gang rundt sin egen akse. dirigert ut fra håndleddet. Her ser vi muskelmekanismen. Korte utoverdreier vrir spolebenet fra kroppen, mens runde innoverdreier henter det tilbake i kryss med albuebenet (fig. A). For øvrig ser vi dreiingen fra overflaten (fig. B).

Nummerert liste over musklene til plansjene under

51 Deltamuskelen 67 Overarm- spolebensmuskel
56 Ravnenebbsmuskelen 68 Lange radiale håndstrekker
57 Tohodete armbøyer 69 Korte radiale håndstrekker
58 Dype armbøyer 70 Felles fingerstrekker
59 Trehodet armstrekker 71 Lillefingerstrekkeren
60 Albueslrekkeren 72 Ulnare håndstrekker
61 Runde innoverdreier 73 Korte utoverdreier
62 Radiale håndbøyer 74 Lange tommelspriker
63 Lange håndflatemuskel 75 Korte tommelstrekker
64 Ulnare håndbøyer 76 Lange tommelstrekker
65 Overflatiske fingerbøyer 77 Pekefingerstrekkeren
66 Lange tommelbøyer

Plansjer





 



Mer om håndens muskler

Håndens ryggside

Alle gripemusklene ligger på håndens innside. Håndens ryggside er formmessig lite foranderlig, da den stort sett består av knokler, sener og blodårer.

Håndens innside

Innsiden deles i tre: 1. LILLEFINCERBALLEN, 2. TOMMELBALLEN og 3. HULHÅNDEN, som ligger midt imellom. Mellom lillefinger- og tom-melballen trekker hulhåndens fascier gjennom, og forener seg med senen fra underarmens lange håndflatemuskel (63). Under disse fasciene strekkes senene fra overflatiske fingerbøyer (65), for å feste seg til midtre falang av de fire små fingrene (2.-5. finger). Til hulhåndsfasciene fester den KORTE HULHÅNDSMUSKEL (ikke registrert) seg. Denne hud-muskel trekker huden sammen og danner lillefingerballen.

Lillefingerballens muskler

Dette er LILLEFINCERSPRIKEREN – KORTE IJLLEFINGERBØYER og LILLEFINGERENS MOTSTILLER. Lillefingersprikeren. Utspring: fra ertebenet. Feste: lillefingerens grunn-falang. Virksomhet: strekker lillefingeren utover. Hjelper til ved bøying av grunnfalanget. Korte lillefingerbøyer. Utspring: fra krokbenet og hånd-rotens tverrbånd. Feste: basis av lillefingerens endefalang. Virksomhet: bøver grunnfalanget. lillefingerens motstiller. Utspring: fra håndrotens tverrbånd og krokbenet. Feste: ytre rand av femte mellomhåndsben. Virksomhet: trekker femte mellomhåndsben frem. Gjør håndflaten dypere.

Tommelballens muskler

Dette er TOMMELENS MOTSTILLER – KORTE TOMMELSPRIKER -KORTE TOMMELBØYER – TOMMELENS INNOVERFØRER. Tommelens motstiller. Utspring: fra håndrotens tverrbånd og store tra-pesben. Feste: langs hele første mellomhåndsben. Virksomhet: bøyer og fører første mellomhåndsben innover. Korte tommelspriker. Utspring: håndrotens tverrbånd og båtben. Feste: tommelens grunnfalang. Virksomhet: fører tommelen utover og bøyer grunnfalanget. Korte tommelboyer. Utspring: to hoder. Et fra håndrotens tverrbånd og trapesbenet. Feste: ved basis av tommelens grunnfalang. Virksomhet: boyer tommelleddet og trekker mellomhåndsbenet innover. Tommelens innoverfører. Utspring: to hoder. På utsiden av tredje mellom-håndsben i hele dets lengde og i basis av annet mellomhåndsben. Feste: på innsiden av basis for tommelens grunnfalang. Virksomhet: trekker tommelen inn mot hånden.

Hulhåndens muskler

Dette er HULHÅNDENS MELLOMHÅNDSMUSKEL og ORM-MUSKLENE. Mellomhåndsmusklene. Disse små musklene ligger parvis i mellomhånd-benas mellomrom, og er ordnet i to lag, et i hulhånden og et i håndryg-gen. I hulhånden finnes tre muskler, på ryggsiden fire. Utspring: fra mellomhåndbenas sideflater. Feste: i basis for fingrenes grunnfalang. Virksomhet: Hulhåndens muskler bøyer grunnfalangen, strekker midt-og endefalangen og fører fingrene fra sprikende stilling inn mot langfingeren. Håndryggens muskler forer fingrene ut til begge sider av langfingeren og virker sammen med tommel og lillefingersprikeren. Ormmusklene. Fire små spoleformete muskler. Utspring: fra senene av dype fingerbøyer. Feste: grunnfalangene til de fire små fingre. Virksomhet: bøyer grunnfalangene, strekker midt- og endefalangene.

Håndrotens bånd

I likhet med leggens fotrotsbånd dannes også et håndrotsbånd. Under dette strekker senene fra underarmens laterale side seg fremover hånd-ryggen til sine festepunkter. Disse er lett synlige under huden, men har for så vidt ingen grunnleggende betydning for håndryggens form.

Håndens muskeloppbygning

I likhet med forholdene i foten består mesteparten av håndens muskler av en senet muskelforlengelse fra underarmen. De interne håndmusklet er meget små og ligger i håndflaten. De fyller stort sett alle mellomrom som dannes av de indre knokler. Analogt med fotsålens muskler (s. 153) kan vi dele håndflaten opp i tre lag: 1. DYPERE LAG: Tommelens motstiller – Korte tommelbøyer – Lillefingerens motstiller – Korte lillefingerbøyer – Mellomhåndsmusklene. 2. MIDTRE IAG: l.illefingersprikeren Korte tommelspriker – Tommelens innoverfører. 3. ØVRE LAG: Ormmusklene. På side 142 A-B ser vi håndflatemusklenes lagvise oppbygning. Fig. C viser en del av underarmens sener som passerer håndroten og forgrener seg til fingrene (håndflatesidcn). Fig. D illustrerer situasjonen sett fra tommelsiden med håndrotens leddbånd tegnet inn. På side 143 E er situasjonen sett fra håndens ryggside, og fig. F fra lille-fingersiden. Vi nevnte (s. 48) at håndens erteben svarte til fotens hæl. 64 ulnare håndbøyers sene, som er tegnet inn på F, svarer til leggens akilles-sene (130a). Den første er festet til ertebenet, den andre til hælbenet. Fig. G gir et bilde av hvor godt langsgående fingersener er «pakket inn» i kryssbånd for å bevare sin eksakte funksjonelle plass. Nederst på siden og på side 144 ser vi en del eksempler på de utall av bevegelser strekkere og bøyere kan avstedkomme i fellesskap.

