Don’t pay any attention to the critics. Don’t even ignore them

Print Friendly, PDF & Email

Denne siden er under arbeid og ikke kvalitetssikret. Du finner alle plansjer og tegninger som et galleri her.

 

ANVENDT KUNSTANATOMI DEL 2

FRA AKSE TIL FORM- BEVEGELSE

Omriss og kontur

Med omriss menes her utelukkende den linjen som omgir hele figuren langs ytterkantene. Omrisset gir imidlertid bare en flat silhuett, blottet for plastisk formbevegelse. En kules omriss blir en flat sirkel (se ill. fig. A). Omrisset av hodeskallen D blir en flat silhuett av noe uforståelig, C. Det er ikke linjemessig spennende engang. Nybegynnere sitter gjerne og studerer modellens omriss og prøver å kopiere det etter beste evne. Først den ene siden, så den andre. Man kan bli deprimert av mindre enn det. Tegning ut fra omrisset er det nemlig ikke mulig å få til. Dessuten trenger man ikke å bry seg om det i det hele tatt, fordi det oppstår av seg selv. Det står der når prosessen er ferdigbehandlet. En billedhugger er nødt til å arbeide logisk innenfra. Han bygger først opp et forenklet metallskjelett med nøyaktige akseretninger og stiliserte former for å få noe å klaske leiren på. Den kan jo ikke henge i luften. Jeg bruker ordet «klaske» for å understreke at han legger lag på lag innenfra og utover for å oppnå den ønskede plastiske form som karakteriserer all romkunst. Når prosessen er avsluttet, vil omrisset være der alt etter hvilken side han ser figuren fra. Overført til flatekunstneren kan de lagvise leirprofilene romkunstne-ren klasker på, sammenlignes med tegnerens konturer. Han må også bygge opp profiler av sine formelementer ved å la streken følelsesmessig “illudere” den plastiske formen i akse/bevegelsesretninger. Streken følger ikke noe som helst omriss. Den bestreber seg på å gi dynamisk form i alle retninger over plastiske høyder og dybder. Han bruker streken som konturer. Omrisset oppstår som en følge av denne prosessen. På ill. er figurene B, D, E og F bygget plastisk opp ved konturering. Innenfra er det lagt form på form rundt aksene – og hele tiden med en følelse av å arbeide rundt volumet. Også på baksiden. Sitter du nå med en følelse av at dette ikke var noe å skrive om, fordi det er helt innlysende, så var det meningen. Når det gjelder forskjell på omriss og kontur, så vet vi hva som menes om begrepene skulle vise seg senere i boken.

På jakt etter volum

Med volum menes rominnhold eller omfang. Det vil igjen si den plassen en tredimensjonal form trenger av omgivelsene for å bestå uforandret. «Alle former i naturen kan føres tilbake til kulen, kjeglen og sylinderen,» sa Paul Cézanne. 1 lan mente selvsagt disse enkle volumene som stiliserte grunnformer. Påstanden er ikke vanskelig å forbinde med menneskekroppens volumkompleks. Når vi muntlig skal fortelle og forklare volumer tyr vi ofte til gestikule-ring. Med hender og armer former vi i løse luften faktisk uten å se hva vi gjør. I tillegg til ordene slipper vi altså til rent følelsesmessige bevegelser for å støtte opp om forklaringen, som uten tvil blir atskillig mer levende. Omrisset eller silhuetten fant sin utbredelse i flaten. Om vi tilfører omrisset en profil, får figuren straks en tredje dimensjon eller et volum. Formen kan vi variere ved å legge inn flere profiler innenfor samme omrisset. Belyst ser vi dem tydelig ved lys og skyggevirkninger, eller skal vi si valørskiftninger. Kunne vi få lagt inn en god porsjon romfølelse i det mer konstruktive opplegget, så begynte kanskje det hele å leve som volum. Vi får prøve. Etter å ha fått bevegelsesakser og proporsjoner og alle de erfaringer vi har gjort gjennom skjelettstudiet på plass, så føl volumet -«gestikuler med blyanten», gå rundt modellen, føl at du tar rundt formene, kjenn på dine egne og la blyanten leve sitt eget liv. Kall det «rundt-rundt-tegninger », rabletegninger eller hva du vil, men let etter volumet, få kontakt med det og føl det. Føl selv hvor befriende det er å gjøre flaten til rom, uten å løfte blyanten fra papiret. 111. s. 78-79 viser bevegeisesskisser av modell hvor tegneren er på jakt etter å føle volum.

Kulen, kjegelen og sylinderen

Ulike kule-, kjegle- og sylinderformer trukket rundt aksene gir et godt, stilisert bilde av volumenes grunnformer. 111. s. 80 viser noen eksempler på hvor nær man kan komme originalens form og bevegelser. Legg merke til forkortningene. I fig. A ser vi så vel kroppen som armen i forkortning, slik at skulderen kommer nærmest vårt øye. 1 fig. B ser vi leggen på venstre ben i meget sterk forkortning. Hele leggen blir ikke lenger enn bredden på håndleddet.


Formens høydepunkter

Enhver plastisk form har en inngang, et høydepunkt og en utgang. La oss ta en generell muskel. Den består av en muskelbuk festet i hver ende til en sene som igjen er festet til knokler. Fra de smale senene utvider muskelbuken seg til en plastisk form som kulminerer i et høydepunkt, eller rettere, en høyderygg. Langs denne er muskelbuken på det tykkeste. Denne høyderyggen ligger ikke nødvendigvis hverken midt på eller loddrett på bukens lengdeakse. Den kan befinne seg i variable skråstillin-ger, slik at den gjør seg gjeldende mot overdelen av den ene siden og underdelen av den andre. Merk deg alltid formens høydepunkter. Natur-former er bare unntaksvis like på begge sider, samme hvilken kant du ser dem fra. Tegn inn høyderyggens akse og merk deg høydepunktene nøye. Dårlige tegnere får ofte all verdens former like på begge sider, og dreper dermed noe vesentlig ved formdynamikken.

Høyre-venstrekontrast rundt en akse

I en spenstig kropp finnes egentlig bare konvekse former, og alle med mer eller mindre toneangivende høydepunkter. Den ene formkonveks griper inn i den neste innenfor en plastisk grunnform som helhet, uten at det symmetriske «møbelbenprinsippet» noen gang kommer inn i bildet. Dette fenomenet skaper igjen et annet som er minst like interessant. Det vil alltid finnes en formkontrast mellom høyre og venstre side rundt en akse. Hvor man ser seg rundt i uberørt natur, er trær, planter, fjell eller hva som helst forskjellige på hver side av balanseaksen. Lange, slake linjer på høyre side gir gjerne knappe, buete eller takkete på venstre, eller omvendt. Ser vi på en menneskekropp i bevegelse er det alltid slik. Fikserer vi et ben fra setet og ned i hælen, består yttersiden av variable, stramme og til dels høye bueformer, mens innersiden tegner rolige, slake buer og tilnærmet rette linjer (fig. A). I fig. B ser vi en modell som bærer tyngden på venstre ben (det ser vi på overkroppen), vrir virvelsøylen og strekker høyre arm. Høyre-venstrekontrasten er nesten påtrengende i sin kraft. På fig. C bøyer modellen seg avslappet frem og til siden, stående på venstre ben. Forrn-kontrasten rundt virvelaksen er slående. Moral: Tegn på begge sider av midtaksen samtidig og glem ikke det som er imellom.