Nummerert liste over musklene til plansjene under

64 Ulnare håndbøyer 80 Korte tommelbøyer
70 Felles fingerstrekker 81 Tommelens innoverfører
71 Lille fingerstrekker 82 Lillefingersprikeren
72 Ulnare håndstrekker 83 Lillefingerens motstiller
74 Lange tommelspriker 84 Korte lillefingerbøyer
75 Korte tommelstrekker 85 Ormmusklene
78 Korte tommelspriker 86 Mellomhåndsmusklene
79 Tommelens motstiller


Plansjer










Hofte- lår- og leggmuskler

Forfra, lateral side (ill. s. 147): LILLE SETEMUSKEL – STORE SETEMUSKEL MELLOMSTE SETEMUSKEL – LÅRFASCIESPENNER – TARM-BEN-SKINNEBF.NSDRAGET STORE LENDEMUSKEL TARMBENS-MUSKEL – KAMMUSKEL LANGE INNOVERFØRER KORTE INNOVERFØRER – STORE INNOVERFØRER INDRE BREDE LÅR-MUSKEL YTRE BREDE LÅRMUSKEL – SKREDDERMUSKELEN -RETTE LÅRMUSKEL. På fig. A og B ser vi hvordan lille setemuskel er dekket av de andre sete* musklene og lårfasciespenneren, på fig. C, D og E hvordan kammuske-len og de tre innoverførerne delvis dekkes av overliggende lårmuskler (fig. D). På fig. F. dekkes igjen hele midtre del av brede lårmuskel og deler av indre og ytre lårmuskler av rette lårmuskel, lårfasciespenneren og skreddermuskelen. Legg merke til hvordan skreddermuskelen deler lårets forside i to omvendt gående deler ved en kant parallelt med lårbenet. Tydelig synlig på overflaten. Bak- og rnedial side (ill. s. 148). FLATSENET LÅRMUSKEL – HALVSENET LÅRMUSKEL – TOHODET KNEBØYER – SLANKE LÅRMUSKEL. De andre synlige er nevnt ovenfor. På fig. A ser vi store innoverfører som i fig. B er dekket av flatsenet og halvsenet lårmuskel samt tohodet knebøyer. På fig. C er øverste del igjen dekket av store setemuskel. På fig. D ser vi situasjonen fra medial side.

Leggens muskler, for- og bakside

Dette er LANGE TÅSTREKKER – LANGE STORTÅSTREKKER FREMRE SKINNEBENSMUSKEL – BAKRE SKINNEBENSMUSKEL -LANGE LEGGBENSMUSKEL – LANGE TÅBØYER – LANGE STORTÅ-BØYER FLYNDREMUSKELEN TOHODET TYKKLEGGMUSKEL -AKILLESSENEN. Forsiden: Fig. A viser lange tåstrekker og lange stortåstrekker som i B er delvis dekket av lange leggbensmuskel og fremre skinnebensmuskel. Baksiden: På fig. C er bakre skinnebensmuskel, lange leggbensmuskel, lange tåbøyer og lange stortåbøyer på plass. På fig. D er samtlige dekket av flyndremuskelen og nedre del av tohodete tykkleggmuskel (avskåret), som i fig. E sammen med akillessenen dekker hele baksiden. Fig. F viser overflaten.

Plansjer






Kneet

Ta en titt på kneleddets knokler (s. 60). Grunnformen, som er satt sammen av lårbenets fot, skinnebenets hode og kneskjellet, danner i hvile-stilling en kloss med fire sider. På leddets forside sitter kneskjellet i legg-benets kneskjellgrop, holdt på plass av lårstrekkernes felles endesene som igjen er festet i skinnebenstaggen under kneet. Et utbredt nett av bånd og fascier fra endesenene av lårets strekkere og baksidebøyere danner en fast kapsel rundt kneets sider. Den indre grunnformen vil allikevel være der, selv om bevegelsene er foranderlige. Med kneskjellet som sentrum vil enhver formforandring være logisk i sammenhengen. Merk: Lårets og skinnebenets knoker syns tydelig ved knebøying (fig. C-D). Se også side 55 og 60.



Plansjer



Mer om fotens muskler

Bånd og kryssbånd

Leggens fascier forsterkes i høyde med FOTRISTEN ved et FREMRE R1NGBÅND og et dypereliggende KRYSSBÅND. Under disse båndene strekker senene seg fra leggens forside og fremover FOTRYGGEN til sine festepunkter. Det dreier seg om sener fra 1. fremre skinnebensmuskler, 2. lange stortåstrekker, 3. lange tåstrekker. Disse senene er lett synlige langs FOTROTEN.

Fotryggens muskel

Her er det bare én muskel: KORTE TÅSTREKKER. Utspring: fremre del av hæibenet i furen mellom hæl- og ristben. Feste: ender i fire sener, den mediale til basis for stortåens endefalang, de tre andre smelter sammen med lange tåstrekkers sener og fester seg til annen, tredje og fjerde tå. Virksomhet: strekker tærne.

Fotsålens muskler

Dette er MELLOMFOTSMUSKLENE – ORMMUSKLENE – FIRKANTET FOTSÅLEMUSKEL – KORTE TÅBØYER – KORTE STORTÅBØYER -STORTÅSPRIKEREN – KORTE LILLETÅBØYER – LILLETÅSPRIKEREN. Mellomfotsmusklene. Disse er ordnet på samme måte som mellomhåndsmusklene med et lag fra FOTSÅLEN og et fra fotryggen. Fotryggen. Utspring: fire muskler med to hoder hver, fra de mot hverandre vendte sider av mellomfotsbena. Feste: på de fire små tærnes grunnfalanger. Virksomhet: bøyer tærnes grunnfalang og strekker midt-og endefalang. Fotsålen. Utspring: tre muskler fra tredje, fjerde og femte mellomfots-ben. Feste: til basis av tilsvarende tærs grunnfalang. Virksomhet: trekker tredje – femte tå innover. Ortnmusklene. Som håndens tilsvarende muskler. Utspring: Fire spole-formede muskler fra lange tåbøyers sener. Feste: til annen – femte tås grunnfalanger. Virksomhet: bøyer grunnfalangene. Firkantete fotsålemuskel. Utspring: med to hoder fra hælbenets underside. Feste: til lange tåbøyers sene. Virksomhet: hjelper til å bøye annen – femte tå. Holder den skjeve senen i lange tåbøyer i rett stilling. Korte tåbøyer. Utspring: fra hælbenets store fremspring. Feste: danner fire sener, en til hver av de små tærs midtfalang. Virksomhet: bøyer tærne i mellomfotsledd og første tåledd. Kortestortåbøyer. Utspring: fra tredje kileben. Feste: med en flik på hver side av basis for stortåens grunnfalang. Virksomhet: bøver stortåen i mellomfotsleddet. Stortåsprikéren. Utspring: fra hælbenets store fremspring. Feste: ved basis for stortåens grunnfalang. Virksomhet: fører stortåen utover. Korte lilletåbøyer. Utspring: fra basis av lilletåens mellomfotsben. Feste: til basis av lilletåens grunnfalang. Virksomhet: bøyer lilletåen. Lilletåsprikeren. Utspring: hælbenets lille fremspring. Feste: til basis for femte mellomfotsben, og basis for lilletåens grunnfalang. Virksomhet: fører lilletåen utover.

Fotens muskeloppbygning

Som nevnt innledningsvis består mesteparten av fotens muskler av en senet muskelforlengelse fra leggen. Bortsett fra fotryggens korte tåstrekker, finnes fotens interne muskler utelukkende på fotsålen. De er små, og fyller mellomrommene mellom indre knokler uten å forandre fotens form nevneverdig. Den ligger allerede klar i knoklenes oppbygning (s. 62). Bare de musklene som ligger langs fotens render, gir smale former som syns gjennom huden. De andre er nærmest med på å jevne form-flatene ut. Som håndflaten deles også fotsålens muskler opp i tre lag: 1. dypere lag, 2. midtre lag og 3. øvre lag. DYPERE LAG: Korte stortåbøyer og mellomfotsmusklene. MIDTRE LAG: Ormmusklene og firkantete fotsålemuskel. ØVRE LAG: Korte lilletåbøyer – lilletåsprikeren – korte tåbøyer – stortå-sprikeren. På side 155 A ser vi fotryggmusklene. På fig. B-C-D fotsålens lagvise muskeloppbygning. Fig. F viser hvordan leggens muskelsener passerer fotrotens tverr- og kryssbånd på ryggsiden og sprer seg til tærne. Fig. F viser fotsålens folielignende BINDEVEV som holder det hele på plass. Det er igjen dekket av et fettlag og hud (fig. G). Nederst, og på side 156, ser vi en del skisser av føtter hvor bøyere og strekkere er i virksomhet.