Tegn det modellen gjør

Før du begynner å tegne en modell, bor du bruke litt tid til en liten analyse av situasjonen. Det kan dreie seg om kroppstype, spenst, eleganse, karakter, spesielle egenarter, personlighet eller hva du nå måtte ønske å finne. Prøv å identifisere deg med modellen. Er stillingen slitsom, er den behagelig, ubekvem, ordinær eller original, hva forteller den egentlig? Tegn gjerne med stiften i luften. Følg hovedlinjer og bevegelsesakser. Tegn mellomrommene og finn for all del ut hva modellen gjør og tegn det. Der du savner noe, får du gi noe selv. En lett overdrivelse av en hoved-bevegelse kan kanskje være nok. En liten velplassert forlegning eller en liten forskyvning av balansen. Men fremfor alt: Få tak på det modellen gjør og tegn det. Om hun eller han ikke gjør det slik du mener det burde vært gjort, så tegn det. Bygg på de erfaringer du allerede har. Bruk så stor skisseblokk som mulig. La så stiften «gå amokk» til du nær sagt føler på kroppen hva dette linje- og formkompleks gjør. Løft ikke stiften fra papiret, bare rable rundt og rundt. Føl at du får med formen på baksiden også. Anatomi er en fortelling om hva formene gjør. Musklenes samspill griper inn i hverandre og gir det volum som fortsetter bevegelsen. Helhetens retnings- og formkompleks gir handlingen karakter. På s. 84-85 finner vi en gruppe rabletegninger av modeller som gjør en hel del, fra å kle på seg til å fortviles gjennom flukt til resignasjon. Gjør de noe mer, så er det bare utmerket. Legg merke til at rablingen bygger på solide bevegelsesakser, og gir en volumfølelse som er moden til å se litt nærmere på muskulaturen.

Generelt om skjelettmuskulaturen

Mens skjelettet er passivt, er muskulaturen i høyeste grad aktivt bevegende. Muskulaturen dekker så å si hele skjelettet, unntatt de steder vi behandlet under « Referansepunkter» (s. 74). Mens skjelettet gir bevegelsen retninger, akser, stabilitet og fremfor alt grunnkarakter, gir musklenes harmoniske samspill bevegelsen volum, plastisk form og bevegende energi. Muskulaturen er bevegelsens maskineri og forteller om alt fra fysisk toppytelse til fullstendig avslapning. Maskinens impulser dirigeres gjennom nerver fra hjerne og ryggmarg. Selv refleksreaksjoner er lagret i systemets «data». Den samlede muskelmasse representerer ca. halvparten av legemets vekt. Vanligvis regner man med rundt 300 muskler på hver symmetriske halvdel av kroppen som helhet. I tillegg kommer endel uparete. Fordelingen ser slik ut: kroppen 116, hode og hals 82, over- og underarm 59 og lår og legg 54. Stort sett er muskulaturen bygget opp lagvis, i et indre, et midtre og et ytre lag. Den ytre form er således påvirket av underliggende lag, som tidvis også kan trenge seg mellom de overliggende, eller presse disse frem og ut fra hvilestilling. Flere steder kan man faktisk se dvptliggende muskelformer prege sine formegenarter gjennom overliggende muskler helt frem til overflaten. Dette er særlig tydelig på kroppens rygg, hvor blant annet den karakteristiske midtfuren langs ryggraden allerede formes av de dype ryggtnuskler. I prinsippet er det overveldende flertall muskler bygd likt opp. Selve muskelen består av bevegelige fibrer og kalles MUSKELBUKEN. Til fibrene er festet kraftige, ubevegelige SENER i hver av bukens virkeret-ninger. Det hele er omgitt av bindevev, muskelsvøp eller FASCIER. Senene fester seg til skjelettets utspring og ruheter, fortsetter gjennom benhinnen og vokser gjerne sammen med bensubstansen. Noen steder danner også fasciene kraftige leddbånd. Vi skal se litt nærmere på enkeltdelene.

Muskelbruk – sener og fascier

Muskelbuken

Den sammentrekkende del av muskelorganismen kalles muskelbuk (kjøttet). Formen er neppe lik fra den ene til den andre, men vi deler dem likevel opp i enkelte grupper med felles trekk.

Flerhodete

1: Med flere hoder som kommer fra forskjellige steder og forener seg i en felles endesene. Eks. 57. tohodete armbøyer og 59. trehodete arm-strekker. 2: Brede muskler. Eks. 39. den store brystmuskel. 3: Ringformede muskler. Eks. 1. øyets ringmuskel og 14. munnens ring-muskel (snøremuskel). 4: Hudmuskel. Eks. 27. halsens hudmuskel. Ut fra musklenes gjøremål kan man videre samle dem i grupper: 1. Bøyere. Eks. 58. dype armbøyer. 2. Strekkere. Eks. 59. trehodete armstrekker. 3. Innoverdreiere. Eks. 61. runde innoverdreier. 4. Utover-dreiere. Eks. 73. korte utoverdreier. 5. Innoverfører. Eks. 106. store inn-overfører. 6. Utoverfører. Eks. 121. stortåsprikeren. 7. Rulle- eller dreie-muskler. Eks. 89-90. store og mellomste setemuskel. Lemmenes muskler er lange og slankere enn kroppens som er brede og flate.

Sener

Senene består av et hardt hvitglinsende bindevev som er stabilt. Senene fungerer som muskelbukenes «fortøyninger» til bensubstansen i skjelettet uten noen form for elastisitet. Imidlertid ter de seg forskjellig og opptrer i forskjellige former alt etter gjøremål. De viktigste former er som følger: 1. Endesener som befinner seg i bukens ender. Eks. 146. Achillessenen fra tohodete tykkleggsmuskel. 2. Mellomsener som ligger midt gjennom buken. Eks. 44. Hvite linje som går langs midten av 42. Rette bukmuskel, som også deles på tvert i 4-5 muskelbuker. 3. Tynne folielignende sener som trekkes sammenhengende utover og forbinder seg med nabomuskulaturen (aponeurose). Eks. 45. Ytre skrå bukmuskels senefolie, den smelter sammen med 42. Rette bukmuskel. 4. Senestriper, hvor senene er vokst langt inn i muskelbuken. Eks. 112 og 113. Lange- og korte leggbensmuskel. 5. Seneplater, hvor senene dekker deler av buken. Eks. 114. Tohodete tykkleggsmuskel.