Nummerert liste over muskler til plansjene under

120 Korte tåstrekker
121 Stortåsprikeren
122 Lilletåsprikeren
123 Korte tåbøyer
124 Firkantete fotsålemuskel
125 Ormmusklene
126 Korte stortåbøyer
127 Korte lilletåbøyer
128 Mellomfots-musklene


Plansjer






Det vi ser gjennom huden

Det finnes mange kroppstyper. Magre, korpulente, atletiske, fete m.m. Dessuten er det forskjell på kvinne og mann, noe som stort sett dreier seg om skulderbredde i forhold til bekkenbredde og hovde. Kvinnens former er vanligvis mykere og mindre oppstykket enn mannens, som følge av en slankere muskulatur. Knoklenes dimensjoner er også meget variable hos begge kjønn. Men det finnes enda en dimensjon som kan virke distraherende på grunnformene, og det er fettvevenes underligste utslag. Mellom hud og muskulatur har alle et naturlig fettpolster som i tykkelse varierer etter nødvendighet. Det er tykkest i forbindelse med sitteregionene. Av forskjellige grunner kan imidlertid fettpolsteret legge på seg, og ikke nødvendigvis likt over det hele. Med alderen får for eksempel de fleste problemer med <bilringer» rundt hofte- og bukpartiet. Det finnes også et mellomfettvev mellom musklene som kan gi seg utslag, om enn i noe mindre grad. Endelig finnes det et hudvev som har en tilbøyelighet til å fylle ut fordypninger i muskelformene, slik at det langt på vei utsletter markeringene av enkeltformer. Med alderen avtar hudfettet sammen med elastisiteten i huden og det dannes tomrom som resulterer i hudfolder. Når disse tingene omtales, er det fordi fett og hudfolder har en merkelig distraherende virkning på kunststuderende. De stemmer ikke helt med anatomiens noe idealiserte utvalg av standardmodeller, så man lett kan miste kontakten med den indre struktur. En slank, gjerne radmager modell er ofte det mest takknemlige objekt for studium, enten det dreier seg om knokler eller muskler. På ill. s. 159 ser vi to modellcroquiser A og B bakfra og forfra. Begge bærer tyngden på samme ben og støtter seg på det andre. Figurene får derved en S-formet bevegelsesakse som i A følger ryggsøylen, i B brystben-buklinjen. Balanseaksene følger videre lårbenet og legglenet. Tverraksene, som er godt forskjøvet fra hvilestillingens parallellitet, er trukket mellom skulderhøydene og hoftekammene som referansepunkter. For øvrig ser vi tydelig skulderbladene, albuer, kneskål, brystbuen, ankler, hæl og korsben. Det er ikke noe problem å se skjelettet. Legg merke til høyre-venstrekontraster om midtaksen, forskyvninger av formbuenes høydepunkter, konturene arbeider innenfra mot omrisset og kule- kjegle- sylinderfølte lys-skyggeantydninger. Det er ingen «ferdig» tegning, bare en skisse av hva modellen gjør, både fortegnet og lett overdrevet for videre utforming. Rygg- og bryst-bukstudiene C og D i 3/4 profiler behandler kroppens strekk- og bøyeside hos en veltrimmet mann. Vi aner tydelig brystkurven og bekkenpartiet som utgangspunkt om ryggvirvlene, og brystben-buklinje som bevegelsesakser. På ryggsiden ser vi store ryggstrekker, deler av midtre og store setemuskel, brede ryggmuskel, kappemuskelen og deltamuskelen. Selv skulderkam- og akselmuskelen er antydet med sin karakteristiske trekantplassering. På bøyesiden D ser vi store brystmuskel, rette bukmuskel, ytre skrå bukmuskel og laterale sagmuskel. For øvrig er deler av de ovenfor omtalte muskler antydet innenfra og utover i kontur. Når dette er gjort, er omrisset også på plass som følge av prosessen. 111. s. 160 viser endel croquiser i lett vridning. Et utgangspunkt i skjelettet som vist til venstre gir et solid grunnlag for videre utforming. På samme måte er de andre figurene bygd opp. Merk deg overlappinger av former ved forkortninger og vridningen.






Karakteristiske helheter – i plan og eske

Ta en titt på ill. s. 162 og 163. I ler står vi overfor modellene i litt uvanlige stillinger, eller rettere: uvanlige synsvinkler. 1 ler vrimler det av forkort-ninger, vridninger og akseforskyvninger. En god regel å ta med seg for figurtegnere er følgende: Jo mer komplisert, desto større grunn til logisk, konstruktiv forenkling. Den enkleste måten å bli kvitt usammenhengende rot på, er å putte det i esker og sette på lokkene. Når det er gjort, kan man plassere dem i sammenheng, og det hele ser ordentlig ut. Fig. i gruppe A er sett ovenfra og nedenfra. I begge tilfeller blir avstandene mellom tverrgående proporsjonsakser forkortet i samsvar med avstanden fra synsfeltet. Former som rager frem, danner plan, som for eksempel skulder- og bekkenpartiet på nederste figur og bryst-, buk og bekkenparti på øverste. Vridningen om bukvirvlene som akse i fig. B kan oppfattes som en planforskyvning av bekkenpartiet i forhold til bryst-ryggpartiet. Skuldrene og armene kan som helhet sees som sidevegg til ryggplanet og gi en følelse av at hele overkroppen er puttet inn i en eske. Oppfatter vi det forskjøvne bekkenplan tilsvarende, med lår-leggplan som sidevegger, får vi to esker som er vridd i forhold til hverandre. Fig. C viser en vridning etter samme prinsipper. Det gjør også fig. D, E og F på neste side, hvor helhetens plan er samlet i en < kubistisk» forklarende konstruksjon. Når det er gjort slik at alt ligger på plass, kan man arbeide videre i den ytre stil eller trend man -sogner» til. I D og E ser vi utgangspunktet i forenklede skjelettoppbygninger. Finn gjerne din egen form og metode. Poenget er at helhetenes stillinger står i forhold til hverandre slik at det på enkleste måte forsterker stillingens handling og karakter. Når det gjelder prinsipiell bruk av ellipse og kjegler, ser vi at de går igjen i forkortninger. Titt litt på den løftede leggen i fig. E. Der danner tohodete leggmuskels egen form en sylinder som overlapper nederste del av leggen. Summa summarum: Ved studiet av vår indre anatomi lærer vi først og sist om de perfekte funksjoners samarbeid for å gi helheten topp yteevne, logisk handleform og korrekt bevegelsesmønster innenfor alle tenkelige varianter. Prinsippene er enkle. Lån dem og bruk dem. All stor kunst er enkel i sin form.