Fascier

Vi har tidligere snakket om fascier under skjelettets bevegelsesmuligheter og begrensninger (s. 69). Fasciene danner en benhud rundt knoklene, eller danner bånd og folier rundt ledd. Det latinske ordet fascia betyr bånd eller bind og har gjennom tidene blitt anvendt innen flere disipliner. Arkitektur: Et smalt fremspringende ledd eller en stripe i en fasade, til dels også på indre konstruksjoner. Klesdrakt: Bånd eller bind som brukes i forbindelse med klesdrakten. Fascier het også de hvite slør som lå over eller rundt kroner og laurbærkranser. Medisinsk: Muskelbånd eller tynne hudlignende utbredelser som enten dekker eller omslutter musklene. Fasciene er i motsetning til sener dannet av levende fibrøst og elastisk bindevev. Muskelbuken er satt sammen av muskelfiberbunter hvor hver bunt holdes sammen av et fasciesvøp. Buntene er igjen bundet sammen til buken i dens spesielle form med sener passende til virksomheten. Det hele er til slutt «pakket inn» i en hudfascie som dekker både buken og senene. Fasciene står videre i forbindelse med omgivelsene slik at hele bevegelsesorganismen henger sammen og bevarer sin eksakte plass i sammenhengen. Slik var det med skjelettet også, og siden muskulaturen er festet til knoklene, skulle alle bevegelser koordineres korrekt til enhver tid. Fascienes bindevev kan forsterkes og danne kraftige bånd og kryss-bånd for blant annet å holde senebunter stabile på rett plass. Dette ser vi tydelig omkring hånd- og ankelleddene. Om vi tilbereder en kjøttrett, møter kniveggen stadig seige fascier som på matspråket gjerne kalles trevler.

Utspring og feste

Skal en muskel gjøre nytte for seg, må den nødvendigvis være festet i begge bukender. De aller fleste muskler er festet med begge ender til skjelettet. Uansett om det er en bøye-, strekke-, dreie-, føre- eller rullemuskel, må festene sitte på hver sin knokkel med et bevegelig ledd som hand-lingspunkt. For å holde orden på festestedene betrakter vi derfor det ene som muskelutspring og det andre som muskelfeste eller endefeste. Utspringet regnes fra den stabile eller stillestående knokkel, mens festet (endefestet) sitter i den bevegelige knokkel. Eks. nr. 58 dype armbøyer. Utspring: fra forsiden på nedre halvpart av overarmsbenet. Feste: til albueknoken. Virksomhet: bøyer underarmen. Samtidig som det skjer, kan overarmen, som i nevnte tilfelle var stillestående i forhold til underarmen, også beveges av for eksempel nr. 51 deltamuskelen. Utspring: fra ytre tredjedel av kravebenet, fra skulderhøyden og innsiden av skulder-kammen. Feste: til midten av overarmsbenet. Virksomhet: løfter overarmen. Altså to uavhengige situasjoner hvor overarmsbenet samtidig er stillestående som utspring for dype arm bøyer og bevegelig som feste for deltamuskelen.

Virksomhet

Når en muskel er i virksomhet, trekker den seg sammen og drar med like stor kraft i begge festene. Festestedene nærmer seg hverandre. Det vil igjen si at festet i den bevegelige knokkel fører denne mot utspringet i den stillestående. På kroppens forside utfører de fleste muskler bøyebevegelser, mens ryggsiden er trekkmuskelside. Forsiden av lår og legg og baksiden av over- og underarm er forsynt med strekkmuskler, mens forsiden av sistnevnte og baksiden av lår og legg beskjeftiger bøyemuskler. Nå er det imidlertid slik at selv til de enkleste bevegelser bruker vi et temmelig stort antall muskler. Det foregår alltid et samarbeid mellom en -hovedoperatør» og en stab med hjelpere som også kan ha andre funksjoner. Det finnes også «støttespillere» som passer på at bevegelsen ikke blir irrasjonell og til skade for organismens koordinering. Man skal også være klar over enkelte musklers allsidighet. Strekkmuskler fungerer for eksempel ofte som løftemuskler eller utfører boyebevegelser osv. Se bak i boken om musklenes norske og latinske navn, utspring, feste og virksomhet (s. 170). Merk noen få latinske betegnelser som tidvis inngår i den norske teksten MEDIALT eller MED1ALE: Det som angår eller tilhører kroppens midtakse. LATERAL eller LATERALE: Det som angår eller tilhører kroppens yttersider bort fra midtaksen.

Betegnelser som angår underarm eller hånd

Albuebenet heter ULNA på latin. Spolebenet heter RADIUS. Muskler tilknyttet albuebenet betegnes ofte med ULNA RE, mens forbindelser med spolebenet betegnes som RADIALE. Eksempel: ULNARE HÅND-STREKKER (72) og RADIALE HÅNDBØYER (62). Man snakker også om underarmens eller håndens radiale og ulnare sider. FASCIE er felles betegnelse på bånd, folier eller flak av fiberøst bindevev (s. 88).

Generelle latinske muskelnavn

For dem som vil lære seg musklenes latinske navn, er det verdt å merke seg endel ord som står for bevegelser: FLEXORER er bøvere – EXTENSO-RER er strekkere – PRONATORER er innoverdreiere – SUPI’ATORER er utoverdreiere – ABDUKTORER er utoverførere og ADDUCTORER er innoverførere.

MENNESKETS OVERFLATEANATOMI

Det vi umiddelbart oppfatter av plastisk form ved aktmodellen, er overflate-musklene pakket godt inn i et tynt hudlag. Riktignok vet vi at muskulaturen er bygd opp lagvis fra knoklene og utover, slik at det ytre mer eller mindre er formet av det underliggende. Fordypning er som bekjent en særdeles utviklet egenskap hos kunstnere, men la oss begynne med førsteinntrykket. Nå ligger muskulaturen på sin side spredt rundt en grunnform som samler fragmentene til hovedformer: skjelettet. Hovedformene danner igjen fundamentet, akser, retninger og grunnbevegelsene. Vi har i denne boken ofret atskillig plass på studiet av disse fundamentale strukturer og på en naturlig måte arbeidet oss frem til et behov for videre berikelse av formkva-liteter. Gå alltid rundt en modell, om mulig, og føl helheten i rommet, volumet av den luften figuren fortrenger. Venn deg til å se skjelettet som helhet bak hud og muskler. Det er ikke vanskelig, og meget givende for rom- og form-følelse. (Se referansepunkter s. 73.) På de følgende sider møter vi muskelmennesket sett rundt det hele, forfra, fra siden og bakfra. For å beholde formatene så store som mulig har en viss partering vært nødvendig. Avkuttinger er imidlertid gjort slik at hofte-partiet og skuldre er med både til kropp og lemmer. Målestokken er tilnærmet den samme, slik at de som måtte ønske å tegne sine egne plansjer i hel-figur, med letthet kan skjøte dem sammen, noe vi anbefaler å gjøre. Hodet og halsens muskler som kan virke litt gnidrete og kompliserte, vil bli behandlet særskilt senere (se s. 107). Det samme gjelder hender og føtter (ses. 138 og 152). For øvrig blir hele figuren grundig behandlet under «Mus-kulaturens lagvise oppbygning» (se s. 120). For å unngå tekstforstyrrelser på sider med plansjer og tegninger vil det bli benyttet et tallsystem med linjemarkering til enkeltdeler. Dette for å bevare illustrasjonenes klarhet så godt som mulig. Tallsystemet er det samme gjennom hele boken. Bak i boken finnes en fullstendig nummerert liste over NORSKE OG LATINSKE NAVN – ANGITTE FESTEPUNKTER og VIRKSOMHET. De muskler som til enhver tid behandles, vil allikevel komme med i teksten, nummerert i kolonneform. Rene tall står for muskler; K foran tallet for knokler: K43 står for eksempel for bekkenet. Bare 43 står for pyramidemuskelen.