Kroppens proposjoner

Til alle tider har kunstnere søkt etter den perfekte formel til løsning av den perfekte menneskekropps proporsjoner. Man mente det måtte finnes en matematisk orden på dette naturens mesterverk av fullkomment funksjonelt samspill i fullkommen formmessig harmoni. Man søkte en mønsterfigur, en såkalt KANON (trykk på KA-), som ut fra en målestokk (modul) skulle vise den perfekte sammenheng mellom enkeltdelenes tallforhold. De gamle egyptere fant modulen i langfingeren. Den skulle gå 19 ganger opp i kroppen. Det gammelklassiske Hellas førte egypternes tradisjon videre, og selv om deres opptegnelser er gått tapt, har man gjennom målinger av tidens skulptur, og studier av mer eller mindre nøyaktige tolkninger av romeren Vitruv, funnet modulen. Hodet skulle gå 8 ganger opp i kroppen, og ansiktet 10 ganger. Dessuten fant de ut at et FAVNTAK, det vil si armene strukket horisontalt ut fra skulderhøyde pluss skulder-bredden, gav kroppens høyde. Navlen var for øvrig kroppens midtpunkt. I renessansen benyttet Leonardo da Vinci denne kanon da han konstruerte sin berømte figur med utstrakte armer og skråstilte føtter satt inn I et kvadrat, som igjen var omgitt av en sirkel med navlen i sentrum. Måleforholdene stemte. Leonardo laget dessuten sine egne regler for proporsjonering ut fra det gylne snitt, og Albrecht Durer laget sine. Disse avhandlingene er imidlertid så kompliserte og omfangsrike at de sammen med lignende av Lamazzo, Martinez, Rubens og mange flere har gått over til å bli mer historiske rariteter. Jean Cousin skrev den første korte og meget klare avhandlingen som brukes i dag. Malen er en hodelengde som igjen er delt i fire soner: Panne-, øye-, nese og hakesone. Hodet går 8 ganger opp i kropp og favntak. Skulderbredden er 2 hoder, armen 3, foten ett hode, mens hånden er 3 neselengder osv. For øvrig er det spekulert i andre retninger også, bl.a. med musikk som utgangspunkt. Toneintervallers ters, kvint og oktav skulle bestemme forhold mellom kroppsdeler. Men uansett kanoner finnes det gjennom alle tider avvik fra reglene. Kroppens åttehodersdeling varierer fra 7 3/4 til 7 1/4, alt etter kunstnerens streben etter personlig uttrykk. Dessuten finnes det neppe to helt likt bygde kropper. Vi møter lang- og kortbente mennesker, lang- og kortskaller, smale og brede osv. Og fremfor alt så finnes det neppe to like kunstnere. El Grecos hoder kunne for eksempel gå både 10 og 12 ganger opp i kroppen. Kunstneren bruker selvsagt fritt og uavhengig alle tilgjengelige midler for å berike sitt personlige uttrykk. Han arbeider ikke etter oppskrifter, med mindre de er hans egne, og neppe da heller. Men – skal han kunne gi en fullverdig følelsesmessig essens av sine ideer ved fortegninger, disharmonier, uvanlige sammensetninger og abstraksjoner, må han nødvendigvis ha kjennskap til utgangspunktet: En tilnærmet riktig harmoni. Ch. Blanc var klar over at en åttedelt kropp fra alle tider varierte hos kunstnere et sted mellom 7 og 8 hodelengder. Han kuttet bokstavelig talt midt på hodet og laget en kanon med kroppslengde på 7 1/2 hode, den såkalte «atelierkanon». Om heller ikke den stemmer helt, så appellerer den iallfall til kunstnerens variasjonstrang innenfor en margin. Av de hundrevis av modeller jeg selv har arbeidet med, har jeg kommet godt ut av det med kropp lik 7 1/2 hode. Den atelierkanon som er gjengitt her, er utarbeidet av franskmannen Paul Richer. Som vi ser av plansjen s. 166-167 er hodet modul. Det går 4 ganger fra issen til skrittet. Samme lengde er det fra fotsåle til midt i hofteskålen. Midten, som ligger mellom skrittet og hofteskålen, omgis av et belte på en halv hodelengde. Med hodet som mal er det enkelt å måle alle avstander på plansjene, eller i praksis for øvrig ved avstandsmålinger på modellen. Vi tar likevel med noen det ofte er bruk for. 1/2 HODE: 1. Langfinger fra tupp til oversiden av mellomhåndsknoken, 2. nedre bukhøyde og 3. sittedelen av baken. 1 HODE: 1. Fra hakespissen til brystbengropen, 2. fra brystbengropen til navlen, 3. overarmen fra armhulen til armbøyen, 4. hånden med hånd-roten, 5. sittemusklenes høyde, 6. fra skulderhøyden ved øvre kapperand til nedre skulderbladhjørnet, 7. mellomrommet mellom de to øvre krave-bensgropene. 2 HODER: 1. Leggen fra fotsålen til kneleddet, 2. låret fra kneleddet til lårhalsen, 3. underarmen fra spissen på utstrakt hånd til albuen, 4. kroppen fra kraveben til tarmbensknuten. 3 HODER: 1. Kroppen fra hake til skrittet, 2. fra issen til navlen, 3. armen fra skulder til Iangfingers spiss.


Plansjer





Skjelettet – norske og latinske navn

Angitte muskel-, sene- og håndfester står uten latinske betegnelser. Tall-markeringene blir brukt gjennom hele boken på samme måten som under muskelanatomien. For å unngå sammenblandinger brukes bokstaven K for knokkel foran skjelettets tall.

Hodeskallen caput
K1 Pannebenet os frontale
K2 Tinningbenet os leniporale
K3 Øvre tinninglinje
K4 Nedre tinninglinje
K5 Hodets griffeltagg
K6 Øreknuten
K7 Issebenet os parietale
K8 Bakhodebenet os occipitale
K9 Nesebenet os nasale
K10 Overkjevebenet maxilla
K11 Underkjevebenet mandibula
K12 Underkjevevinkelen
K13 Leddtappen
K14 Nebbtaggen
K15 Kinnbenet os zygoinaticum
K16 Kinnbuen
K17 Nesekulen cavum tiasi
K18 Øyehulen orbita
K19 Øregangsåpningen porus acusticus extemus
K20 Virvelsøylen columna vertebralis
K21 Halsvirvlene wrtebrae cervicales
K22 Brystvirvlene vertebrae thoracales
K23 Bukvirvlene vertebrae lumbales
K24 Tårntagg
K25 Tverrtagg
K26 Korsbenet os sacmm
K27 Halebenet os coccygis
K28 Brystkurven thorax
K29 Brystbenet stemutn
K31 Brystbenets blad
K30 Brystbenets skaft
K32 Brystbenets spiss
K33 Ribbebrusken
K34 Ribbevinkel
K35 Kravebenet clavicula
K36 Skuldebladet scapula
K37 Skulderbladets ravnenebb processus coracoides
K38 Medialkanten vertebralis margo
K39 Lateralkanten margo axillaris
K40 Skulderkammen spina scapulae
K41 Øvre skulderkamgrop
K42 Nedre skulderkamgrop
K43 Skulderbladets leddskål fossa atticularis
K44 Skulderhøvden acrotnion
K45 Bekenet pelvis
K46 Sittebenet os ischii
K47 Sittebensknuten
K48 Underlivsbenet os pubis
K49 Tarmbenet os iliutn
K50 Hoftekammen crista ilica
K51 Fremre hoftespiss
K52 Ytre hoftekamknute
K53 Indre hoftekamknute
K54 Overarmsbenet humerus
K55 Store overarmsknute tuberculum majus
K56 Lille overarmsknute tuberculum minus
K57 Indre leddfremspring epicotidylus utnaris
K58 Ytre leddfremspring epicotidylus radial is
K59 Albuebenets hode ulna
K60 Albueknoken olecranon
K61 Hakefremspringet processus coronoides
K62 Albuebenets hode capitulum ulnae
K63 Spolebenet radius
K64 Spolebenshodet capitulum radii
K65 Spolebensknuten tuberculum radii
K66 Spolebenets griffeltagg processus styloides
K67 Håndrotsbena ossa carpi
K68 Båtbenet os naviculare
K69 Månebenet os lutiatum
K70 Pyramidebenet os triquetrum
K71 Store mangekantete ben os multangulum
K72 Lille mangekantete ben os multangulum
K73 Hodebenet os capitatum
K74 Krokbenet os hamatum
K75 Ertebenet os pisiforme
K76 Mellomhåndsbena ossa metacarpi
K77 Fingerbena phalanges digitorum
K78 Grunnfalang
K79 Midtfalang
K80 Endefalang
K81 Lårbenet femur
K82 Store lårbensknute trochanter major
K83 Lille lårbensknute
K84 Indre leddknoke condylus tibialis
K85 Ytre leddknoke condylus fibularis
K86 Indre kneknoker
K87 Leggbenet fibula
K88 Leggbenshodet capitulum fibulae
K89 Ytre ankelknoke malleolus fibulae
K90 Skinnebenet tibia
K91 Indre leddknoke condylus tibialis
K92 Ytre leddknoke condylus fibularis
K93 Indre ankelknoke malleolus tibiae
K94 Kneskjellet patella
K95 Fotrotsbena ossa tarsi
K96 Ristbenet talus
K97 Hælbenet calcaneus
K98 Båtbenet os naviculare
K99 Første kileformete ben os coneifortne primum
K100 Annet kileformete ben os coneifortne
K101 Tredje kileformete ben os coneifortne tertium
K102 Terningbenet os cuboides
K103 Mellomsfotbena ossa metatar salia
K104 Tåbena phalanges torum digi
K105 Grunn­falang
K106 Midtfalang
K107 Endefalang



Muskulaturen – norske og latinske navn – fester og virkning

 

Hodets muskler

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
1 ØYETS RINGMUSKEL obricularis oculi Fra indre øvehulevegg og indre øyelokkbånd. forbundet med nabomusklene. Fremkaller lett rvnking. Kniper øyespalten igjen.
2. ØYELOKKDELEN pars palpebralis Fra og til fibre i øyelokkene. Sentrale del av nr. 1 Leit lukking av øyet. «Sove- muskel.»
3. ØYEBRYNSRYNKEREN corrugator glabellae Fra øyebrynsbuen ved nese- roten Til pannehuden. Trekker øyebrynene sammen.
4. NESEROTMUSKELEN depressor glabellae Vifteformet fra ncservggen til pannehuden Trekker pannehuden ned lil en tverrfbld over nesen.
5. NESEVINGESENKEREN depressor alae nasi Fra overkjeven lil bakenfor nesevingen. Senker nesespissen og for- snevrer neseborene
6. NESEMUSKELEN nasalis Fra overkjeven til neseroten Senker, forsnevrer og utvider neseborene.
7. NESEVINGEMUSKELEN dilatator narium Fr.i overkjeven til nesevingen. Utvider og forminsker nese­borene.
8. TREKANTETE MUNNMUSKEL triangularis Fra underkjevens nedre rand Til munnviken Trekker munnviken ned
9. SMILEMUSKELEN risorius Fra kinnet til munnviken. Trekker munnviken utover.
10. STORE OG LILLE KINNBENSMUSKEL xygomaticus major og minor Fra bakre del av kinnbenet til munnviken Trekker munnviken oppover og til siden. «Lattermuskel.»
11. OVERLEPPELØFTEREN quadratus labii superioris Trehodet fra overkjevens pan- nedel og kinnbenet. Til huden ved nesevingen og overleppen. Løfter nesevingen og over­leppen.
12. UNDERLEPPESENKEREN quadratus labii inferioris Fra underkjeven til hele under­leppen. Trekker hele underleppen ned- og utover.
13. MUNNVIKLØFTEREN caninus Fra overkjevebenet til munn­viken og underleppen. Trekker munnviken og under­leppen opp.
14. MUNNENS SNØREMUSKEL obricularis oris Består dels av egne, dels av nabomusklenes fibre. Snører munnåpningen sam­men og spisser munnen.
15. ØVRE OG NEDRE MUNNSPISSER incisivus labii superioris et inferioris Fra kjevenes laterale tanndeler til fibre av munnens snørc- muskel. Spisser munnen.
16. KINNMUSKELEN buccinatorius Fra over- og underkjevens bakre deler til munnviken. Fester seg til over- og underlep­pen. Danner munnhulens sidevegg. Presser luften ut av munnen ved oppblåste kinn.
17. HAKEMUSKELEN mentalis Fra underkjevens tanndel Frem- og nedover i hake- huden. Løfter hakehuden og under­leppen.
18. DEN STORE TYGGEMUSKEL masseter Fra nedre rand av kinnbuen til undcrkjevevinkelen. Løfter underkjeven opp mot overkjeven. “Munn lukker.”
19. TINNINGMUSKELEN temporalis Fra tinmnggropen og nedre tin- ninglinje til underkjeven. Løfter underkjeven opp og drar den bakover. Den kraftigste tvggemuskelen.
20. TINNINGFASCIEN fascia temporalis Fra øvre tinmnglinje til indre og ytre kinnbuerand
21. PANNEMUSKELEN frontalis Fra huden over øyebrynsbuen til pannebulen. Tverrynker pannen og løfter øyebrynene. Holder øyespalten åpen.
22. UNDERHUDSFASCIE galea aponeurotica Dekker hodeskallen fra panne til nakke. Beveges frem og tilbake ved hjelp av 21 og 23.
23. BAKHODEMUSKELEN occipitalis Fra bakhodebenet og tinning- benet til øreknuten. Trekker hodehuden bakover og glatter pannehuden.
24. FREMRE ØREMUSKEL auricularis anterior 24 – 25 – 26 er ordnet radiært om det ytre uret og festet på ørebrusken, som delvis kan beveges. Trekker øret fremover.
25. ØVRE ØREMUSKEL auricularis superior Trekker øret oppover.
26. BAKRE ØREMUSKEL auricularis postenor Trekker øret bakover.

Halsens muskler

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
27. HALSENS HUDMUSKEL platysma Fra underkjeven over halsens sider og forside. Til kraveben og skuldre, Løfter halshuden Trekker munnviken ned og til siden. Drar underkjeven ned.
28. TOBUKET UNDERKJEVEMUSKEL biventer mandibulae Bakerste buk fra øreknuten, forreste fra underkjeven. Mellomsenen til tungebenet. Drar underkjeven ned. Løfter tungebenet. Hjelper til ved tygging.
29. GRlFFELTUNGEBENSMUSKEL stylo-hyoideus Fra roten av griffeltaggen til tungebenet. Trekker tungebenet opp- og bakover. Virksom under sveiging.
30. KJEVETUNGEBENSMUSKEL mylo-hvoideus Fra innsiden av underkjeven lil tungebenet Danner bunnen i munnhulen. Hever tungebenet og tungen. Trekker underkjeven ned.
31. DEN SKRÅ HALSMUSKEL stemo-cleido-mastoideus Tohodet. fra brystbenet og kravebenet. Felles feste på tinningbenets øreknute og nær­meste nakkelinje. Drar brystbenet opp. Trekker hodet frem og ned og bakover. Dreier hodet til motsatt side og bøyer det til samme.
32. BRYSTBENTUNGEBENSMUSKEL sterno-hyoideus Fra baksiden av brystbenet og kravebensleddet til tunge­benet Strupehodet synlig mel­lom begge siders muskel. Drar tungebenet nedover.
33. SKULDERBLADTUNGEBENSMUSKEL omo-hyoideus Tobuket muskel Ira skulderbla- dets tverrbénd. Går bak krave­benet til halsfascien. øvre buk festet på tungebenet Spenner halsen. Drar tunge­benet nedover.
34. BRYSTBENSKJOLDBRUSKMUSKELEN sterno-thyreiodeus Fra baksiden av brystbenet til skjoldbrusken. Drar skjoldbrusken nedover.
35. FREMRE RIBBEHOLDER scalenus-anterior Fra tredje lil sjette halsvirvels tverrtagger til første ribbe Hever de første ribbene. Bøyer virvelsøylen til sidene.
36. MIDTRE RIBBEHOLDER scalenus medius Fra halsvirvlenes tverrtagger til første og annen ribbe. Som ovenfor.
37. BAKRE RIBBEHOLDER scalenus posterior Fra de tro nederste halsvirvler til annen ribbe. Som ovenfor.
38. SKULDERBLADLØFTEREN levator scapulae Fra første til fjerde halsvirvel, skrått ned og bakover til indre hjnmet av skulderbladet. Løfter skulderbladet.