Hodets muskler

Vi deler hodets muskler i tre grupper: 1. skallelokkets, 2. ansiktets og 3. tyggemuskler. Bortsett fra tyggemusklene dreier det seg om små og kraftløse enkeltdeler. Ansiktets muskulatur er den mest interessante, ikke minst for portrettmalere. Ansiktet er som bekjent vårt indres speil, og stort sett er det dit blikket søker når vi lodder en persons sjelstilstand. Musklene er særlig konsentrert rundt øynene, nesen og munnen. Sammen med pannen kan disse musklene uttrykke så å si alle følelser, som smerte, tretthet, aggressivitet, forakt, blidhet, lidenskap, tvil, sorg, avsky, og mye mer. Dette blir behandlet senere (se s. 107).

Halsens muskler

Halsen forbinder hodet med kroppen og sørger for allsidige bevegelsesmuligheter gjennom et sinnrikt muskelsystem. Dermed kan hodet dreies, bøyes eller strekkes i så å si alle retninger. De 7 halsvirvlene tjener ved sin bevegelige leddsammenheng som en variabel og stø bevegelse-sakse. Foran virvelsøylen ligger viktige puste- og fordøyelsesorganer som nevnes på grunn av sine mange heftepunkter for halsmusklene. Umiddelbart foran halsvirvlene befinner spiserøret seg. Foran det igjen ligger luftrøret som ender i strupehodet. Over det sitter tungebenet, og imellom, på sidene av luftrøret, ligger skjoldbruskkjertelen. Tungebenet, som ikke er benfestet til kjeven, ligger på grensen mellom hodet og hals. Foreløpig tar vi bare med 31 DEN SKRÅ HALSMUSKEL som dominerer mesteparten av halsen fra nakken til brystbenet med sin langstrakte rektangulære form. Sett forfra tegner den halsens yttersider og markerer indre renner med en V-form fra øreregionene til halsgropen ved bryst-benets skaft. Den skrå halsmuskel kalles også for hodevenderen. De øvrige halsmuskler inndeler vi i TUNGEBENSMUSKLER, BRYST-BENTUNGEBENSMUSKLER, RIBBEHOLDERE og SKULDERBLAD-TUNGEBENSMUSKLER. Disse kommer vi tilbake til senere (se s. 120).

Bryst – buk – skulder – armer

Et raskt blikk på denne plansjen gir oss straks en følelse av det underliggende skjelett. I den anledning vil jeg anbefale følgende: På side 35 finner du skjelettet i nøyaktig samme stillingen og i samme målestokk. Legg et kalkerpapir over skjelettet og tegn det raskt av. Siden legger du dette over muskelplansjen, som vil tegne seg klart igjennom. På den måten vil du ikke bare oppleve grunnformens åpenbare dirigering av helheten, men også logikken i musklenes fester og virksomheter. Ful samtidig på din egen dynamiske kropp og identifiser deg med tegningen. Titt litt tilbake på side 83, under avsnittet «Tegn det modellen gjør*. Betrakt dette som et utvidet studium av deg selv. Det sies jo at alt det kunstneren skaper – uansett – er «selvportretter». En digresjon, kan du si – men meget nyttig. SKULDER, BRYST OG BUK som helhet består av en vertikal stolpe dannet av 42 RETTE BUKMUSKEL med 39 STORE BRYSTMUSKLER som horisontal tverrligger i korsform. I sentrum, i flukt med nese, hake, brystben til skrittet går 44 DEN HVITE LINJEN. Dette er en senestripe for feste av muskler et sted det ikke finnes knokler bak – fra brystbenets spiss til underlivsbenet. Fra sidene kommer 41 LATERALE SAGMUSKEL og 45 YTRE SKRÅ BUKMUSKEL. Sammen med bekken og brystkasse danner disse musklene et solid og bøyelig skjold til beskyttelse for kroppens livsviktige organer. Skulderpartiet gir med 51 DELTAMUSKELEN en myk, buet form som en epålett rundt hele armfestet. Rette bukmuskel er den kraftige rvggbøyer, mens de andre trekker, løfter, fører og bærer. Helt nederst ved underlivsbenet sitter 43 PYRAMIDE-MUSKELEN og strammer den hvite linjesenen. Bryst- og buksiden er kroppens bøyeside, mens ryggen er strekksiden.

Kroppens ryggside

Her er det heller ikke vanskelig å fornemme skjelettet bak musklene. Fra hodet til «hale» kan vi følge ryggsøylens midtakse, både ved tårntaggenes punkt markeringer og den markante ryggfuren. Rvggfuren dannes av de underliggende kraftige ryggstrekkere som vi skal komme tilbake til senere (s. 114). Brystkurvens form er klar. Likeledes de bevegelige skulderblad og bekkenets bakre tarmbensknuter som avgrensning på korsbensgropen.

Ryggens overflatemuskler

Disse består av to dominerende muskler, 47 BREDE RYGGMUSKEL og 46 KAPPEMUSKELEN. Brede ryggmuskel har utspring fra samtlige tårn-tagger fra hale- og oppover til sjette brystvirvel, bakre tredjedel av hofte-kammen og indre side av de tre nederste ribben. Den er festet til rennen øverst på overarmsbenets forside. Denne omfattende flate muskelen er variabel hva tykkelse angår. Tykkest er den fra de øverste festene og utover mot sidene. Nederst mot korsbenet der muskelfasciene fester seg til den tvnne muskelhuden, danner det seg en kant som er synlig gjennom huden sammen med underliggende rvggmuskel. Dette er en populær muskel i det militære. Den sørger blant annet for en spenstig «giv akt»-posisjon. Kappemuskelen dekker stort sett det som er igjen av ryggen. Som navnet tilsier, ligger den over skulderdelen med utspring helt opp i bakhode-benets nakkelinje og tårntaggene til samtlige hals- og brvstvirvler. Den er festet til skulderkammen og helt frem til kravebenet. Vfcd å trekke skulder-bladene bak- og utover og hodet bakover blir «giv akt»-posisjonen helt perfekt. Muskelen er meget tynn oven- og nedentil, midtdelen meget tykk. Deltamuskelen avrunder, som på brvstsiden, rvggens klesdrakt med en myk skulderform.

Kroppen fra siden

Bortsett fra den hvite linje med pyramidemuskelen vil vi finne deler av samtlige overflatemuskler fra rygg- og forside også i denne posisjonen. Det samme gjelder halsens muskler. Kroppssiden blir et møte mellom for-og bakside. Dette forteller om kroppens grunnform, sylinderen, som ikke har noen avgrensede sider i det hele tatt. Føl alltid anatomiplansjer som volum, som sylinderflater, som plastisk form. Overflatemuskulaturen: 31 SKRÅ HALSMUSKEL, 39 STORE BRYSTMUSKEL, 41 LATERALE SAGMUSKEL, 42 RETTE BUKMUSKEL, 45 YTRE SKRÅ BUKMUSKEL, 46 KAPPEMUSKELEN, 47 BREDE RYGGMUSKEL. (Alle nevnt ovenfor.)