Bryst – og bukmuskler

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
39. DEN STORE BRYSTMUSKEL pectoralis major Fra mediale halvpart av krave­benet, fra brystbenet og ribbe- bruskene, fra sjette ribbe med en flik fra den rette bukmus- kel Samles til en sene festet på overarmsbenet. Fører armen frem foran brys­tet. bidrar til å løfte kroppen når man henger i armene
40. DEN LILLE BRYSTMUSKEL pectoralis minor Fra tredje, fjerde og femte ribbe til ravnenebbet Drar skuldrene frem og ned.
41. YTRE SAGMUSKEL serratus lateralis Med ni muskelbunter fra de m øverste ribber til skulderbladets innerste rand. Trekker skulderbladet frem og inn til brystkassen. Bærer kroppsvekten ved håndstående. Innånding.
42. DEN RETTE BUKMUSKEL rectus abdominis Fra bruskene av femte til sjuende ribbe og brystben- spissen. Til underlivsbenet. Delt i 4-5 buker. Bøyer virvelsøylen, nærmer brystkassen til bekkenet og trekker bekkenet opp.
43. PYRAMIDEMUSKELEN pyramidalis Fra underlivsbenet til linea alba (se under). Spenner linea alba.
44. DEN HVITE LINJEN linea alba Senestripe fra brvstbenspissen til symfysen. Tjener som feste for enkeltmusklers sener.
45. YTRE SKRÅ BUKMUSKEL obliquus abdominis Fra de Åtte nederste ribber til ytre rand av hoftekammen, fremre hoftespiss og underlivs­benet . Holder bukveggen spent og understøtter utånding. Dreier ryggsøylen.

Ryggmuskler

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
46. KAPPEMUSKELEN trapezius Fra bakhodebenet, fra rygg- taggene av sjette-tolvte bryst- virvel. Festet til siden av kravebenet, øvre rand av skul- derkammen og basis av samme. Løfter skulderen og trekker skulderbladet bak- og utover. Støtter heving av arm. Trekker hodet bakover.
47. DEN BREDE RYGGMUSKEL latissimus dorsi Fra ryggtaggene av de seks nederste brystvirvlene, kors- benet og hoftekammen. Til brystkassens tre nederste ribber. Ender øverst på for­siden av overarmsbenet. Trekker løftet arm ned og bak­over. Fører armen inn mot kroppen. Holder skulderbladet på plass, senker det eller trek­ker begge mot hverandre.  Strekker ryggens nederste del
48. ROMBEMUSKELEN romboideus Fra nakkebåndet til sjuende halsvirvel, samt de fem øverste brystvirvler. Til den nedre del av skulderbladet. Trekker skulderbladet mot virvelsøylen, hever og dreier det. {Motsatt store sagmuskel nr. 41.)
49. REMMUSKELEN splenius Fra nakkebåndet ved tredje halsvirvel. Til femte bryst- virvel, bakhodebenet. tinning- benets øreknute og tverrtag- gene av øvre halsvirvel. Strekker hodet, bøyer det til siden og dreier ansiktet til sin side.
50. DEN STORE RYGGSTREKKER sacro-spinalis Fra korsbenet, hoftekammen og nedre bukvirvlenes ryggtag- ger. Festet til alle ribbevinklene og de fire nederste halsvirvler. Strekker ryggsøylen, bøyer den bakover og til siden. Strekker brystvirvlene. “Puste- muskel.»

Skulderbladets og overarmens muskler

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
51. DELTAMUSKELEN deltoides Fra laterale tredjedel av krave­benet. Fra skulderhøyden og innsiden av skulderkammen. Til midten av overarmsbenet. Løfter overarmen. Føres frem og tilbake av kravebens- og skulderbladsdelen.
52. ØVRE SKULDERKAMMUSKEL supra spinam Fra øvre skulderkamgrop til den store overarmsknute. Hjelper deltamuskelen til å føre armen utover
53. NEDRE SKULDERKAMMUSKEL infra spinam Fra nedre skulderkamgrop til midtre del av overarmen. Dreier armen bakover og ut­over (sammen med nr 54).
54. LILLE RUNDE AKSELMUSKEL teres minor Fra midtre del av skulderbla- dets ytre rand til nedre del av overarmsknuten. Dreier armen utover.
56. RAVNENEBBSMUSKELEN coraco-brachialis Fra ravnenebbet til midt på overarmsbenet. Fører armen fremover og trek­ker den innover.
57. TOHODETE ARMBØYER biceps brachii To hoder. Det korte fra ravne­nebbet. det lange fra skulder­bladets leddskål TU bakre del av spolebenet. Det lange hodet løfter over­armen. det korte fører armen frem Bøyer underarm og dreier den utover
58. DYPE ARMBØYER brachialis Bredt utspring fra forsiden på nedre halvpart av overarms­benet. Festet tU albueknoken Bøyer underarmen og spenner albuekapselen
59. TREHODET ARMSTREKKER triceps brachii Trehodet. Det lange fra skul­derbladets leddskål Det ytre fra baksiden og det indre fra innsiden av overarmsknoken. Til albueknokens øvre del. Strekker armen i albueleddet. Hjelper til å løfte armen bak­over og inn til kroppen
60. ALBUESTREKKEREN anconaeus Fra yttersiden av overarmens albueknoke Til albuebenet nedenfor leddknoken. Strekker og spenner ledd* kapselen.

Underarmens muskler – forside

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
61. RUNDE INNOVERDREIER pronator teres Et hode fra overarmen, et fra albuebenets hakefremspring Til midt pi spolebenet Dreier underarmen inn mot kroppen. Bøyer underarmen i albueleddet.
62. RADIALE HÅNDBØYER flexor carpi radialis Fra ovcrarmbenets indre ledd- knoke, gjennom håndleddets tverrbånd til annet mellom- håndsben. Bøyer hånden mot spolebcn- siden. Deltar i bøyrung av underarmen.
63. LANGE HÅNDFLATEMUSKEL palmarus longus Fra overarmbenets indre ledd- knoke over håndleddets tverr­bånd. Vifteformet til hul- hånden. Bøyer og krammer hulhånden Hjelper til å bøye underarmen
64. ULNARE HÅNDBØYER flexor carpi ulnaris Et hode fra overarmsknoken og et fra albueknoken l il erte- benet og femte mellom- håndsben. Deltar i bøyning av hånden og underarmen.
65. OVERFLATISKE FINGERBØYER flexor digitorum sublimus Fra overarmsbenet, albuebenet og spolebenet. Gjennom hånd- rotkanalen. hul hånden til samtlige fingres midtfalang. (Ikke tommelens.) Bøyer hulhånden i fingrene. Hjelper til å bove underarmen.
66. LANGE TOMMELF1NGFRBØYER flexor pollicis longus Fra midten av spolebenet, fra benhinden mellom spole- og albuebenet, gjennom håndrot- kanalen til tommelens ende­falang. Bøyer tommelen.
67. OVERARMSSPOLEBENSMUSKEL brachio-radialis Fra overarmsbenet ovenfor leddknoken. Til spolebenets leddknoke. Dreier underarmen fra forover- eller bakoverdreid stilling til­bake til hvilestilling. Bøver albuen.
68. LANGE RADIALE HÅNDSTREKKER extensor carpi radialis longus Fra overarmsbenet ovenfor leddknoken, over ryggsiden av håndleddet til annet mellom- håndsben Hjelper til ved bøyning av underarm. Strekker hånden.