Armene

Armens forside, som vist på denne plansjen, er også bøyesiden. Owr-armen er dominert av 57 TOHODETE ARMBØYER. Med utspring fra skulderregionen og feste i underarmen er den et typisk eksempel på bøying av leddet knokkel mot fast punkt (se ill. s. 135). Underarmens muskler steller stort sett med hånden og fingrenes funksjoner. Hele 19 mer eller mindre langstrakte muskler stiller sine enda lengre sener så å si til trengsel mot håndroten for ytterligere å spre dem i vifteform mot hånd og fingre. Foreløpig holder vi greie på de to gruppene bøyere på forsiden og strekkerc på baksiden. Noen overflatebøyere tar vi med. Parallelt med knoklene fra overarm-albueregionen til hånden har vi 62 RADIALE HÅNDBØYER. 63 LANGE HÅNDFLATEMUSKEL, 64 ULNARE HÅND-BØYER og 65 OVERFLATISKE FINGERBØYER. Den laterale siden avgrenses med 67 OVERARM-SPOLEBENSMUSKEL som dreier underarmen fra for- eller bakoverdreid stilling tilbake til hvilestilling. Bøyer i albuen (ill. s. 100).

Armenes bakside

OVERARMENS bakside domineres fullstendig av én muskel, 59 TRE-HODETE ARMSTREKKER. Det lange hodet har utspring fra skulderbladet, det indre og ytre hodet fra overarmsknoken. Hodene forener seg i en kraftig sene som fester seg til albueknoken. Den strekker armen i albueleddet. På UNDERARMENS bakside finner vi 4 overflatestrekkere, 70 FELLES FINGERSTREKKER, 71 LILLEFINGERSTREKKEREN, 72 ULNARE HÅNDSTREKKER og 60 ALBUESTRE.KKEREN. Alle har så å si utspring fra samme sted med sener i overarmsknoken ved albueleddet. Navnene forteller så vel om festepunkter som virksomhet. På den mediale siden ser vi bakre del av ulnare håndbøyer som virker på armens forside sammen med de andre bøyere. Mens bøyerne virker i håndflaten, opererer strekkerne på håndryggen.

Armenes inn- og utside

Ser vi på begge armsidene under ett, finner vi igjen deler av samtlige overflatemuskler vi møtte på for- og baksiden. 51 DELTAMUSKELEN og 60 ALBUESTREKKEREN ser vi på yttersiden. 63 LANGE HÅNDFLATE-MUSKEL, 64 ULNARE HÅNDBØYER og 65 OVERFLATISKE FINGER-BØYER ser vi på armens innerside. 57 TOHODETE ARMBØYER, 58 TRE-HODETE ARMSTREKKER, 62 RADIALE HÅNDBØYER, 67 OVERARM-SPOLEBENSMUSKELEN, 70 FELLES FINGERSTREKKER, 72 ULNARE HÅNDSTREKKER ser vi på begge sider. Dette forteller igjen om legemets grunnform, sylindere som ikke har skarpt avgrensede sider. Føl alltid anatomiplansjer som deler av en sylinder. (71 LILLF.FINGERSTREKKE-REN er ikke mulig å se fra disse vinklene.) (Alle nevnt ovenfor.)

Håndens muskler: side 138.

Lår, legg og bekken

For ordens skvld deler vi musklene i fire grupper: 1. hoftemuskler, 2. lår-muskler, 3. leggmuskler og 4. fotens muskler. Som nevnt blir foten behandlet særskilt senere (s. 152). I og med at kneleddet og albueleddet bøyer hver sin vei, finner vi strekkerne på benas forside og bøyerne på baksiden. På den mediale siden av låret finner vi også endel innover-førere som populært kalles ridemuskler. LÅRET FORFRA. 102 SKREDDERMUSKEIEN deler lårets forside i to med sitt utspring fra hoftekammens fremre spiss, skrått over låret til indre skinnebensknoke. På innsiden finner vi innoverførerne, på utsiden strekkgruppen. Innover førere: 103 KAMMUSKELEN, 104 LANGE INNOVERFØRER og 107 SLANKE LÅRMUSKEL. Strekkere: 98 RETTE LÅRMUSKEL, 99 YTRE BREDE LÅRMUSKEL og 100 INDRE BREDE LÅRMUSKEL. De samler seg til en fellessene, går over kneskjellet og fester seg til skinnebenstaggen. Sammen med den underliggende 102 MIDTRE BREDE LÅRMUSKEL danner disse lårstrek-kerne legemets største sammenhengende muskelmasse, også kalt FIR-HODETE LÅRSTREKKER. Fra litt nedenfor midten av lårets laterale 91 TARMBENSKINNEBENSDRAGET stråler vifteformet ut et smalere fasciebånd skrått buet over nederste del av lårstrekkerne, langs mediale side av kneleddet og fester seg i skinnebenstaggen. Dette båndet, som sørger for å holde lårstrekkerne sammen over kneet, danner en knefold og syns tydelig gjennom huden med sin nedre rand, særlig hvis kneet er strukket og musklene befinner seg i hvilestilling. LEGGEN. På grunn av skinnebenets fremskutte plass rett under huden på forsiden, spolebenets tilbaketrukne plassering på den laterale siden og de brede muskelmassene på baksiden, vil leggens tverrside på det bredeste få en trekantform med toppunkt mot oss. På den måten vil vi kunne se de fleste muskler eller deler av dem fra forsiden. Vi deler leggens muskler i to grupper: 1. En fremre gruppe med 5 muskler som strekker seg med lengdeakse parallelt med skinnebenet på dets laterale side. 2. En bakre gruppe med 5 muskler på skinnebenets mediale og bakre side. LEGGEN FORFRA. Langs skinnebenet fra kneleddet til fotroten går 108 FREMRE SKINNEBENSMUSKEL. Parallelt utenfor den strekker 109 LANGE TÅSTREKKER sin endesene til de 4 små tær. Mellom disse to igjen kommer 111 LANGE STORTÅSTREKKER fra midten av legg-benet og følger som navnet sier med til stortåen. Fra leggbenet kommer også 112 LANGE LEGGBENSMUSKEL og 113 KORTE LEGGBENS-MUSKEL. Begge ender i hvert sitt niellomfotsben.