Underarmens muskler – ryggside

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
69. KORTE RADIALE HÅNDSTREKKER extensor carpi radialis brevis Fra overarmsknoken. Følger loregående muskel og fester seg på basis av tredje mellom- håndsben. Strekker hånden. Hjelper ved bøyning av underarmen.
70. FELLES F1NGERSTREKKER extensor digitorum communis Fra overarmsknoken til basis for de 2 første fingerledd (Ikke tommel.) Strekker hånden og fingrene
71. LILLE F1NGERSTREKKER extensor digiti quinti proprius Fra overarmsknoken til lillefin­geren. Strekker lillefingeren.
72. ULNARE HÅNDSTREKKER extensor carpi ulnaris Fra albuebenei til basis for femte mellomben. Strekker hånden. Hjelper ved strekking av underarmen i albuen.
73. KORTE UTOVERDREIER supinator Fra indre overarmsknoke, albuebenei, på skrå til nær meste del av spolebenet og leddknuten. Dreier med stor kraft spole­benet utover. Hjelper til å strekke underarmen i albuen.
74. LANGE TOMMELSPRIKER abductor pollicis longus Fra ryggsiden av albuebenet til basis av første mellomhåndsben. Strekker tommelen ut- og inn­over Deltar i bøyning av håndryggen mot underarmen.
75. KORTE TOMME STREKKER extensor pollicis brevis Fra baksiden av spolebenet til tommelens grunnfalang. Fører tommelen utover og strekker grunnfalangen
76. LANGE TOMMELSTREKKER extensor pollicis longus Fra midt på albuebenet over tommelens ryggside til basis av tommelens endefalang. Strekker begge tommelledd. Trekker første mellomhånds­ben utover.
77. PEKEFINGERSTREKKEREN extensor indicis proprius Fra bakflaten av albuebenet. Følger felles fmgerstrekker nr. 70 til pekefingerens mel- lomhåndsfingerledd. Strekker pekefingeren og hjel­per til å bøye håndryggen mot underarmen.

Håndens muskler – innside

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
78. KORTE TOMMELSPR1KER abductor pollicis brevis Fra håndrotens tverrbånd, fra båtbenet til tommelens grann- falang. Fører tommelen utover, og dreier den samtidig litt innover.
79. TOMMELENS MOT STILLER opponens pollicis Fra håndrotens tverrbånd og det store mangekantete ben Til hele første mellomhåndsben. Stiller tommelen mot de andre fingrene og dreier den litt innover.
80. KORTE TOMMELBØYER flexor pollicis brevis Fra håndrotens tverrbånd og det store mangekantete ben til basis for tommelens grunnfalang. Bøyer tommelens grunnfalang og hjelper til ved tommelens motstilling.
81. TOMMELENS INNOVERFØRER adductor pollicis Fra hulhåndsiden av annet. tredje og fjerde mellomhånds­ben og håndroten, til basis av tommelens grunnfalang. Fører tommelen inn mot hån­den Hjelper til ved tommelens motstilling og bøyer grunnfalangen.
82. LILLEFINGERSPRIKEREN abductor digiti quinti Fra ertebenet, og senen av nr 64, til lillefingerens grunn­falang. Fører lillefingeren fra ringfin­geren. og hjelper til ved bøy­ning av grunnfalangen.
83. LILLEFINGERENS MOT­STILLER opponens digiti quinti Fra håndrotens tveirbånd og krokbenet, til ulnare rand av femte mellomhåndsben. Trekker femte mellomhånds­ben frem så hulhånden blir dypere.
84. KORTE LILLEFINGERBØYER flexor digiti qumti brevis Fra håndrotens tverrbånd, fra krokbenet til basis for lillefin­gerens grunnfalang. Bøyer lillefingerens grunn­falang.
85. ORMMUSKELEN lumbricales Fire små spoleformede musk­ler Fra senene av den dype fingerbøyer til basis av fingre­nes grunnfalang. Bøyer grunnfalangene Strek­ker midt- og endefalangene.
86. MELLOMHÅNDSMUSKLENE interossei Ligger dypest i hånden og fyl­ler rommene mellom mellom- håndsbena To lag. Et i hul­hånden, et i håndryggen Som foregående.
87. HULHÅNDENS MELLOMHÅNDSMUSKEL interossei volares Tre muskler i mellomhåndsrommene. Festet på samme side som utspringet. Bøyer grunnfalangene og strekker midt- og endefalan­gene. Fører fingrene fra spri­kende stilling inn mot håndens midtlinje.
88. HÅNDRYGGENS MELLOMHÅNDSMUSKLER interossei dorsales Fyller ut mellom mellom- håndsbena Forer fingrene ut fra håndens midtlinje, og virker sammen med tommel og lillefinger- sprikerne.

Hofte- og lårmuskler – bakside og ytterside

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
89. STORE SETEMUSKEL glutaeus maximus Fra bekkenets øvre. bakre hjørne, korsbenet og de øverste halevirvlene. Til lårbensknoken og et stykke nedover låret. Fører lårets og kroppens ryggflater mot hverandre og låret bakover. Dreier låret utover og løfter det. Virksom i løp, sprang, klatring, når man reiser seg og bærer tungt.
90. MELLOMSTE SETE­MUSKEL glutaeus medius Fra hoftekammens runding. Skrått bak- og forover til lårbensknuten. Virker utoverførende på benet. Bøver kroppen til samme side Den fremre del bøver og dreier benet innover, den bakre strekker og dreier utover
91. TARMBENSKINNEBENSPRAGET tractus iliotibialis Fra den ytre knute på hofte­kammen, til ytre skinne- bensknoke. Holder musklene på lårets ytterside på plass.
92 LÅRFASCIESPENNEREN tensor fasciae latae Fra øvre. fremre hoftespiss og fasdene utenpå mellomste setemuskel, til ytre skinne- bensknoke. Bøyer og innoverdreier låret Motarbeider den utoverdreiende virkning. Hjelper til å spenne kapselen i kneleddel.
93. TOHODETE KNEBØYER biceps femoris Det lange hodet springer ut fra sittebensknuten. Det korte fra midtre tredjedel av lårbenet. Den felles endesenen fester seg lil leggébenshodet og skinnebenet. Bøyer leggen i kneleddet, dreier den utover, og strekker låret i hofteleddet.
94. FLATSENETE LÅRMUSKEL semimembranaceus Fra fremre rand av sittebens­knuten. Festet med 3 sene- tliker til bakre del av skinne- benets leddknoke. Bøyer kneleddet og spenner knekapselen Strekker hofte­leddet og dreier leggbenet innover.
95. HALVSENETE LÅRMUSKEL semitendinéus Fra sittebenet ved siden av nr 93. Til skinnebenets forreste kant. Bøyer t kneleddet og strekker i hofteleddet Dreier leggen innover.

Hofte- og lårmuskler – forsiden

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
96. STORE LENDEMUSKEL psoas major Fra 12. brystvirvel og de 4 øverste buk virvler, til baksiden av den lille lårbensknute. Nr. % og 97 er de viktigste hov­ere i hofteleddet. Dessuten to av de viktigste muskler i hele kroppen Ved oppreist stilling bøver de kroppen fremover, dreier låret litt utover. Er de lammet, er gange så å si umulig.
97. TARMBENSMUSKEL ilicus Fra hele hofteskålen og fremre rand av bekkenet til nedenfor den lille lårbensknute. Som ovenfor.
98. RETTE LÅRMUSKEL rectus femoris Fra fremre hoftespiss og hofte­skålen. Til kneskjellet og skin- nebenet Berører ikke lårbenet Strekker ut bøyet kne. Spen­ner fremre del av kneleddkap- selen. bøyer låret i hofteleddet. Fører låret utover. Hjelper med å bøye bekkenet forover.
99. YTRE BREDE LÅRMUSKEL vastus lateralis Fra basis av den store lårbens- knutens ytterside, langs lårbe­net. Til kneskjellet og skinne­benet. Strekker i kneleddet.
100. INDRE BREDE LÅR­MUSKEL vastus medialis Fra nedenfor lille lårbensknute, langs lårbenet til kneskjellet, skinnebenet og kneskjell- båndet. Strekker i kneleddet.
101 MIDTRE BREDE LÅR­MUSKEL vastus intermedius Fra lårbenets fremre flate. Til kneskjellet. Er dekket av nr. 98. 99 og 100. Strekker kneleddet. Samlet er 98, 99. 100 og 101 legemets største sammenhengende muskelmasse.
102. SKREDDERMUSKELEN sartorius Fra fremre spissen av hofte- kdmmen, til indre skinne- bensknoke Høyer hofteleddet og dreier det litt utover. Bøyer i kneleddet og dreier den bøyde leggen litt utover.