Lår, legg og bekken bakfra

BEKKENET. 89 STORE SETEMUSKEL dekker mesteparten av bekkenets bakre del. Med sitt utspring i bekkenets øvre, bakre hjørne, korsbenet og de øvre halevirvler og feste til lårbensknoken og litt nedover lårbenet, har denne tykke muskelen en sentral og omfattende utbredelse. Den har også et meget allsidig virkefelt. Den forer lårets og kroppens ryggflater mot hverandre, fører låret bakover, dreier det utover og løfter det. Den er meget virksom under løp, sprang, klatring, når man reiser seg og bærer tungt. Deler av 90 MELLOMSTE SETEMUSKEL blir dekket av store sete-muskel. LÅRBENETS BAKSIDE. Denne delen beherskes av en bøyergruppe. Disse musklenes viktigste oppgave er å bøye leggen mot låret. Gruppen består av 3 kraftige muskler, med omtrent samme utspring i bekkenets sittebensknute og fester i skinnebenets leddknoke, eller til leggbenshodet. Over den underliggende 94 FLATSENETE LÅRMUSKEL ligger de to meget tydelige 93 TOHODETE KNEBØYER og 95 HALVSENET LÅRMUSKEL. Senene som ligger på hver side av kneleddet danner KNE-HASEN bak. De sees bare ved bøying av kne. LEGGENS BAKSIDE. Den dannes i sin helhet av en underliggende 115 FLYNDREMUSKELEN og den dominerende overliggende 114 TOHODETE TYKKLEGGSMUSKEL. Begge disse musklene smelter sammen til den meget kraftige 114a AKILLESSENEN som fra midt på leggen smalner av nedover til hælknokens nedre halvdel. De to musklene kalles også under ett for trehodet tykkleggsmuskel. De bøyer kneleddet, løfter hælen til «tå hev» og løfter indre fotrand. BENAS INN- OG UTSIDE. 103 KAMMUSKELEN, 104 LANGE INN-OVERFØRER og 111 LANGE STORTÅSTREKKER kommer ikke til syne på disse to plansjene. De 16 andre overflatemusklene fra benas for- og bakside har vi her, enten på begge sider eller på en av dem. 89 STORE SETEMUSKEL, 91 TARMBEN-SKINNEBENSDRAGET, 93 TOHODETE KNEBØYER, 94 FLATSENETE LÅRMUSKEL, 95 HALVSENETE LÅRMUSKEL, 98 RETTE LÅRMUSKEL, 99 YTRE BREDE LÅRMUSKEL, 100 INDRE BREDE LÅRMUSKEL, 102 SKREDDERMUSKELEN, 107 SLANKE LÅRMUSKEL, 109 LANGE TÅSTREKKER, 112 LANGE LEGG-BENSMUSKEL, 113 KORTE LEGGBENSMUSKEL, 114 TOHODETE TYKKLEGGSMUSKEL, 114a AKILLESSENEN, 115 FLYNDREMUSKELEN. (Alle disse er beskrevet ovenfor.) Ønsker du mer inngående beskrivelse av musklene, latinske navn eller virksomhet, har du alt bak i boken. Slå opp på nummer eller norske navn. Det hele er ordnet etter legemsdeler.

Fotens muskler: side 152.

Nummerert liste til plansjene under

1 Øyets ringmuskel 71 Lillefingerstrekkeren
6 Nesemuskelen 72 Ulnare håndstrekker
14 Munnens snøremuskel 74 Lange tommelspriker
17 Hakemuskelen 75 Korte tommelspriker
18 Store tyggemuskel 76 Lange tommelstrekker
19 Tinningmuskelen 77 Pekefingerstrekkeren
21 Pannemuskelen 89 Store setemuskel
22 Underhudsfascien 90 Mellomste sete­muskel
31 Den skrå halsmuskel 91 Tarmben-skinnebensdraget
37 Bakre ribbeholder 92 Lårfasciespenneren
38 Skulderbladløfteren 93 Tohodete knebøyer
39 Store brystmuskel 94 Flatsenete lårmuskel
40 Lille brystmuskel 95 Halvsenete lårmuskel
41 Ytre sagmuskel 96 Store lendemuskel
42 Rette bukmuskel 97 Tarmbensmuskel
43 Pyramidemuskelen 98 Rette lårmuskel
44 Den hvite linjen 99 Ytre brede lår­muskel
45 Ytre skrå bukmuskel 100 Indre brede lårmuskel
46 Kappemuskelen 102 Skreddermuskelen
47 Brede ryggmuskel 103 Kammuskelen
49 Remmuskelen 104 Lange innoverfører
50 Store ryggstrekker 106 Store innoverfører
51 Deltamuskelen 107 Slanke lårmuskel
53 Nedre skulderkammuskel 108 Fremre skinnebensmuskel
54 Lille runde akselmuskel 109 Lange tåstrekker
55 Store runde akselmuskel 111 Lange stortåstrekker
57 Tohodete armbøyer 112 Lange leggbensmuskel
58 Dype armbøyer 113 Korte leggbensmuskel
59 Trehodete armstrekker 114 Tohodete tykkleggsmuskel
60 Albuestrekkeren 114a Akillessenen
61 Runde innoverdreier 115 Flyndremuskelen
62 Radiale håndbøyer 117 Lange tåbøyer
63 Lange håndflate muskel 118 Bakre skinnebensmuskel
64 Ulnare håndbøyer 119 Lange stortåbøyer
65 Overflatiske fingerbøyer
66 Lange tommelfingerbøyer
67 Overarm-spolebensmuskel
68 Lange radiale åndstrekker
69 Korte radiale håndstrekker
70 Felles fingerstrekker

Plansjer

Mer om hodets muskler

Som tidligere nevnt (s. 92) deler vi hodemusklene i tre grupper: 1. Skallelokkets muskler 2. Ansiktets muskler 3. Tyggemusklene

Skallelokkets muskler

Dette er PANNEMUSKELEN – BAKHODEMUSKELEN – ØRE-MUSKLENE. Alle disse musklene ligger i overflaten, nær knyttet til hodehuden, som igjen dekker hele skallelokket. Mellom panne- og bakhodemuskelen går den kraftige UNDERHUDSFASCIEN (GALEA) som kan betraktes som seneforbindelse mellom dem. En lignende fasciehud dekker tinning-sidene, TINN1NGFASCIEN, som forener øremusklene med galea. Panne-muskelen. Utspring: huden over øyebrynsbuen. Feste: går over i galea. Virksomhet: spenner hodehuden, tverrynker pannen og løfter øyebrynene. Holder øyespalten åpen og uttrykker forbauselse. Bakhodemuske-len. Utspring: fra bakhodebenet og tinningbenet. Feste: går over i galea. Virksomhet: trekker galea bakover og glatter pannehuden. Øremusklene. Består av 3 muskler. En fremre, en bakre og en øvre ordnet i halv stjerneform radiært rundt øret. Utspring: omkring det ytre øret. Feste: til ørebrusken. Virksomhet: den fremre trekker øret fremover. Den bakre trekker bakover og den øvre oppover.

Ansiktets muskler

Dette er ØYELOKKSPALTENS MUSKLER – NESENS MUSKLER -MUNNENS MUSKLER. Øyelokkspaltens muskler er ØYEBRYNSRYNKEREN og ØYETS RING-MUSKEL. Øyebrynstynkerett. Utspring: på innsiden av øyebrynsbuen ved neseroten. Feste: vifteformet opp- og utover til pannehuden. Virksomhet: trekker øyebrynene sammen og uttrykker smerte. Øyets ring-muskel. Tynn muskel som dekker overstående. To deler: ØYEHULE-DELEN og ØYELOKKDELEN. Utspring: fra indre øyehulevegg og indre øyelokkbånd. Feste: forbundet med nabomuskler. Øyelokkdelen utgjør den sentrale sonen. Virksomhet: øyehuledelen fremkaller lett rynking, strammer pannehuden og trekker øyebrynet ned. Uttrykker oppmerksomhet. Øyelokkdelen lukker øyet.