Musklene på lårets innside

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
103. KAMMUSKELEN pectineus Fra underlivsbenet til nedenfor indre lårbensknute. Fører låret innover, bøyer det og dreier det bøyde lår litt utover.
104. LANGE INNOVERFØRER adductor longus Fra forsiden av underlivsbenet, brer seg vifteformet ut nedover og fester seg på midtre tredje­del av lårbenets innside. De tre innoverførere 104, 105 og 106 fører låret innover fra alle stillinger. Bidrar til å bøye og strekke hofteleddet.
105. KORTE INNOVERFØRER adductor brevis Fremtil dekket av 103 og 104. Baktil av 106. Fra nedre del av sittebenet, vifteformet nedover til ovenfor 104. Som ovenfor.
106. STORE INNOVERFØRER adductor magnus Fra nedre gren av underlivsbe­net og fremre del av sittebenet. Til nederste del av lårbenet og indre kneknoke. En av de viktigste strekkere i låret.
107. SLANKE LÅRMUSKEL gracilis Fra nedre del av underlivs­benet. Til kneleddet. Slutter seg til skreddermuskelens endesene på skinnebenet. Fører låret innover. Hjelper til ved bøyning i kneleddet og dreier den bøvde leggen innover.

Musklene på leggens for- og bakside, ut- og innside

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
108. FREMRE SKINNEBENSMUSKEL tibialis anterior Fra ytre side av skinnebens- knoken, langs skinnebenet. Går foran indre ankelknoke til første kileformede ben og første mellomfotsben i fotsålen. Fører foten innover og løfter indre fotrand. Bøyer fotryggen mot leggen.
109 I.ANGE TÅSTREKKER extensor digitorum Fra ytre skinnebensknoke og øvre 2/3 av benets innside. Ved ankelleddet deler senen seg i 4 fliker, en til hver av de 4 små tær. Til midt- og ende- falangene. Bøyer fotryggen mot leggen og strekker de 4 små tær.
110. TREDJE LEGGBENSMUSKEL fibularis tertius Del av 109 Festet i basis av første mellomfotsben. Mangler i enkelte tilfeller. Løfter ytre fotrand.
111. LANGE STORTÅSTREKKER extensor hallucis longus Fra midtre del av leggbenets innside. Til stortåens ende­falang. Strekker stortåen. Løfter indre fotrand litt
112. LANGE LEGGBENSMUSKEL fibularis longus Fra leggbenshodet av de øvre 2.‘3 av leggbenets ytterside. Over hælbenets ytterside, forbi terningbenet, under foten til basis av første mellomfotsben. Løfter ytre fotrand, presser den indre fotrand mot underlaget.
113. KORTE LEGGBENSMUSKEL fibularis brevis Fra yttersiden av leggbenet under 112 til basis av femte mellomfotsben. Lufter ytre fotrand. Bøyer fot­sålen.
114. TO HODETE TYKKLEGGSMUSKEL gastrocneminus Med to hoder. Et fra innsiden og et fra yttersiden av lårben- knokens bakside. Går midt på leggen over i en bred sene til hælknokens nedre halvdel.
114a. AKILLESSENEN achillis Akillessenen.
115. FLYNDREMUSKELEN soleus Ligger som et dypt hode under 114, som delvis dekker den. Smelter sammen med akilles­senen. 114 og 115 kalles derfor også trehodete tykkleggs- muskel. Som ovenfor.
116. KNEHASEMUSKELEN popliteus Fra baksiden av ytre lårbcns- knoke. Over i en lang, tynn sene som nederst følger akilles­senen. Til hælknoken. Muske­len kan mangle. Forkrøblet og ubetydelig. Sva­rer til underarmens 63.
117. LANGE TÅbØYER flexor digitorum longus Fra midtre del av skinnebenets bakflate. Deler seg i 4 ende-sener som fester seg til ende- falangene på de 4 små tær. Svarer til underarmens dype fingerbøyer Boyer tærne og fotsålen.
118. BAKRE SKINNEBENSMUSKEL tibialis postcrior Fra skinnebenets bakflate og leggbenets innside Løper bak indre ankelknoke, båtbensknu- ten til annet og tredje mellom­fotsben. Forer foten utover og innover i ankelleddet
119. LANGE STORTÅBØYER flexor hallucis longus Fra leggbenets bakflate. bak indre ankelknoke til stortåens endefalang. Forbundet med den lange tåbovers sene til annen og tredje tå Bøyer stortåens endefalang. t;d forbindelse med lange tåbøyer virker den også på annen og tredje tå. Den kraf­tigste av de dype bovere.

Fotens muskler

NORSKE NAVN LATINSKE NAVN UTSPRING FRA – FESTET TIL VIRKSOMHET
120. KORTE TÅSTREKKER extensor digitorum brevis Fra siden av hælbenets rvgg- flate. deler seg i 4 små muskel- buker som går over i tynne sener. Til stortåens endefalang og annen, tredje og fjerde tå. Hjelper til å strekke de 4 mediale tær
121. STORTÅSPRIKEREN abductor hallucis Fra midtre fremspring på undersiden av hælbenet og båtbensknuten til basis av stor- tåens endefalang. Forer stortåen utover og bøyer den.
122. I.ILLETÅSPRIKEREN abductor digiti quinti Fra undersiden av hælbenet til basis av femte mellomfotsben og lilletåens endefalang. Fører lilletåen utover og bøyer den
123. KORTETÅBØYER flexor digitorum brevis Fra midtre fremspring på hæl- knokens underside. Går over i fire sener til 2.-5. tærs midtfa- langer. Bøyer tærne i mellomfottåleddene og første tåledd
124. FIRKANTETE FOTSÅLEMUSKEL quadratus plantae Med to hoder fra hælbenets underside, til den lange tåbøyers sene. Hjelper til å bøye de små tær. Holder den lange tåbøyers sene i midten av fotsålen når denne muskelen trekker seg sammen.
125. ORMMUSKELEN lumbncales Ul Ira den lange tåbøyers sener Endesenene fester seg til 2.-5. tås grunnfalang. Bøyer grunnfalangene.
126. KORTE STORTÅBØYER flexor hallucis brevis Med fliker fra fotsålesiden av båtbenet og 1. kileformete ben til basis for stortåens grunn­falang. og de 2 seneben under 1. tåledd. Bøver stortåen i mellomlotsleddet
127. KORTE LILLETÅBØYER flexor digiti quinti brevis Fra basis av lilletåens mellom­fotsben til basis av lilletåens grunnfalang Bøyer lilletåens grunnfalang.
128. MELLOMFOTMUSKLENE PÅ FOTRYGGEN interossei dorsales Fire muskler, hver med to hoder, fra sidene av mellom- fotsbena. Feste! på 2.-4 tås grunnfalang. Bøyer de fire små tærs grunn­falanger og strekker midt- og endefalangene Fvirer 3. og 4. tå litt utover.
128a. FOTSÅLENS MELLOMFOTSMUSKLER interossei plantares Tre muskler som springer ut fra 3, 4. og 5. mellomfotsben. Til basis av de samme tærs grunnfalanger. Trekker 3.-5. tå innover.
praxis | Anvendt Kunstanatomi Ver 1 (Beta)