Nesens muskler

Dette er NESEBORMUSKEL – NESEVINGESENKER – NESEMUSKEL – NESEVINGEMUSKEL. Neserotmuskel. Utspring: fra neseryggen. Feste: i pannehuden. Virksomhet: trekker pannehuden ned og rynker neseroten. Viser et aggressivt uttrykk. Nesevingesenkeren. Utspring: fra overkjeven. Feste: nesevingens hud og nesebortes sidevegg. Virksomhet: senker nesespissen og trekker neseborene sammen. Gir stemmen –nasallyd». Nese muskelen. Utspring: fra overkjeven. Feste: i neserotens vev og neseryggens sidevev. Virksomhet: senker nesevingen og trekker neseborene sammen. Trekker neseryggen oppover. Danner rynker på sidene. -Griner på nesen.» Nesevinge-muskelen. Utspring: fra overkjeven. Feste: nesevingen, som den gir fylde. Virksomhet: utvider og trekker neseborene sammen.

Munnens muskler

Dette er MUNNVIKLØFTEREN – OVERLEPPELØFTEREN – SMILE-MUSKELEN – LILLE og STORE KINNBENSMUSKEL – MUNNENS SNØREMUSKEL (ringmuskel) – ØVRE og NEDRE MUNNSPISSER -KINNMUSKELEN – UNDERLEPPESENKEREN – TREKANTETE MUNNMUSKEL – HAKEMUSKELEN. Munnvikløfteren. Utspring: fra overkjevebenet under øyehullet. Feste: til munnviken og overleppen. Virksomhet: trekker munnviken opp og litt innover. Overleppelofteren. Utspring: tre hoder fra overkjevens pannedel, øyehulen og kinnbenet. Feste: til huden ved nesevingen og fremover overleppen. Virksomhet: løfter nesevingen og overleppen. Kan uttrykke forakt. Smilemuskelen. Utspring: fra kinnfascien. Feste: til munnviken. Virksomhet: trekker munnviken utover. Danner smilehull. Lille- og store kinnbensmuskel. Utspring: fra bakre del av kinnbenet. Feste: til munnviken og overleppens hud. Virksomhet: lille muskel trekker munnviken nedover «gråtemuskei». Store muskel trekker munnviken oppover -«lattermuskel». Munnens stiøremuskel. Denne muskelen ligger som en ring rundt munnhulen og gir leppene fylde. Muskelen er bundet sammen av selvstendige og kryssende fascier fra nabomusklene. Virksomhet: Om de indre og ytre fascier samarbeider under ett, er det så å si ingen grenser for hva munnen kan frembringe av grimaser og følelsesmessige uttrykk. Alt fra munter plystretone, latter og ømhet til tvil, aggressivitet og dyster lidenskap. Munnens snøremuske! er sjelens talerør for mer enn ord. Øvre og nedre munnspisser. Utspring: fra over- og underkjeve ved feste for laterale fortenner. Feste: slutter seg sammen med snøremuskelens fibre. Virksomhet: spisser munnen. Kinnmuskelen. Utspring: fra over- og underkjevens bakre deler. Feste: Ved munnvikene går den over i snøremuskelen. Danner munnhulens sidevegger. Virksomhet: presser luft ut av munnen med oppblåste kinn. Fører munnvikene fra hverandre og presser sammen og forlenger leppene. (Vel-trimmet hos orkesterets blåsere.) Underieppesenkeren. Utspring: fra underkjevens ytre skjeve linje. Feste: hele underleppen. Virksomhet: trekker underleppen ned- og utover. Trekantete munnmuskel. Utspring: underkjevens forside, nedre rand. Feste: munnviken. Virksomhet: trekker munnvikene ned og ut. Underleppen skyves litt frem. Kan avspeile både sorg og avsky. Hakemuskeleti. Utspring: fra underkjevens tanndel. Feste: til hakehuden. Virksomhet: løfter hakehuden og underleppen. Ettertenksom, grunnende.

Tyggemusklene

Dette er DEN STORE TYGGEMUSKEL – TINNINGMUSKELEN.

Egentlig har vi fire underkjevemuskler, to indre og to ytre. Da de indre er dekket av underkjevens grener, har de liten interesse for oss. Den store tygge muskel. Utspring: fra nedre rand av kinnbuen. Feste: til underkjeve-vinkelen. Virksomhet: lukker munnen. Denne korte, firkantete og fyldige muskel dekker hele bakre del av ansiktet. Ved underkjevens bevegelser er muskelens konturer godt synlige. Ttnningmuskelen. Utspring: fra hele tinninggropen og nedre tinninglinje. Feste: Muskelfibrene løper sammen til en kraftig sene som fester seg til nebbtaggen. Virksomhet: løfter underkjeven opp og drar den bakover til leddgropen. Dette er den kraftigste tyggemuskelen. Dekkes av øremusklene.

Nummererte lister over knoklene til plansjene under

Hodets knokler

K3 Øvre tinninglinje K12 Underkjevevinkelen
K4 Nedre tinninglinje K13 Leddtappen
K5 Hodets griffeltagg K14 Nebbtaggen
K6 Øreknuten K16 Kinnbuen
K8 Bakhodebenet

Hodets muskler

1 Øyets ringmuskel 14 Munnens snøremuskel
2 Øyelokkdeleren 15 Øvre og nedre munnspisser
3 Øyebrynsrynkeren 16 Kinnmuskelen
4 Neserotmuskelen 17 Hakemuskelen
5 Nesevingesenkeren 18 Store tyggemuskel
6 Nesemu skeien 19 Tinningmuskelen
7 Nesevingemuskelen 20 Tinningfascien
8 Trekantete munnmuskel 21 Pannemuskelen
9 Smilemuskelen 22 Underhudsfascien
10 Store og lille munnmuskel 23 Bakhodemuskelen
11 Overleppeløfteren 24 Fremre øremuskel
12 Underleppesenkeren 25 Øvre øremuskel
13 Munnvikløfteren 26 Bakre øremuskel

Plansjer

Hodets referansepunkter og enkeltdeler

Vi har tidligere behandlet hodeskallens referansepunkter (s. 73) og noterte oss følgende: issen og bakhodebenet, forsiden av tinningen, kinnbuen, overkant av øyehulen, neseryggen, kinnbenet og deler av underkjeven. På ill. s. 113A ser vi skisser av skallen og portrett i 3-’4 profil med angitte referansepunkter. I gruppen B ser vi øverst et forenklet ansikt rett forfra. Loddrett på midtaksen har vi lagt inn tverrakser gjennom overkant av øyehulen og underkant av kinnbenet. Generelt kan vi si at disse to aksene deler hodets forside i tre like store deler: Panne, øre-, nese-, øyedel og hake-munndel. Det er meget viktig å merke seg den midtre delen som tydelig plasserer vitale ting som øre, nese og øyne i forhold til kinnben. Munnens nederste rand ligger omtrent midt mellom hakespiss og nesetipp, og hårfestet omtrent midt på pannen. (Dette varierer individuelt.) Nedenfor ser vi samme oppbygning sett i 3/4 profiler, det høyre litt ovenfra. Forholdene sees i forkortning. Fig. C viser referansepunkter bakfra, mens D er en viderebehandling av en face-portrett med skrå høydeakse. Selvfølgelig er ikke alle fjes like. Skal man gå ut fra folkelig karakteristikk av ansikter finnes det både «hestehuer og månefjes», «kattefjes og dype tallerkner», så ta noen stikkprøver først. Ovennevnte inndeling vil stort sett ligge nær opp til de faktiske forhold.


Nesen

Den øverste delen av nesebena går direkte over i pannebenet, hvor det vanligvis dannes en liten fordypning. Denne varierer, og kan i visse tilfeller mer eller mindre mangle (<-gresk nese», en form skapt av antikkens billedhuggere). Nesens nederste del står fritt, bøyer seg regelmessig inn mot overkjeven med et NESEBOR på hver side, som igjen er beskyttet av hver sin NESEVINGE. Disse er skilt fra NESEVEGGENE og kinnfla-tene av en smal fure. Neseborene er skilt fra hverandre av en innvendig SKILLEVEGG, er bredest innerst og smalner utover mot NESETIPPEN. De ligger ikke horisontalt, men skrår oppover og utover fra skilleveggen. De sees som ovaler i profil, mens skilleveggen forbindes med NESE-MUNNRENNEN. Nesetippen er vanligvis regelmessig avrundet. Undertiden kan man tydelig se forskjellige flater dannet av BRUSKPLATER som danner seg i nesevingenes hud og gir nesen sin spesielle form. Møtet mellom disse bruskplatene kan ofte sees som en smal fure som langsetter deler nese-tippens bue i to. NESERYGGEN kan være smal eller bred, buet, rett eller flattrykt, og har gjerne visse fortykninger der bruskplatene er vokst sammen med nesebena. På ill. s. 114 ser vi øverst (gruppe A) utsnitt av kraniet med neseben og skillevegg. På venstre side en forenklet oppbygning av nesen rett forfra, med neserygg, nesevegger, nesevinger, nesebor og nesemunnrennen, til høyre sett nedenfra og ovenfra. Merk bruskplatene i neseveggene. Gruppen B viser det samme i 3/4 profil og gruppe C i ren profil. Legg merke til bruskplatene som er tegnet inn øverst til høyre.


Munn

Munnen er som bekjent begrenset av to lepper som buer seg over tann-rekkenes konvekse form. De fungerer som to lokk. Når vi lukker munnen er det bare jekslene som står på hverandre. Normalt vil overtennene legge seg utenfor undertennene som skjærene i en saks. Mangler ten-nene vil leppene synke inn i munnen og bli smale (som hos enkelte gamle mennesker). Merk igjen hvor viktig det er ved formgivning å vite hva som ligger under. Tannstillingen sørger for at overleppen gjerne skyter frem foran underleppen sett i profil. Leppene møtes normalt midt på overtennene ved lukket munn. Overleppens øvre rand danner ved nesemunnrennen en bue nedad som gir leppebuen en rytmisk, eggende form. Den nedgående midtbuen forplanter seg til overleppens nedre rand til en ny bue, som igjen danner en liten fordypning i underleppen ved lukket munn. Leppene som er dannet av hudfolder, er fast knyttet til munnens ring-muskelsysteni. De er ikke det minst besungne karakterutslag ved den menneskelige fysiognomi. Studer dem nøye og føl mykhet og varme. Eller iskald forakt. De uttrykker så mangt, og formmessig er de aldri likegyldige. På ill. s. 116 øverst ser vi munnen satt inn i muskelsammenheng med nese og nesemunnrenne. For øvrig en face, profil og i 3/4 positurer. Kommentarer skulle være unødvendig.


Øret

Den synlige del av øret er festet der skallelokket, ansiktet og halsen møtes. I prinsippet er det bygd og fungerer som en trakt (hørerør). Formen som helhet er oval, med den bredeste del øverst. Ytterranden er omgitt av en oppbrettet bruskfold som kalles LISTEN. Den ender nedentil i en fortykket hudfold, ØREFLIPPEN, som henger fritt fra festet i kinn-huden. Ved inngangen til ørehullet ligger en tydelig grop som danner en kul på ørets bakside: MUSLINGGROPEN. Den fungerer som øregangens «forgård», innerst beskyttet av en brusklapp som kalles ØREHJØRNET. Skilt fra ytterrandens list med en båtformet fure strekker en bred og meget dominerende høydekam seg fra ørets topp til flippen og fyller det som måtte være igjen av plass i svingende rytmer: MOTLISTEN. Nederst ved flippen danner den det såkalte MOTHJØRNET som en ytterligere sikring for ørekanalen. Til kinnsiden etterlater motlisten seg ytterligere to tydelige groper. Ørets form enten det gjelder helhet eller detaljer er meget variabel. Det er heller ikke oppsiktsvekkende om man har to forskjellige ører (ett fra hver familie). Prinsippet er imidlertid det samme. Det er heller ikke meningen å lage oppskrifter her, men peke på den grunnleggende oppbygning. Det er godt å vite hva man tegner. På ill. s. 119 er skissert en del forskjellige ører sett i forskjellige vinkler.


Øyet

Øyehulen er dannet av et møte mellom panneben, kinnben og et frem-spring fra overkjeven. Ytre rand er et tilnærmet rektangel som igjen danner grunnrisset for øyehulens pyramideform innover i skallen. Åpningen ligger litt skrått innover og nedover fra neseroten. Øvre rand er mest fremspringende. Det kulerunde ØYEPLET ligger godt beskyttet i øyehulen, og det lille vi ser av det i øyespalten, er den mindre «kuleskalk» som stikker seg litt frem fra ØYEEPLET og danner IRIS, som igjen omkretser PUPILLEN. På sidene stikker litt av øyeeplets hvite frem. Denne fremre del er beskyttet av to ØYELOKK, et øvre og et nedre. Det øvre dekker mesteparten av et lukket øye, det nedre hever seg bare lite. Huden på øvre lokk er sterkt foldet, og sterkere buet enn det nedre. Over øvre lokk ser vi en dyp fure, meget markant ved neseroten og avtagende mot siden. Den finnes på undre lokk også. men mer ubestemt og variabel. Øyespalten danner på hver side en ØYEVINKEL. De er meget forskjellige. Den indre vinkel (ved neseroten) danner en åpen sløyfe som avslører en liten rød kjøttflekk som står i forbindelse med TÅREKANALEN. I ytre vinkel (mot kinnbenet) overlapper øvre lokk det nedre. De beskyttende ØYEVIPPENE i ytre rand av begge lokkene er også meget lenger oppe enn nede. På ill. s. 119 ser vi enkle skisser av øyeregioner. Øverst øyeeplets plassering i kraniet. Merk formvariantene i øvre og nedre øyelokk i forhold til hverandre. Mens det øvres buetoppunkt stort sett ligger nær neseroten, er det omvendt for nedre. Her som ellers finnes selvsagt uendeligheter med varianter. Tenk bare på alle de folkelige skildringer du har hørt når det gjelder å beskrive medmenneskers øyne. En ting er iallfall sikkert: Det finnes ikke mandeløyne.

praxis | Anvendt Kunstanatomi Del 2